Fiin ny aargang

Smijernsbalkonger, fliser, karmer og dører – fargene er mange og flotte langs gatene i Porto. Foto: Gjermund Glesnes

KÅRING: EUROPAS VAKRESTE OG MEST UNDERVURDERTE STORBYER

Vi sitter i sola på murgangen i Ribeira, midt i selve postkortet i Porto. Under oss flyter Duoro-elva, en strøm av turister defilerer i jeg-bare-kikker-gang forbi suvenirselgernes malte keramikkhaner.

Og på den andre siden av bordet vårt stiger resten av postkortet til værs, århundregamle fargeklatter av mur og smijernsbalkonger, mønstrede fliser og veivende klesvask – lag på lag som i en julekrybbe oppover den bratte elvebredden.

Det er en elvefront få om noen byer kan matche. Og selvfølgelig en del av UNESCOs verdensarv.

Med andre ord et sted hvor du bør være forsiktig med å sette deg ned på en uteservering i enhver annen europeisk by.

Men ikke i Porto. Da servitøren kommer med espressokoppene, får vi også regningen. Den viser 2,10 – 70 eurocent per kaffe.

LES OGSÅ OM DEN NYE SMAKEN AV SKOTTLAND

Småbyen

Ricardo Caetano og Helena Gonçalves snakker om Portos sjel. De har begge vokst opp her, og sett hvordan byen har forvandlet seg siden 2007. Da etablerte Ryanair base her, og plutselig havnet Porto på kartet til turistene.

Livraria Lello har blitt kåret til en av verdens tre vakreste bokhandlere, og er nesten like mye severdighet som et sted du kjøper bøker. Foto: Gjermund Glesnes

Sammen med helgegjestene har boutiquehotellene kommet, og restaurantene, designbutikkene og kunstgalleriene. Og fasadene har sakte men sikkert begynt å få en ansiktsløftning.

Men sjela er den samme. Byens innbyggere – tripeiros – har ikke forandret seg.

– I bunn og grunn er det fortsatt en småby. På godt. Kanskje spesielt her i indre by. Her kjenner naboene hverandre, barna vokser opp like mye hos naboungene som hos seg selv, og du tenker deg ikke engang om før du banker på og spør om å få låne litt melk eller sukker, sier Ricardo.

Han tror at dagliglivet i smugene vil overleve til tross for hordene med kamera og bykart.

– Vi skjønner at livsstilen vår er verdifull, sier han.

Vakre Porto

Ribeira er middelalderske, mystiske smug og en slående vakker fasade med fliser som skinner i sola.

På skuldrene til det gamle handelsstrøket sitter katedralen Sé og restene av bymuren, og lenger opp i byen venter severdigheter som oser av gammel rikdom og hang til dekor.

Torre dos Clérigos er et 76 meter høyt barokkmesterverk med fantastisk utsikt og 225 trappetrinn. Igreja do Carmo et par gater ovenfor har hele den østre sideveggen viet et flisemaleri – azulejos – om den katolske karmelittordenen.

Bokhandelen Livraria Lello er en overdådig miks av nygotikk og jugend, den gamle børsen Palácio da Bolsa er rene kunstverket i nyklassisistisme.

Etter åtte år som servitør på Café Majestic synes Carla Ribeiro fortsatt at interiøret er flott. Foto: Gjermund Glesnes

Selv jernbanestasjonen, São Bento, er et estetisk høydepunkt: På veggene i stasjonshallen blir Portugals historie fortalt i blå maling på hvite fliser.

Nevnes bør også noen av verdens vakreste butikkfasader, tilhørende byens tradisjonsrike dagligvarehandler, mercerias.

FORELSKET I VILNIUS – LES MER HER

Portvinens gaia

Bydelen som for mange er selve hovedgrunnen til å reise hit, er derimot på motsatt side av elva. Det er ikke engang en bydel.

Vila Nova de Gaia hvor alle portvinhusene ligger, er formelt en egen by – én av de seks byene som til sammen danner et byområde med 1,7 millioner innbyggere (selve Porto har bare 240 000).

Det er en by som ingen forlater før han har fått promille av den.

Da Duoro ble verdens første regulerte vinområde i 1756, bestemte reglene at portvinen måtte lagres her. Derfor ligger portvinhusene tett i tett bortover langs havna og oppover i bakken: Sandeman, Taylor’s, Calem, Graham’s, Ferreira…

De fleste av dem tilbyr omvisning i kjelleren med påfølgende prøvesmaking. En tur til Gaia har lett for å bli en tur i rus og dus.

10 PÅ TOPP I PORTUGAL

Kunstbyen

For en turist på snarvisitt kan Porto gi inntrykk av å være fristilt fra tida. Sannheten likevel at byen Helena er turistsjef for, og som ga navn til Portugal – dobbelbyen Porto og Gaia ble kalt Portucale – er i stor endring.

Konserthuset Casa da Música og kunstmuseet Serralves har gitt byen to modernistiske signalbygg, og turiststrømmen har sørget for en oppblomstring av restauranter og hippe boutiquehoteller.

Kunstferdige detaljer får plass også i nye bygg, som Casa da Música. Foto: Gjermund Glesnes

Takket være lave husleier har kreative hjerner også fått stort spillerom til å lage sjarmerende barer, spesielle butikker og kunstgallerier.

– Eurokrisen gjorde at mange nyutdannede ikke kunne få jobb. Dermed måtte de skape noe selv, sier Adélia Carvalho, som både er og ikke er et godt eksempel på bølgen hun forteller om.

Barnebokforfatteren hadde jobb, i barnehage, men har nå åpnet butikk i selve hovedgata for det alternative Porto, Rua Miguel Bombarda. Her ligger de side ved side: vintagebutikker, lokale stylister og designere, originale kafeer og over et dusin kunstgallerier.

Adélia Carvalho nøyer seg ikke bare med å skrive barnebøker. Hun har også en egen butikk, der hun viser at bøker er kunst. Foto: Gjermund Glesnes

Selv kjøpesenteret her er viet butikker du ikke finner andre steder.

Bokhandelen til Adélia, Papa-Livras, passer perfekt inn med sin vegg full av bokomslag som er stilt ut som på et galleri.

– Det er jo mange kunstgallerier her. Jeg ville skape noe lignende. Samtidig ville jeg vise at bøker er kunstverk, forklarer hun.

Tid for te

Med Ricardo som guide tas jeg med rundt i Bombarda, som kunstnerstrøket blir kalt. Bak uteserveringen til kjøpesenteret CCB besøker vi den urbane gården Sustena, hvor de bruker akvariefisk (!) som en del av vanningssystemet for plantene.

Vi går innom designerbutikken Muuda og det første galleriet som åpnet her, Fernando Santos, hvor eieren – og navnegiveren – holder på å henge opp sin nye utstilling av Cristina Mateus’ ensfargede malerier.

Siste stopp før vi returnerer mot sentrum, er Rota do Cha. Og kanskje er det et symbol på Portos forvandling at byens mest sjelfulle serveringssted ikke er viet portvin, men te.

To etasjer over tehuset Rota do Cha har Miguel Ortigão en butikk som utelukkende selger ting han selv liker. Foto: Gjermund Glesnes

Når du har gått gjennom tebutikken og en mørk og zenaktig tesalong med 300 forskjellige typer te på menyen, kommer du ut i en nydelig bakhage med lave bord og putekrakker – og en diger, værbitt Buddha mellom trærne.

– Jeg reiser masse, blant annet til Kina og andre land i Østen hvor tehusene er viktige. Jeg ville lage ett i Porto, og virkelig gjøre det til et sted hvor du kan slappe av, sier tehusdriveren Miguel Ortigão.

– Jeg tror det er eneste tehus av denne typen i hele Portugal, legger han til.

– Du bør se den andre butikken også, foreslår Ricardo før vi går. Miguel nikker, og leder an opp en trang trapp midt i huset.

I tredje etasje åpner han en dør, og vips er vi i en slags arketypisk Bombarda-butikk: En kuratert samling av klær og pyntegjenstander, møbler og glasstøy – ting bakmannen selv har funnet og likt på sine reiser rundt i verden. Det står til og med en rødmalt sykkel midt på gulvet i det ene rommet.

MER FRA PORTUGAL FINNER DU HER

Smaken av klippfisk

Også kulinarisk har byen fått et oppsving, blant annet gjennom kjendiskokken Rui Paulas restaurant DOP på Largo de S Domingos. 47-åringen var den første som åpnet nouvelle cuisine-restaurant i Duorodalen, og også i hjembyen har han tatt en sjanse.

Etter 50 år med kjøp og salg av bacalhau er det lite José Maria i Casa Oriental ikke vet om saltet og tørket torsk. Foto: Gjermund Glesnes

– Det er nesten utrolig å tenke på nå. Men da jeg åpnet DOP, var det den første restauranten her på plassen. Nå er det fem, forteller han.

MasterChef-dommeren har nettopp servert en fem-retter med klippfisk som basis for alt utenom desserten – tynnskåret som carpaccio, most til puré, fritert… og lekkert dandert på tallerkenen.

Roséportvin er det nyeste påfunnet til portvinprodusentene. Og den passer godt til en cocktail. Foto: Gjermund Glesnes

– Det hender at eldre restaurantgjester klager når de får maten. «Dette er ikke klippfisk,» sier de. «Smak på den,» svarer jeg. Og de spiser, og stråler opp: «Det ser kanskje annerledes ut. Men det smaker akkurat som det skal!» sier han.

Restauranten i Portos sentrum er og skal være mer tradisjonell og mindre nouvelle enn «broren» DOC i landlige Duorodalen. Her ved den mangekantede plassen like ovenfor Ribeira skal maten smake realt uansett hvordan den ser ut. Det passer seg vel.

For selv om Porto er i forvandling, er byens sjel den samme.

KÅRING: EUROPAS VAKRESTE OG MEST UNDERVURDERTE STORBYER

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN