Romania i sjelen

En reise til den rumensk landsbygda er en reise tilbake i tid. Foto: Runar Larsen

Det tar fem hundredels sekunder å feste motivet til minnekortet. Scenen er som tatt fra 1500-tallet, og minner mest om et kulturelt innslag fra et eller annet folkemuseum.

Det klakker i hestesko og en velfødd gamp kommer nedover grusveien. Et ektepar i 70-årene hoier fra vogna, som er fullastet med trestokker.

LES OGSÅ: 15 TING Å GJØRE I EUROPA I SOMMER

Drømmen om landsbygda

Det er seinsommer i Apusenifjellene, lengst vest i Romania, nesten helt på grensen til Ungarn. Romania er et oversett land i den store turistsammenhengen, sett bort fra godt tilrettelagt Dracula-turisme i Brasov og storbyliv i Bucuresti med Nicolae Ceaușescus stormannsgale arkitektur i spissen. Men Apusenifjellene er, unnskyld floskelen, langt utenfor den opptråkkede løypa.

Apusenifjellene er Romanias svar på Toscana. Foto: Runar Larsen

– Hei, ungdom – vi kan også ha det gøy! Juhu!

Mannen maner hesten til ekstra innsats i det de passerer vår lille gruppe turister. Så forsvinner de rundt neste sving. En liten støvsky blir raskt oppløst i morgenbrisen. Stillheten senker seg igjen over fjellet; vi godter oss i bonderomantisk begeistring og barnslig glede over dette lille glimtet av en annen epoke.

I sparsomt bebygde Rosia har tiden stått stille. Samtidig blir arbeidskraften stadig eldre; Maria (75) tar fortsatt i et tak ute på åkeren. Foto: Runar Larsen

Ukjent reisemål

Velkommen til en reise tilbake i tid, til terreng urørt av turister og land dyrket av bønder. Til en plett på jord som står i sterk kontrast til moderne utvikling.

Den mest praktiske inngangsporten til Apusenifjellene og regionen Padurea Craiului er Budapest, hovedstaden i nabolandet Ungarn. Derfra tar det et par timer i bil til grensen og videre til Oradea, som er på størrelse med Bergen og en av Romanias mest velstående byer, kjent for sine storslåtte bygninger oppført i barokkstil og livlige universitetsmiljø, hyggelige kafeer og gode restauranter. Altså en by som kan bryte ned all ignoranse og forutinntatte holdninger overfor Romania som reisemål.  

Du finner ikke horder med turister i Padurea Craiului. Denne relativt lett tilgjengelige, men glemte delen av Romania er et spennende reisemål med stolte tradisjoner. Foto: Runar Larsen

Deretter blir det bare bedre: Vi har svingt av hovedveien inn på små veier som slynger seg over et stadig mer rullende landskap. Høystakkene danner kjegleformede skulpturer på grønne åser. Se for deg en klynge med sypresser, og naturen minner aldri så lite om turistfavoritten Toscana – anno 1900. Her skal vi overnatte i hyggelige gjestehus, spise tradisjonsrik mat, klatre i fjellet, rafte ned elver – og møte unge håpefulle så vel som gamle tankefulle. 

KVINNER OG ØL = SANT

Stefan Pop måtte flytte til storbyen Oradea da han skulle gå skole. – Jeg lengtet bare tilbake. Det er her jeg vil bo, smiler 28-åringen som er aktivitetsguide i fjellet lengst vest i Romania. Foto: Runar Larsen

De unge returnerer

Padurea Craiului er altså relativt tilgjengelig, men samtidig er det som å bli hensatt til en fordums tid. Her fikk folk innlagt vann og strøm for et par år siden, mens jordbrukstradisjonene har vært de samme i århundrer.

– Flytte herfra? Aldri i verden!

Stefan Pop (28) er ikke typen som gjør samme feil to ganger. Ønsket om høyere utdanning førte ham til storbyen, men i dag livnærer han seg innenfor aktivitetsturisme.

– Hver fredag reiste jeg hjem for å tilbringe tid i fjellet. Hver mandag lengtet jeg til fredag, sier Stefan og tar et par tak med padleåren. Han gjennomførte geologiutdanningen i Oradea, men fant ut at det langsomme livet på landsbygda bød på langt mer lykke enn byens kjas og mas.

– Lufta er sunn. Forstyrrelsene er få. Livet er godt, smiler han fornøyd.

Forfriskende padleturer, mektige grotter og spenstig klatring. Romania utenfor allfarvei er både spennende og vakkert. Foto: Runar Larsen

Stefan holder til ved elva Crisul Repede, et yndet sted for forfriskende padleturer samt spennende fjellklatring. Det har ikke regnet på flere uker, så vannveien renner rolig ned gjennom dalen. Vi driver sakte med strømmen til lyden av fuglekvitter og skvulpende vann. Forserer noen snille stryk, og stopper til slutt for å bade i en iskald kulp som forsynes av vann fra fjellet.

Linda Veråsdal fra Grimstad har fokus på ansvarlig turisme gjennom reisebyrået Ethical Travel Portal. Hun har stor tro på Romania som reisemål: – For mange nordmenn er nok ferie i Romania en litt fjern tanke. Men desto større grunn for å ta turen, sier hun.

– Det er alltid hyggelig når gjestene blir overrasket. Jeg får stadig kommentarer som: ”Wow, så fint det er her – hvorfor har vi ikke vært her før?”. Og det fra folk som bor i Oradea, sier Stefan.

Utviklingsprosjekt

Turismen er i startgropa. Men forutsetningene er svært gode. Regionen er nemlig rik på naturlige attraksjoner. Kulturlandskap, elver, fjell og ikke minst – grotter. Vi har base i det lille samfunnet Rosia, som i motsetning til mange landlige områder i Romania, har bevart sitt særpreg både under Det østerriksk-ungarske keiserriket og kommunismen.

– Jeg tror nok dessverre mange har forutinntatte holdninger overfor Romania. Det handler litt om uvitenhet, og at man er usikker på hva som venter, sier Linda Veråsdal (38) som har reist fra Norge for å besøke gamle kjente.

Hun driver det norske reisebyrået Ethical Travel Portal, som har fokus på økoturisme på steder du og jeg sjelden vurderer som neste reisemål.

Tid for ro og refleksjon i Apusenifjellene. Foto: Runar Larsen

Veråsdal kjenner flere lokale ildsjeler som takket være midler fra EU har forsøkt å få i gang turisme i en region hvor infrastrukturen for fritidsreiser mildt sagt har vært elendig. Prosjektet Padurea Craiului som destinasjon for bærekraftig turisme ble satt i gang for å bidra til å skape økonomisk vekst og positiv utvikling, med tanke på å bevare den rike naturen og den verdifulle kulturhistorien.

Kortreist mat i form av fersk saueost. Foto: Runar Larsen

Elveturen går mot slutten, men fortsatt gjenstår aktiviteter både høyt og lavt. Vi fortsetter i fjellet.

– Klatring for nybegynnere, i ekstreme element, forklarer Stefan Pop.

Han har selv vært med på å bygge løypa av wire og jerntrinn i fjellsiden. Via ferrata er amatørenes måte å leke fjellklatrere på. Relativt enkelt, men aktiviteten gir skikkelig adrenalinkick.

GUDDOMELIG SJARM PÅ KYPROS

Ikke glem fortiden

For Linda Veråsdal og hennes samarbeidspartnere er det kombinasjonen av aktive reiser med lokal verdiskapning som er viktigst. Turisme kan skape engasjement i bygda og bidra til å holde lokalsamfunnet levende. Nå ser stadig flere verdien i nettopp turister.

– Vi merker allerede at det er større interesse blant lokalbefolkningen for egen natur og kulturhistorie, og et ønske om å vise denne frem. Det har også skaffet arbeid, spesielt til yngre, bemerker hun.

Det er lett å finne roen når dette er utsikten fra gjestehuset. Foto: Runar Larsen

Romania har sett store endringer siden revolusjonen i 1989, som førte til løsrivelse fra kommunistiske ideer – og henrettelsen av Ceaușescu. Landet er medlem av både NATO og EU, men er fortsatt et av Europas fattigste nasjoner. For ørretbonden Vlad Cutus (27) er ikke penger ensbetydende med lykke.

– En fet bankkonto gjør meg jo ikke lykkelig. Så lenge jeg har penger til mat, har jeg det jeg trenger, sier han.

Kortreist mat

Vi er invitert på middag rett ved oppdrettsanlegget hans i Pastravaria. Nystekt ørret, polenta og ost står på menyen. Diskusjonen om bygd versus by lever i beste velgående også i Romania. Vlad bor sammen med kone, to barn og sine foreldre. Familiebedriften ligger et dalsøkk langt utenfor selv den minste bebyggelse. Her har han funnet sitt paradis, og deler det gjerne med oss. Vlad plukker opp en diger håv, og peker mot dammen som syder av fisk.

Vlad Cutus har funnet lykken som ørretbonde i en øde dal i den sparsomt bebygde landsbygda vest i Romania, og inviterer gjerne turister på en smaksprøve. Foto: Runar Larsen

– Kom, så henter vi middagen!

En kvarter senere krøller et dusin perfekte ørreter seg i varmen fra grillen. Snakker om kortreist mat. Rumenernes svar på poteten – maisblandingen polenta som tilsynelatende er obligatorisk til ethvert måltid i landet – og rømme med hvitløk er gode partnere på fatet. Saueosten passer perfekt med hjemmelaget chilisyltetøy, laget på bestemors oppskrift. Litt sterkt, ganske søtt og litt bittert.

Den unge ørretbonden har planer om å kunne tilby overnatting. Enn så lenge har han mer enn nok med den daglige driften av oppdrettsanlegget, samt jobben som kokk de gangene turister finner veien hit.

Med ovnsbakt brød, chilisyltetøy, polenta og noen glass med lokalt brennevin er alt klart for festlig måltid hos Andrada Tempe. Hun er en av den yngre generasjonen som har flyttet tilbake fra storbyens kjas og mas til landlig lykke på landsbygda. Foto: Runar Larsen

– Jobben er hard, men i motsetning til kompisene mine som sliter livet av seg inne i byen så har jeg det godt, slår han fast – og byr på en solid skvett med brennevin som takk for besøket. 

Etter et festlig fiskemåltid er det på tide å se mot jordas indre.

Krystall under jorda

Krystallgrotten Farcu Mine ble åpnet for offentligheten så seint som i 2012, mens mektige Meziad har vært pilegrimsmål for grottevandrere lenge. Temperaturen synker da vi entrer et gapende hull i fjellet. Fargepaletten skifter fra grønn og frodig til 50 nyanser av grått.

På tur ut av Meziad-grottens eventyrlige underjordiske verden. Foto: Runar Larsen

Den tilrettelagte og opplyste stien leder oss inn i dypet. Lyse hvin røper at flaggermusene er mange i tallet, og forstyrret av lommelykta flakser en flokk lenger inn i grotta. Er det nå vi skal møte Dracula? Jordas indre presenterer en naturens kunstutstilling av fjellformasjoner formet av tidens tann. 

Gamle håndverksteknikker holdes i hevd. Foto: Runar Larsen

Om den rumenske landsbygda er som en reise tilbake i tid, er dette som å være i dypt inne i en fortelling av Jules Verne. Og ikke en annen turist i sikte.

BLI ABONNENT PÅ MAGASINET REISELYST

Mannen med ljåen

Det er etter at jeg kommer opp fra en times vandring nede i den underjordiske katedralen av en eventyrverden at jeg møter mannen med ljåen. Er det et tegn? Han heter Michael og  jobber på maisåkeren lengst vest i Romania. Flittig og sterk, men spesielt språkmektig er han ikke.

– Friend! Palinka?

Vil man bli venner med det som er selve personifikasjonen av døden, skjer det gjennom landets nasjonaldrikk heller enn lange introduksjoner. Plommebrennevinet palinka er essensen av gjestfrihet. Det kan smake alt fra helt greit til rein og skjær død. Brennende sterkt er det uansett.

Skål! Ildvannet palinka er symbol på både vennskap og gjestfrihet.  Foto: Runar Larsen

Om du unnlater å drikke, kan det bli oppfattet som uhøflig. Heller du det i deg, venter sannsynligvis påfyll. 

Etter en styrkende dram vil Michael gjerne at jeg prøver ljåen. Den er overraskende tung, og min innsats som jordbruker får stryk etter få sekunder. Mannen med ljåen tar tak i armene mine og ler godt av håndflater fri for træler og sår. En joggedresskledd kar med gulltenner dukker plutselig opp og tar på seg jobben som oversetter. Latteren runger over hele maisåkeren da de får høre at jeg er i midten av 30-årene.

Mannen med ljåen. Foto: Runar Larsen

– Michael er 65 år, men sterkere enn deg.

– Ja. Hva er hemmeligheten hans?

65-åringen har slengt ljåen over skuldra og tent en ny røyk. Svaret kommer i form av en blanding av hosteanfall og latterkrampe. Oversetteren ler like høyt.

Jeg skjønner fort at det neppe er smart å ta imot helseråd fra mannen med ljåen:

– Han røyker 20 sigaretter, drikker fem øl og 100 milliliter palinka. Hver eneste dag! 

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN