Australias hjerte

Guide og eventyrer Joe Gracie (51) viser vei langs den sju kilometer lange fotturen mellom Kata Tjutas fjellknauser. Foto: Mari Bareksten

– G’ day mate, hilser guide og eventyrer Joe Gracie (51) på ekte australsk vis og leder an til campingbilen.

Tilhengeren har han fylt opp med mat, vin og såkalte swags – en slags soveposeseng for de av oss som vil sove under åpen himmel de neste dagene. Vårt reisefølge på syv har akkurat landet på flyplassen ved Uluṟu og er klare for fire dager i den australske outbacken.

10 PÅ TOPP: AUSTRALIA

Fluer og slanger

Eller er vi det? Det var fryktelig mange fluer her. Og er det ikke her i ørkenen mange av verdens giftigste dyr lever? Det første Joe deler ut er noen fluenett vi skal tre over hodet, gjerne under skinnhattene vi har gått til innkjøp av på flyplassen. I det kobberrøde ørkenlandskapet stiger temperaturen deler av året opp til 45 grader, så det kan være godt å ha noe å gjemme seg under. I tillegg ser man skikkelig tøff ut – som en ekte Crocodile Dundee.

– Dere har mye å glede dere til de nærmeste dagene, lover Joe fra forsetet.

På veistrekningen som kalles Red Center Way skal Joe vise oss det røde senterets største attraksjoner. I tillegg til å lære mer om landets urbefolkning, skal vi gå naturskjønne fotturer, bade i avkjølende vannhull og sove under en million stjerner på sjarmerende campingplasser.

Men først områdets store superstjerne: Uluṟu.

Som et glødende fjell lyser den opp det ellers flate landskapet.

Det rare månelignende landskapet gjør seg godt fra oven: spektakulære klipper av sandstein bretter seg utover et ellers flatt landskap. Foto: Mari Bareksten

Verdens største monolitt

Den 348 meter høye monolitten er en av Australias mest kjente ikoner og aboriginernes aller helligste fjell. I over 30 000 år har landets urbefolkning bodd i disse områdene, og en av grunnene til at aboriginerkulturen er så sterk akkurat her er at de i titusener av år har fått leve i fred. For det skulle ta nesten hundre år fra kaptein James Cook seilte inn i Botany Bay i 1770 til at de første hvite nådde Australias hjerte.

Den 348 meter høye monolitten er en av Australias mest kjente ikoner og aboriginernes aller helligste fjell. Foto: Mari Bareksten

– Alt i naturen kan ifølge aboriginerene forklares med et sagn – alle spor, alle hull og alle steiner, forklarer Joe.

G’day mate! Solhilsen på ekte outback-vis! Foto: Mari Bareksten

Og det er mange sagn og legender om den gigantiske monolitten, som på mange måter kan sies å være i sentrum av aboriginernes tolkning av universet. Naturen spiller en viktig del i deres skapelseshistorie, som også kalles drømmetid.

Drømmetid er perioden verden ble skapt, og samtidig kraften som skapte livet og som opprettholder det. Dessuten er drømmetid deres måte å lese landskapet på. Og det er ikke rart at Uluṟu har fått en sentral rolle i aboriginerenes skapelsessystem, så spesiell som den er. Snart skal vi få se hvordan verdens største monolitt magisk skifter farge flere ganger når solen går ned.

LES OGSÅ: OPALHOVEDSTADEN

Pukkel i solnedgang

Og det fra ryggen på en dromedar. De robuste dyrene var i mange år det viktigste transportmiddelet i den australske ørkenen, og var de eneste som kunne tåle de lange og tørre vandringene. 18 dromedarer ligger på rad og rekke, klare for å vandre inn i solnedgangen med forventningsfulle turister på ryggen. Uluṟu sine mange humørsvingninger rundt solnedgang er velkjent: På en drøy halvtime skifter monolitten farge fra blass brunoransje, til blodig rød rett før solen takker for seg ned i horisonten.

Dromedarene kom til Australia på 1800-tallet fra Afghanistan og Pakistan, og var i mange år det viktigste transportmiddelet i ørkenen, da de var det eneste dyret som kunne tåle de lange vandringene. Foto: Uluru Camel Tours

– Dette er den beste måten å se Uluṟu på, sier guide og eier av Uluṟu Camel Tours, Mark Swindells (44).

– Det å sitte på en dromedar, mens Uluṟu magisk skifter farge gjør opplevelsen enda mer spektakulær.

Og for de av dere som har lest den prisvinnende boken Tracks, som omhandler en ung jentes reise igjennom Australias ørken med to kameler, er Mark gutteversjonen av henne. Ni måneder brukte han på å krysse Australia fra kyst til kyst i 1999.

Vi er på dromedarryggen i en drøy time, og tilbake på kamelfarmen serveres det nybakt ølbrød og iskaldt øl. Natten tilbringes i en swag. Rett før jeg lukker øynene farer et stjerneskudd over himmelen og bringer lovnad om enda flere ønsker oppfylt.

Etter kamelsafarien smaker det godt med en øl. Foto: Mari Bareksten

Eventyrlige Australia

Vekkerklokka ringer klokken fem. Joe vil vise oss soloppgangen ved siden av det røde senterets andre høydepunkt: Kata Tjuta. For selv om Uluṟu er den mest kjente av de to, er nabosteinen Kata Tjuta minst like interessant. Og inne blant fjellknausene kan man gå en syv kilometer lang fottur som underveis byr på imponerende utsiktspunkter, grønne oaser og spennende fortellinger.

Ifølge legenden er Kata Tjuta hjemmet til den store slangen Wanambi. Foto: Mari Bareksten

– Ifølge legenden er Kata Tjuta hjemmet til den store slangen Wanambi, forteller Joe.

Wanambi var ansvarlig for dannelsen av raviner, elver og vannhull da verden ble formet. De mørke linjene på siden av fjellet antas å stamme fra slangen da han ålte seg langs fjellet etter at regntiden var over. Vinden som blåser gjennom juvet er pusten hans.

– Dette er et av naturens store underverk, og et spennende område, det var derfor vi valgte å legge bryllupsreisen vår hit, sier det unge nygifte paret Max (26) og Katja Schütz (31) fra fotturens fineste utsiktspunkt. Det flate landskapet åpenbarer seg mellom to av de kobberrøde kjempesteinene, og det forelskede ekteparet står og holder rundt hverandre.

Kata Tjuta er minst like spennende som Uluru. Foto: Mari Bareksten

GREAT OCEAN ROAD

Opp i tynn luft

Fra Kata Tjuta går ferden videre mot Kings Creek Station – og til kveldens campingplass. Her skal vi opp i luften og se det røde senter fra oven.

– Hvem vil fly først, spør den kjekke helikopterpiloten Mitch Watson (23), som selvfølgelig har på seg pilotbrillene for anledningen.

Helikopterpiloten Mitch Watson (23) tar oss med på et luftig svev over Kings Creek Station. Foto: Mari Bareksten

Det rare månelignende landskapet gjør seg godt fra oven: spektakulære klipper av sandstein bretter seg utover et ellers flatt landskap.  Og midt i ødemarken ligger Bagot Springs – et lite aboriginersamfunn.

– Ser dere villhestene, spør Mitch gjennom sambandet og peker.

Under oss galopperer seks kastanjebrune såkalte «brumbyer» – ville, frie og vakre.

Dråper i ørkenen

Tilbake på campingplassen er det tid for lunsj, i et lokale som på mange måter kunne vært kulissene i en amerikansk cowboyfilm.

– Det smaker egentlig som en helt vanlig hamburger, sier Kasper Iversen og tar en ny bit av kamelburgeren han har bestilt. Det sto mellom det, og en kengurubiff.

Ved bålplassen er Joe allerede i full gang med å lage kveldens middag: rotgrønnsaker og oksestek. Kjøttet skal langtidsstekes i varmen fra bålet – campingmat behøver aldeles ikke å være primitiv.

Å sove under åpen himmel på sjarmerende campingplasser er en flott opplevelse. Foto: Mari Bareksten

– Hvor mange skal sove i swags i natt, spør Joe etter måltidet. Alle svarer ja, vi ruller ut soveposene og lager en fin halvmåne rundt bålet. I horisonten lyser himmelen opp av lynnedslag, men Joe forsikrer oss om at det ikke vil begynne å regne. Det har kun regnet én gang i ørkenen på ett helt år. Men så kommer én regndråpe. Én til. Er det sant? Jeg trekker swagen inn under et blikkskur som til vanlig fungerer som et kjøkken. Én etter én kommer de andre. De tunge regndråpene mot blikktaket buldrer i kapp med tordenværet.

FLERE SAKER FRA AUSTRALIA

Spor fra fortiden

Det blir en knapp time på øyet. For i Australia må man benytte de tidlige morgentimene før det blir for varmt. Spesielt om man skal på fottur. Den seks kilometer lange turen langs kanten, som i dag ligger over hundre meter over Kings Canyon, røper tydelige spor etter fortiden. Bølgesporene, som blir kalt «Dead Sea Ripples» er bevis på at det for flere millioner år siden fantes elver og innsjøer her. Siden har Australias sentrum bitt tørrere og tørrere.

Langs veistrekningen som kalles Red Center Way kan man stoppe og bade i avkjølende vannhull. Foto: Mari Bareksten

Likevel kan man finne grønne oaser og vannhull, eller billabong som det heter, flere steder i ørkenen.

Omringet av eukalyptustrær stuper jeg i det 20 grader kalde vannet, som virker oppkvikkende på en kropp som har gått flere timer i over førti pluss. Ved vannhullet Ormiston går også den berømte fotturen Larapinta forbi, men fotturen som strekker seg langs ryggen av fjellkjeden West MacDonnell er for varm å gå i den australske sommerens varmeste måneder.

Det får bli neste gang. For er det noe Australias hjerte gjør med deg er det å få deg til å ville komme tilbake – lære mer og leve som aboriginerene – i ett med naturen.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN