Kalotchi Barlalei mangler kanskje leppeplata som kjennetegner mursikvinner. Men mannen hennes har gitt henne mange andre ting å pynte seg med. Foto: Gjermund Glesnes

Kalotchi Barlalei mangler kanskje leppeplata som kjennetegner mursikvinner. Men mannen hennes har gitt henne mange andre ting å pynte seg med. Foto: Gjermund Glesnes

Skjønnheten til Kalotchi Barlalei har ikke falmet. Den har falt av.

I likhet alle andre mursikvinner fikk hun kuttet et snitt i underleppa som tenåring, og åpningen ble utvidet sakte men sikkert så hun kunne bære en leppeplate slik som kvinner skal i mursistammen.

Snittet ble lagd av moren og et par andre voksne kvinner i landsbyen Olikoro; men de kan ikke ha gjort en god nok jobb, for en dag falt leppa av.

Så nå har Kalotchi to vortesvinhorn og en fuglefjær i pannebåndet. Men selve symbolet for Etiopias mursikvinner må hun gå uten.

10 PÅ TOPP: ETIOPIA 

En bøling for en kone

Ungjenta Narigo er i motsatt ende av forvandlingen til kvinne.

I fjor fikk hun arrene på magen og skuldrene. En sirkel av korte arr på høyre skulder og et bånd av arr på tvers av magen.

De forteller hvilken familie hun kommer fra. Og i år har hun gjennomgått neste steg. Stipler av hvite sår lyser opp huden som stråler ut fra brystene.

Neste år skal hun snittes opp i leppa. Da er hun gifteklar.

Et giftemål i Omo-dalen er ikke noen spøk. Det er forretning. Her er jentebarn populære. De vil gjøre familien rikere.

– Medgiften blant mursiene er 36 kuer, én Kalashnikov og 10 kilo villhonning, opplyser guiden Freo Fokado.

Folk er rare

Mursiene er den aller mest ikoniske stammen i Omo-dalen. Men den er ikke den eneste.

Hele området sør i Etiopia er et slags antropologisk eventyrland. Her lever hele 16 ulike stammer, hver av dem med sitt eget språk, og mange av dem med kultur og klesdrakt som har endret seg svært lite siden Livingstone og Stanleys dager.

Landsbyene er klynger av stråhytter innenfor innhegninger av stokker.

Kvinner går kledd i geiteskinn med kauriskjell, og ungjenter lar seg rituelt piske så de får arr som varer livet ut.

Menn maler ansiktet og løper over okserygger for å bli gifteklare. De lever i stråhytter, og lykken måles i buskap og antall koner.

Med sine leppeplater på opptil 12 centimeter i diameter er mursiene selve ikonet for Omo-dalen. Foto: Gjermund Glesnes

Krig og fred

For noen tiår siden var turisme i området utenkelig. Nå er det nokså likefrem.

Men noen slapp-av-tur til Syden er det ikke. Det er en utmattende reise.

I byen Jinka slutter asfalten. Derfra må du regne med støv og varme, og time etter time på jordveier av vaskebrett, hull og uttørrede elveleier.

Men det er et eventyr.

I nord, mellom frodige, grønne åser, bor mursiene og ariene, bannaer og tsemayer.

Lenger sør, over flatere og stadig tørrere sletteland, møter du hamerfolk og karaer, nyangatomer og dassanecher.

De er kvegdrivere og jorddyrkere, fastboende og halvnomader. Og venner og fiender i en fremmed verden av Kalashnikov og kvegtyver.

Hamer er fiender med dassanech og nyangatom men kan til og med gifte seg med en karo eller banna.

Dassanechene er i konflikt med alle naboene. Krangler om beiteland er vanlig.

Tekniske hjelpemidler – bortsett fra automatgevær – er helt fremmed i mursilandsbyen Olikoro. Her males kornet virkelig for hånd. Foto: Gjermund Glesnes

Og hvis en familie ikke har råd til medgiften, er fristelsen stor til å stjele kveg.

Et par måneder før mitt besøk, fikk ingen turister komme inn til mursiene – de lå i krig med ariene.

– Problemet er kommunikasjon, mener Freo, og forklarer at naboene ikke kan snakke med hverandre.

– De forstår ikke hverandres språk, sier han.

Og Omo-dalen blir med ett enda mer uvirkelig i vårt siviliserte århundre.

LES MER OM ETIOPIA

Årets modell

Området er kanskje utemt, men upåvirket er det ikke. Øredobbene og plastperlene som med fargekoder nærmest identifiserer flere av stammene, er Made in China.

Folkene her har også oppdaget pengenes velsignelse.

Det kan gjøre møtene med dem til en frustrerende opplevelse. Stammefolkene vil gjerne stå langs veien og vente på turistenes firehjulstrekkere, perfekt ansiktsmalt og med komplett tradisjonell klesdrakt, med ett mål for øye: Å bli fotografert mot betaling.

To eldre karoer – fra den minste av stammene i Omo-dalen. Foto: Gjermund Glesnes

– Amst birr!

Ikke et smil. Ikke engang et blunk. Det er virkelig to helt separate verdener som møtes, uten interaksjon eller felles språk – annet enn en fembirrseddel (2 kroner) for et portrettfoto.

Nattens fred

Nettopp derfor er det som skjer i Arana så befriende.

Vi har snakket med landsbysjefen og satt opp teltene mellom to trær i utkanten av hamerlandsbyen.

Mennene og guttene har kommet hjem med dyrene, fra lufta må landsbyen se ut som en bikube av runde innhegninger – noen for dyr, andre rundt hyttene – og nå er det liv innenfor alle.

Ingen lamper tennes når natta faller. Men røde flammer lyser som strekkoder gjennom glipene i hytteveggene.

Det høres stemmer og mekring og bjeller som klinger, og over oss gir Melkeveien akkurat nok lys til at vi kan skjelne silhuettene av trær og trekantene som stråtakene tegner.

Så kommer Hailo Wado ut med durragrøt og en bolle shoforo – «kaffe» kokt på kaffebønneskall – til oss, og en helt annen opplevelse av Omo-dalen begynner.

SMAKEN AV ADDIS

Skoleproblemer

Bak røde solbriller i det stummende nattemørket beretter Hailo hvordan den første mannen hennes døde etter bryllupet og hans bror overtok henne.

Og hun sier noe som forklarer hvorfor folk i Omo-dalen som regel ikke kan svare på hvor gamle de er: Her teller de ikke år, vet ikke når nyttår er, de markerer bare gode perioder når de har fått nok regn og har overskudd til å feste.

Enda mer fascinerende er hvordan hennes egen beslutning fra noen år tilbake nå kan få følger for hele livsførselen.

Hun var den første i Arana som sendte sønnene på skole. Nå gjør det at fembarnsmoren mangler arbeidskraft. Hun vil ha fire barn til.

– De andre i landsbyen kjeftet på meg da jeg sendte guttene på skolen. Hvem skulle passe på dyrene nå? Men myndighetene oppfordrer oss til å gi barna skolegang, og jeg vil at de skal ha gode muligheter. Da skal jeg heller passe dyrene selv, sier hun.

– Men det gjør deg dobbeltarbeidende?

– Ja, svarer hun uten å nøle. Og legger til at flere andre i landsbyen nå har fulgt hennes eksempel.

Gjennom å la seg piske, viser hamerjentene sin troskap til familien. Arrene sitter resten av livet, også på ryggen til Hailo Wado. Foto: Gjermund Glesnes

Nye tider

Det er ikke bare de daglige, praktiske gjøremål som blir endret av skolegang. Hailo konstaterer at hele fremtiden med ett er uviss.

– Jeg drømmer om barnebarn og ønsker å ta meg av dem. Men det er jo ikke sikkert at sønnene mine kommer tilbake hit når de er ferdige med skolen. Kanskje blir de i byen. Da må jeg flytte dit. For jeg må bo der barnebarna mine er, sier hun.

Hun legger ingen skjul på at tanken om byen ikke frister, men nå er alt i sønnenes makt.

– Men de kan ha flere koner. Så kanskje de vil ha én kone her og én i byen. I så fall kan jeg ta meg av de som er her, analyserer hun.

Klokka har nesten blitt ti da jeg vi slutt tørner inn, hun til hytta hvor bålet har blitt til glør, jeg til teltet med sovepose og skumgummimadrass.

JERUSALEM I AFRIKA

Fem måneder i leire

Ingen steder er så stille som den afrikanske bushen. Ingen har så mange lyder. Det er barnegråt og trøstens ord. Sirisser og geitebjeller. Sirisser og mekring, en hane som galer. Men til slutt sovner også jeg.

Da jeg våkner, har himmelen akkurat begynt å rødme. De første dyrene er allerede ute og beiter, en gjeter er på vei ut med hjorden, i hyttene tennes bål.

Hailo gir meg en ny bolle med shoforo. Så forteller hun meg at jeg burde ta en tur over til naboen også.

Der møter jeg Gado Buna, jeg kvepper til da hun trer ut av hytta. Hun er ung, staut – og glinsende kobberfarget fra topp til tå. Håret, klærne, neglene, huden, alt er dekket av rød leire.

Gado skal stå brud om to måneder.

De siste fem månedene før bryllupet må hun bo her, hos svigerfamilien, mens svigermor lærer henne opp i en kones plikter og passer på at hun ikke går utenfor innhegningen.

Samt smører henne inn med leire fra elva hver andre eller tredje dag.

I Omo-dalen føles asfalterte veier og hele den moderne verden langt borte. Og turister er de eneste som kjører bil. Foto: Gjermund Glesnes

Brudgommen Aike holder seg borte mens jeg fotograferer henne. De to skal helst ikke bli sett sammen, så i natt sov han ute på marken.

Etterpå kommer han bort til meg. Han går i t-skjorte, men har tre ringer i hvert øre og issen er barbert.

Han virker stolt men sjenert. Han svarer ikke på hvor mange barn han vil ha, vet ikke om han vil sende dem til skolen. Det er kanskje fornuftige svar. Tiden får vise.

Ingen kan vite hvordan Omo-dalen vil være når de vokser opp. Men at den fortsatt vil være annerledes enn det meste annet her på jorda, er ganske så sikkert.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN