Skal vi skru av motoren og vente? Skal vi rygge sakte bakover? Skal vi kjøre på og få dyret ut av veien?
Men før vi har tenkt tankene ferdig, har neshornet tatt valget for oss. Full fart bakover – gæærningen løper jo rett mot bilen!
I to kilometer rygger vi så fort den lille japsebilen klarer. Så er det slutt. Om neshornet blir slitent eller lei er ikke godt å si, men den store klumpen legger seg nå ned midt i veien – med et halvt øye fortsatt på bilen. Ikke f.. om vi skal få kjøre forbi, nei.
Men det er det vi gjør, til slutt. Sniker oss nærmere, svinger ut av veien og vips – så var vi forbi. Men det anbefales sikkert ikke.Problemet med å kjøre safari i egen bil, er nettopp det: alle valgene man må ta. Skal vi gjøre sånn eller sånn. De fleste skjønner at man ikke skal gå ut av bilen midt på savannen, men safari er så mye mer.
Hva er trygt når du runder en sving og ender rett i en elefantflokk? Skal du skru av motoren, rygge, eller bli stående med motoren i gang? Safari er den reneste multiple choice-prøve, hvor alle svar kan være riktige, avhengig av situasjon (ref. elefantene).
LES OGSÅ: VELKOMMEN TIL NYIKA NASJONALPARK
En sakte fart
Krügerparken er, om man teller med parkene i Mosambik og Zimbabwe som den grenser mot, og ikke har gjerder mellom, verdens største safaripark – The Great Limpopo Transfrontier Park. Nesten 20 000 kvadratkilometer dekker Krügerparken alene, 35 000 er den transnasjonale parken. Og du kan kjøre (nesten) hvor du vil.
Starten er problemfri (neshornet dukker ikke opp før senere). Man stopper ved en av parkens ni inngangsporter, kjøper sin dags- eller flerdagersbillett, får null instruksjon og legger ut på – safari.
Allerede rundt første sving kjører vi rett inn i en enorm elefantflokk. Jeg minnes vagt vår siste safariguides ord om at man skal skru av tenningen for ikke å irritere elefantene. Men noen ganger skal man ikke det – for kanskje er en av dem i dårlig humør, og da må bilens sjåfør være klar til å rygge.
Denne flokken er i strålende humør, gresser en meter fra bilen og tar livet svært med ro. De velter et tre her og trekker opp noen røtter der, og før vi får pustet ut har det gått en halv time med elefantiske opplevelse. Hah – det er altså mulig å ha fantastiske safariopplevelser, selv uten guide.
BERGTATT AV DRAGEFJELLENE
Hvor ble alle dyrene av?
De neste tre timene tar vi tanken tilbake, for Krügerparken er tilsynelatende tømt for dyr. Ikke en løve, ikke et neshorn. Ingen bøfler og knapt nok en sebra. Hva er dette – hvor har alle dyrene tatt veien?
Noen dager senere skal vi skjønne at det er sånn det er å være på safari i egen bil. Opplevelsene står litt mindre i kø, for man er avhengig av at opplevelsene kommer til deg istedenfor at guiden tar deg til opplevelsen. Det er nedturen ved å skulle klare seg selv. Oppturen er jo alle de gode historiene, og tilfredsstillelsen av eventyreren i sjela.
Når sola nærmer seg horisonten, skjer det åpenbart mer. Tre unge hannløver tar seg en rusletur midt i veien, og er ikke det minste interessert i bilen vår.
Jeg henger ut av vinduet og tar bilder, sikkert godt over streken for hva som egentlig er forsvarlig. Men når løven plutselig bestemmer seg for å gå mot bilen istedenfor foran den, og snidder vinduet mitt med 30 centimeter, så nærme at jeg kan kjenne varmen fra pusten – da ruller jeg vinduet opp igjen og trekker mot bilens midtpunkt. Eventyrer kun på avstand, takk.
MER FRA SØR-AFRIKA FINNER DU HER
Helt på egenhånd
Krügerparkens største fordel er tilgjengeligheten. Det er billig, lett å finne fram og noe de fleste kan ta seg råd til. De enkleste overnattingshyttene er overraskende bra, og for 500 kroner natten bor vi i en kjempekoselig rund boma. Ikke luksus, men rent og trivelig. Utenfor er det grill til braai (alle sørafrikanere griller), og inne er det kokeplater til poteter og kaffe. DIY her også. Alt man trenger for å synke ned i en klappstol med en kopp kaffe i hånda og se solen synke ned over savannen man akkurat har utforsket. Helt på egenhånd.