Den er kjent som inngangsporten til Patagonia, er et eldorado for aktiviteter – og som tatt ut av det østerrikske høyfjellet.
På torget foran rådhuset går til og med et par Sankt bernhardshunder rundt – med tønne rundt halsen – som en referanse til rasen som redningshund i Alpene.
Men ved første øyekast ser Bariloche mest ut som en potensiell matorgie av sjokolade og kaker. Sentrum av Argentinas aktivitetshovedstad teppebombet av butikker hvis vareutvalg utelukkende består av søtsaker.
LES OGSÅ: 10 PÅ TOPP ARGENTINA
Søt planlegging
Burde vi gått en lengre fjelltur først, og så latt oss forføre av sjokoladens fristelser som en slags bonus? Logisk sett hadde det vært fornuftig å ta fram vandrerstøvlene for å få den 17 timers lange bussturen fra Mendoza ut av beina. Deler av arkitekturen her minner om klassiske alpelandsbyer, og flere av dem huser altså spisesteder hvor menyen er søtest i verden.
Vi vedtar at det er mest fornuftig å planlegge en lengre fottur i selskap av en virkelig kaloribombe – sjokoladefondue. Det er viktig å lagre nok energi til de fysiske utskeielsene som venter. Dessuten er det småregn i lufta denne desemberdagen, for øvrig tidlig i sommersesongen her nede i Argentinas fjellandskap.
Andesfjellene er verdens lengste fjellkjede. Den strekker seg fra Karibia og langs Sør-Amerikas vestkyst helt ned til kontinentets sørligste punkt, med topper av varierende høyde. I Argentina er folkemassene få og fotturmulighetene mange.
LES OGSÅ: PÅ HESTERYGGEN I ARGENTINA
Mot høyden
Bariloche ligger ved bredden av innsjøen Nahuel Huapi, og er et strålende utgangspunkt for utflukter opp i høyden. Det er for ordens skyld ingen krav om fysisk form for å klatre opp til nærliggende topper og utkikkspunkt: Selv den lateste turist kan ta stolheisen opp til for eksempel Cerro Otto – og likevel føle et snev av toppturens gleder. Dette er en utmerket måte å orientere seg i Argentinas Lake District; innsjøer, skog, fjelltopper og landets mest berømte hotell: Llao Llao ser ut som et romantikkens oljemaleri fra den lille høyden.
Men la oss ikke dvele over den bedagelige tilværelsenes uutholdelige letthet. I sommersesongen går buss nummer 100 til skianlegget Cerro Catedral et par ganger i timer. Det er her det virkelige eventyret i Andesfjellene starter, og hvor vi skal få opp pulsen.
Vi gjør som argentinere flest: Pakker lunsj, fyller termosen med varmtvann og fyller koppen med yerba mate – den telignende urten som er obligatorisk på enhver utflukt i Argentina – og trasker oppover. Målet er Refugio Emilio Frey – en fjellhytte på 1700 meter over havet som sies å ha regionens beste beliggenhet.
LES OGSÅ: REISEBLOGG FRA ARGENTINA OG ANTARKTIS
BUEN CAMINO! Godt oppmerkede stier gjør og god skilting gjør at det er omtrent umulig å gå feil. Fra skianlegget tar det omtrent fire timer opp til hytta. Stien begynner behagelig og slakk i åpent landskap. Halvveis mot målet blir veien mindre, og vi forsvinner inn i en dal av pinjeskog. En liten bekk renner flomstor med iskaldt smeltevann som bevis på at sommeren for lengst er i anmarsj. Etter en time inne i skogens mystikk slår sola gjennom tretoppene, og de nålespisse toppene av Cerro Catedral viser seg høyt der oppe.
– Buen dia!
En morgenfrisk vandrer er på vei i motsatt retning og hilser blidt.
Vi hilser tilbake på haltende spansk – og spør som alle andre sjokoladefulle (ja, vi kjøpte da selvsagt med litt ekstra «energi» fra butikkene i Bariloche) og lett slitne fotturister ville gjort:
– Quanto mas? Langt igjen?
Han har overnattet på Refugio Frey, og garanterer at det ikke er mer enn tre kvarter fram til hytta. Det er uklart om han mener opp eller ned.
– Buen camino, chicos!
VANNSKREKK. Halvannen time senere når vi platået hvor hytta ligger akkurat så idyllisk til som vi hadde blitt forespeilet. En liten bygning i tre og granitt glir harmonisk inn i det karrige landskapet, på sørsiden av en liten innsjø. En liten gruppe israelske backpackere er i ferd med å pakke ned teltene sine. De skal videre innover fjellet, til neste hytte. I regi av organisasjonen Club Andino finnes det nemlig en rekke fjellhytter som holder åpent med sengeplasser, kiosk og toalettfasiliteter. Derfor kan du vandre i flere dager i visshet om at hytter med gode fasiliteter – og med overkommelige dagsetapper fra hverandre – venter hver kveld. Litt som i den norske fjellheimen. Israelerne er godt fornøyd med at de kan stikke innom for å fylle opp vannflaskene sine.
Med flaska full av ferskt fjellvann fra innsjøen et steinkast unna hytta innser den unge vandreren plutselig at hans skepsis til vannkvaliteten faller på sin egen urimelighet.
– Så vi kan drikke vannet i bekker og innsjøer?
LES OGSÅ: SØR-AMERIKAS BESTE FOTTURER
– Ja, det er jo det du gjør allerede, ler Diego Barrios, som er sommervert på Refugio Frey.
Verten inviterer oss inn for å drikke yerba mate – og forteller at han jobber skift på fem dager på hytta.
– Det er dette som er det virkelige Bariloche, sier han.
Etter sin tørn på jobb spaserer Diego ned til byen mens han venter på neste økt.
– Alt for mange kommer til byen, spiser kaker, hilser på hundene og drikker øl. Det er fjernt fra Bariloches virkelige attraksjoner. Det er fjellet som gjelder! De kunne like gjerne vært på en annen planet, sier den fjellglade 32-åringen.
Det føles likevel veldig riktig å ta turen til nettopp den planeten når vi etter en lang dag i høyfjellet vandrer slitne men fornøyde inn på nærmeste sjokoladebutikk vel tilbake i den lille alpebyen Bariloche. Sjokolade kan både være inspirasjon og premie.