Sanfolket i Kalahari

Små og store spor forteller de formidable trackerne hvor og når og hvem som akkurat var her. Foto: Torild Moland

Det sitter mer mot i en spinkel mann på 1,55 m enn i de fleste menn hjemme i Norge.

– Om vi skal vente og gå en annen gang?

Sanguiden Xuma skjønner ikke spørsmålet en gang. Eller, han skjønner det godt, for han snakker, i tillegg til sin klassiske klikkespråk, ganske godt engelsk. Men tanken på at vi ikke skal ut på den planlagte kveldsturen bare fordi vi har fulgt etter en leopard en halvtime og det er to løver i nærheten, er for ham helt absurd.

Det er ikke like absurd for oss bymennesker, men med tanke på at sanfolket har levd i disse områdene i 20 000 år, velger vi å stole på den lille mannen.

LES OGSÅ: I DUMBOLAND

På vandring med Sanfolket

Central Kalahari Game Reserve ble opprinnelig opprettet som et tilholdssted for sanfolket, det sørlige Afrikas urinnvånere. Sanfolket var nomader og fulgte dyrenes sesongstyrte vandringer. Husly fant de i huler, under steinete overheng eller i midlertidige hytter. San levde i komplett pakt med naturen og har fortsatt en unik innsikt i tusenvis av planter og deres bruksområder, fra medisin til mat og gift.

En stakkars gepard var i ferd med å forsyne seg av vannhullet, da den plutselig stakk. Ikke uten grunn – Løvenes konge var også tørst. Foto: Ronny Frimann

I dag skal vi få en liten smakebit av denne kunnskapen, når sanguidene Xuma og Xate tar oss med på en tradisjonell vandring.

– Det er bare 90 000 sanfolk igjen, omtrent 60 000 av dem bor her i Botswana. De er vant til et nomadisk liv som jegere og samlere, og både kulturen og folket dør gradvis, forteller Tati, mens våre sanguider går bak en busk for å ikle seg sine tradisjonelle klær: sko av kuduskinn, et lite lendeklede av stenbok og en bue over skulderen. Svært få san lever lenger på denne måten, de fleste går i vanlige klær og har vanlige jobber.

Midt inne i det private reservatet, tre timer fra nærmeste landsby, ligger vakre Deception Valley Lodge. Foto: Torild Moland

Et tørt ødeland

Kalahariørkenen er et av klodens mest øde steder, og for å komme hit har vi kjørt bil i fire timer – først en time langs den eneste asfalterte veien i landsdelen, siden to timer langs et pinnerett veterinærgjerde som skiller ville dyr fra tamme og deretter en time inn i det private reservatet Deception Valley Lodge, som grenser mot Central Kalahari Game Reserve. De fleste gjestene flyr inn hit, og har egentlig ingen følelse av hvor avsidesliggende det er. Velkommen til ødemarken.

– Her lagrer vi drikke, forteller Xuma og peker ned i et hull i jorden. Han har gravd ned en stor, hvit rot som han rasper kjøttet av og så skviser masse væske ut av det raspede kjøttet. Væsken smaker bedre enn kokosmelk og er en livredder i et landskap oppkalt etter hallusinasjoner.

Selv med en leopard i nærheten legger vi ut på vandring. Foto: Ronny Frimann

– Navnet har Deception Valley fått fordi når det blir varmt, ser det ut som det er vann i dalen, forteller Tati. Og det er jo langt fra sant. Her er ikke en dråpe vann så langt øyet kan se.

LES MER FRA BOTSWANA HER

Liten, redd og mat for de fleste rovdyrene. Springboken lever et utsatt liv. Foto: Ronny Frimann

Løver på dørstokken

Kalahari er faktisk ikke en ”riktig” ørken, slik Namib og Sahara, fordi det faller rundt 230 med mer regn hvert år. Kalahari var tidligere en del av Okavango-deltaet, men på grunn av teutoniske forflytninger for flere millioner år siden, ble det til ørken. Landskapet er tørr, flat semiørken med kratt, busker og noen få sanddyner. Utrolig nok er dyrelivet her noe av det beste vi har opplevd. Det er ikke hver dag man får se en brun hyene og en leopard stirre hverandre i senk over et inntørket vannhull, eller oppdage tre løvinner utenfor hyttedøren fire minutter etter at vi gikk fra lodgen til hytta…

Med dette friskt i minne, blir sanfolkets vandringer enda mer imponerende. De er formidable jegere, og selv om de fanger mye små dyr med feller, er de best med pil og bue. Xuma illustrerer et velrette skudd og danser en seiersdans for den imaginære stenboken han nedla.

Sanfolket har levd i Kalahariørkenen i 20 000 år, men er en døende kultur. Foto: Torild Moland

Etterpå må vi feire ved bålet – selvfølgelig tent på den gammeldagse måten – og Xuma spør en liten medbragt tredukke, en djima, om hvilken vei vindene vil blåse og hvor rovdyrene går. Siden synger og danser de ”stenbokdansen” med hale og horn i panna så de ramler over ende av latter. Kanskje ikke helt slik de har gjort det i 20 000 år, men nært nok.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN