Cruise i annerledes-Karibia

Cruise? Vi liker ikke ordet cruise. Vi er på ekspedisjon. Fram er et ekspedisjonsskip, vi ser Antarktis, Svalbard, Grønland og Nordvestpassasjen – små steder med små samfunn.

Og nå skal vi få gjøre alt det i Karibia, lover assisterende ekspedisjonsleder Helga Bårdsdatter på turens aller første møte. 

Og hun lover slett ikke for mye. For i løpet av to korte uker skal vi innom elleve stopp i åtte forskjellige land, fra Panama i syd til USA i nord, de fleste av dem øyer som knapt har sett cruiseturister før. Det er virkelig bare å glede seg.

LES OGSÅ: FAMILIEFERIE MED CRUSIEKONTROLL

Livet på solsiden

Båten venter på oss i Limón i Costa Rica, der vi allerede har tilbragt noen fine dager på Costa Ricas soloppgangskyst, med naturopplevelser og karibiske vibber. Derfra går ferden i første omgang sydover, hvor vi skal besøke to av de 378 ubeskrivelig vakre San Blas-øyene.

San Blas har stått på min ønskeliste helt siden jeg seilte i egen båt her på vei jorda rundt for snart to tiår siden.

Øyene er en del av Panama, men selvstyres av kunaindianerne, berømte for sine fargerike tøykreasjoner, molas, der de i et lappeteppe av farger syr inn dyr, mennesker og historier.

Dette er postkortbildet på en karibisk øy, med tomme, gylne sandstrender kantet av klart, turkist vann og irrgrønne palmer. Vi kappes om å ta de fineste bildene ved den flotteste palmen. 

Dessuten liker jeg kunaindianernes livsfilosofi: 

– Vi er født i hengekøya, vi lever i hengekøya, og vi dør i hengekøya – det er den som tar oss til familien vår etter at vi dør. Derfor ser du oss alltid i en hengekøye. Jeg elsker hengekøya mi, proklamerer øyas høvding med et smil og takker oss for besøket. 

Kanskje på vei tilbake i horisontal liggeposisjon. 

Mens vårt første stopp var til en turistifisert øy der kunaene egentlig ikke bor, er stopp nummer to et autentisk besøk på en liten øy med en håndfull innbyggere.

Hurtigrutens aktivitetsgruppe setter frem gratis padlebrett, masker og snorkler på stranda, og det er bare å kaste seg ut i det krystallklare badevannet. 

Om ettermiddagen observerer vi mannskapet som frydefullt løper ut i vannet på solkyssede strender, og senere skal vi se kapteinen sole seg på dekk i badeshorts. Etter tre lange måneder i Antarktis er de ansatte åpenbart minst like glade for å komme til varmen som oss.  

Karibia innfrir, for alle om bord.

ET LITE STYKKE MELLOM-AMERIKA

Beryktede pirater

I dag er Det karibiske hav et av verdens tryggeste å seile i, men sånn var det ikke på tiden da beryktede pirater som kaptein Henry Morgan herjet området.

Spanjolene oppdaget elven Chagres på Christoffer Columbus´ siste seilas i 1502, og etablerte der en gullrute fra Peru, over Panama og tilbake til Spania.

På slutten av 1500-tallet bygde de festningen San Lorenzo for å beskytte sine dyrebare varer, og fortet er i dag et strålende eksempel på spanske festninger på den karibiske kysten. 

For naturinteresserte er skogen vi vandrer gjennom vel så interessant som historien. 

– Panama er som en bro, fra nord til sør og mellom havene i øst og vest, og derfor har vi et enormt mangfold. Ti prosent av hele verdens biologiske mangfold finnes her, forteller guiden Roberto Beitia (36). 

Her er hjerteformede nøtteskall fra Panamatreet, giftige trompetplanter som sjamaner røyker, 10 000 forskjellige tresorter – og veldig mye grønn regnskog. 

Det er derfor godt å komme ut til strandliv og barer igjen da vi dagen etter legger til i Bocas del Toro – Panamas hippieversjon av Gran Canaria. 

Hummer og kanari

Turens femte stopp og tredje land skal vise seg å bli alles favoritt. Den lille flekken Corn Island er nemlig noe helt for seg selv, et lite Utopia i et ellers urolig Nicaragua. Det er her hummeren er billigere enn kylling, og det fryktede nicaraguanske politiet ber om selfier.

– Dette er den fineste stranda i hele Nicaragua, mener Kohar (56) og Sandro Penalba (66) som har flydd hit direkte fra hovedstaden Managua og leier en leilighet over bakeriet for 300 kroner natten.

Vi kommer i snakk på stranda og tilbringer så de neste timene under en parasoll med lokal øl og gode samtaler. Som de fleste nicaraguanere er de oppgitt over både korrupsjon og den siste tidens uroligheter. Narkotrafikk og politisk ustabilitet har gjort at politiet i Nicaragua er blant verdens mest fryktede, de er hardt bevæpnet og alltid på vakt.

Men ikke her, på denne avsidesliggende flekken langt ute i Det karibiske hav. 

– Kan vi ta et bilde, spør en uniformkledd mann som etterhvert skal vise seg å være øyas politisjef Carlos Wilson (44).

Sammen med sine like avslappede kolleger vil de gjerne foreviges med disse turistene fra det kalde nord – det er nemlig første gang de har møtt en nordmann. 

– Vi er helt i begynnelsen av turisme, og infrastrukturen vår er ikke den beste. Fram er det første cruiseskipet vi har hatt her, så dette er veldig spennende for oss, forteller Mary Downs Thompson (43).

For ett år siden tok hun og mannen Shawn (42) sjansen, sa opp jobbene som sykepleier og cruiseansatt og kjøpte restauranten Seafood View der de serverer øyas beste hummer og fineste utsikt.

Mary har dekket på en gul duk på et bord helt nede ved stranda, der vi hører bølgene suse med sanden og palmene vaie i vinden. 

Corn Island er verdens største paradoks, der det tilhører Karibias nest fattigste og en av de mest voldelige og ustabile nasjoner – men likevel er som en fredelig oase i et lykkelig lala-land.

SLIK HILSES DET RUNDT OM I VERDEN

Livet om bord

Frams sjefskokke Karin Jansdotter (33) er like begeistret, og ikke minst de lokale råvarene på den lille øya, og går derfor til innkjøp av 30 kilo hummer, som i kveld skal grilles på dekk under åpen himmel.

– Jeg prøver å kjøpe så mye lokale råvarer som mulig. Så da jeg hørte de hadde hummer, hoppet jeg i en taxi og ba den kjøre meg til fiskefabrikken, forteller den svenske kokken som selv står med grillspaken på dekk denne varme, karibiske kvelden. 

Hun og teamet disker opp med tidenes grillbuffet med fisk, hummer og kjøtt. Kaker og drinker servert av en filippinsk besetning, som for anledningen er kledd i hawaiiskjorter. Bordene er pyntet med hvite duker og værgudene har lagt havet flatt.

Vi nyter synet av sola som synker i havet, med magene fulle av nygrilla hummer, og det er vanskelig å se hvordan livet kunne vært bedre. 

Ut på topptur

Kan neste stopp bli like bra? Isla Providencia ligger geografisk utenfor Honduras, men tilhører likevel til Colombia. Helga har lovet oss at vi her skal få se en sjørøvers rompe, og det er selvfølgelig Kaptein Morgan det handler om også her.

Dog er det ikke ekte vare, bare en steinklippe over byen som minner om en bakende. Og bak bakenden ligger dagens mål: Øyas høyeste punkt på 360 meter over havet.

Etter mange late dager skal vi nemlig gå av oss noe av den gode maten vi har fått servert. 

Vår lille gruppe spreke gjester stues opp på lasteplanet på fire små biler og fraktes som husdyr til bunnen av dagens utflukt. Transporten i seg selv er like eksotisk som destinasjonen vi besøker.

Selve toppturen er for turvante nordmenn ingen utfordring; Det tar et par timer opp og en kort time i løpende gange ned. Gradestokken står etterhvert godt over 30-tallet, og vi enes i bunnen om at det er viktig å kjøle seg ned med en lokal øl.

Her, som alle andre steder vi besøker, får vi følge av lokale som slår seg ned og prater, uten andre baktanker enn at de lurer på hvem vi er. Det er en befriende forskjell fra de langt mer besøkte øyene øst i Karibia.

Yeah, man

–  Det er viktig å komme inn i stemningen. I Belize vil dere lære å si Yeah, Man. Så det er bare å øve seg. Yeah, Man, formaner ekspedisjons-Helga.  

Den daglige informasjonspraten er blitt et fast underholdningspunkt. Hver kveld snakker Helga til stinn brakke, hun spøker, tuller og understreker på alle måter det hun selv påstår – at her om bord er alle like. 

– På Fram er vi familie. Vi nordmenn har ikke hierarki, jeg sier Raymond til kapteinen og alle er like middelmådige, spøker hun.

Det er ennå to dager til vi er i Belize, men jeg er sikker på at folk går rundt og sier Yeah, Man inni seg. 

Man skulle tro vi gikk lei av vakre øyer i Karibia, der den ene ofte er til forveksling lik den andre. Men sånn er det ikke, for forskjellen er langt større enn man tror.

Tilsynelatende er vårt neste stopp Cayos Cochinos i Honduras ikke ulikt San Blas-øyene, selv om gruppen bare består av to store og 13 mindre øyer. Så små at de har verken veier, biler eller sykler. 

Men forskjellen er enorm. 

Der Corn er en helt glemt perle, og San Blas har hundrevis av ubebodde øyer, har de lokale Garifuna-innbyggerne av Cayos Cochinos valgt å selge ut de fleste av sine øyer til rike utlendinger og kjendiser, og stuer seg selv sammen på én bitteliten øy.

Men det er noe fascinerende ved å få være flue på veggen i et slikt samfunn også.

Vi vandrer inn mellom husene, titter inn i stuer, ser barna leke i sanden og observerer de omfangsrike, eldre damene som sitter urørlige og sover i skyggen. 

Det går så sakte at det føles nesten som om noen har stoppet tiden. 

You better Belize it!

Helga har allerede dratt vitsen flere ganger på foredragene sine, og nå ser vi slagordet for Mellom-Amerikas nest minste nasjon også på skilt og brosjyrer. Belize er nemlig etter sigende så vakkert at du nesten ikke kan tro det.

Utenfor kysten ligger verdens kanskje best bevarte rev, Belizerevet, som er en del av det som nå regnes som det største korallrevet i verden. 

Det mesoamerikanske revet strekker seg 900 kilometer fra Honduras til Cancún og regnes nå som verdens største revsystem, etter at Great Barrier Reef er dyttet ned på andreplass på grunn av korallblekingen. Det er her fisken har vinger og fuglene svømmer!

På Lighthouse Reef, en av bare tre atoller i det 300 kilometer lange Belizerevet, jakter blåføttede havsuler etter flyvefisk. Men vi kan også velge å svømme i det verdensberømte synkehullet Blue Hole. Fotografen og jeg kan ikke enes, og gjør begge deler. 

Men først må vi besøke mayaruiner – også Belize har noen av verdens mest imponerende.

Mens vi skandinaver røvet og plyndret i vikingtiden, hadde mayaene komplekse sosiale samfunn og bygde opptil 30 meter høye imponerende byggverk med vakre utskjæringer og dekorasjoner, slik som de vi besøker i Lamanai. 

Her bodde det folk i tre årtusen, fra tidlig preklassisk mayatid rundt år 1000 f.Kr. gjennom kolonitiden og helt til det 20. århundre. 

De som henger med på utflukten til Tulum når vi kommer til Cozumel i Mexico, får se enda mer imponerende ruiner. 

FLERE CRUISESAKER

Når enden er god

Cruiset nærmer seg slutten, og mette av både mat og inntrykk tar vi det rolig de siste dagene, i et forsøk på å synke det hele før vi kommer hjem.

Ikke siden jeg seilte jorda rundt i min egen båt, til øyer i Stillehavet og Det indiske hav, nesten uten folk, har jeg fått besøke så unike steder og avsidesliggende øyer. Nok en gang er det vår ekspedisjonsleder som sier det best: 

– Vi er så heldige! Vi får gjøre det vi er gode på, vi får dra på ekspedisjon til små steder og land, besøke unike kulturer og være ute i naturen. Det er som Grønland, bare uten klær!

LYST TIL Å FÅ NY REISEINSPIRASJON RETT HJEM I POSTKASSA? ABONNER PÅ MAGASINET REISELYST HER!

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN