På fire bein i fjellheimen

– Hiii. Hiii.

Ferier på hesteryggen har bokstavelig talt tatt med til en helt ny verden, sier Jorunn Elise Østbø. Foto: Privat

Jeg våkner av en ukjent lyd langt borte, en mannsstemme som roper. Jeg befinner meg i et telt, og foruten denne stemmen som raskt nærmer seg, er det helt ubegripelig stille.

Jeg elsker denne følelsen. Når jeg våkner og ikke skjønner hvor jeg er.

Men med ett blir det liv rundt teltet. Det høres ut som noen stamper utenfor, og et eller annet river med seg noen av pluggene slik at teltet beveger seg.

Nå husker jeg hvor jeg er.

Les også om fisking i Surin – vinnerreportasjen i skrivekonkurransen

Mektige fjell

Jeg kryper ut av teltet så snart jeg hører at de siste kyrne er ute av teltleiren. Gjeteren snur seg fra hesteryggen og nikker mot meg.

Uttrykket hans er vennlig, men her er ingen «beklager at jeg vekket deg». Sola er på vei opp, og da skal man ikke ligge å slumre.

Gresset og teltet er duggvått. Det er fremdeles kjølig, for solen har ennå ikke kommet over de mektige fjellene.

Kontrasten er stor mellom den skyggelagte dalen og fjellsiden hvor solen allerede har truffet.

Finnes det en vakrere plass å beite på enn omringet av de vakre Tusheti-fjellene? Foto: Jorunn Elise Østbø

Morgenstellet foregår i den iskalde elven. Ved elvebredden er også hesteflokken som følger oss på turen.

Noen står og døser, andre er i full gang med å spise det friske gresset, mens de yngste i flokken ligger flatt ut og enser så vidt at leiren holder på å våkne.

Jeg kjenner igjen min hest på det vennlige utrykket og den merkelige vinkelen på hovene.

Jeg husker ikke navnet hans, så jeg har døpt ham «Shakari» – sukker på georgisk.

Jeg setter meg opp uten sal eller hodelag og ber ham gå mot leiren, slik at jeg kan pakke tingene mine og feste dem på ryggen hans. Han går uten å nøle. Snillere hest skal man lete lenge etter.

Utilgjengelig område

Vi befinner oss i Tusheti, et fjellområde nord-øst i Georgia.

Det er ikke langt fra snøkledde topper til lune kvelder rundt bålet. Foto: Jorunn Elise Østbø

Den eneste veien hit går via det 2850 meter høye Abano-passet, som kun er åpent tre måneder i året på grunn av snø og svært dårlige veier ellers.

Denne veien tar oss til Omalo, som er hovedstaden i regionen og utgangspunktet for de fleste som skal opp i fjellene.

Tusheti er omringet av urolige områder som Dagestan i øst, Tsjetsjenia i nord, og Abkhasia og Sør-Ossetia i vest. Det er derimot svært lite som minner om krig og uroligheter her i fjellene.

Roadtrip i Namibia – sølvvinneren i skrivekonkurransen finner du HER

Bratt terreng

Teltene er tatt ned, rullet sammen og pakket opp på hestene som står tålmodig og venter.

I dag skal vi passere det høyeste punktet på turen.

Atsunta-passet ligger omtrent 3500 meter over havet, og det vil til tider være bratt.

Flere steder er det så bratt og ulendt at vi må leie hestene. Men utsikten er til å dø av. Foto: Jorunn Elise Østbø

Hestene klatrer høyere og høyere oppover i sikksakk. Med en bratt fjellside på ene siden og et stup på andre siden lar vi hestene ta styringen.

De vet hva de gjør. Det er heller ingen mulighet til å hoppe av når det er så bratt.

Været skifter fort i fjellene, og med ett blir den blå himmelen mørkegrå og det faller harde hagl.

Hesten senker hodet for å unngå haglet, men fortsetter å gå. Det lyner litt innimellom, men vi hører ikke noe tordenskrall.

Uvær

Etter en stund gir haglet seg, og vi kommer til et lite platå. Mørke skyer dekker toppen vi skal over.

Vi hopper av hestene, slipper dem løs og tar fram lunsjen.

Så smeller det. Hestene hopper til og galopperer et stykke oppover fjellet med alt utstyret vårt på ryggen, før de stanser og kommer travende tilbake.

Jeg har vokst opp på ei øy på Vestlandet, og for meg er tordenvær noe som foregår «oppe i skyene».

Nå står vi bokstavelig talt midt inne i det, og det er veldig skremmende.

Jeg sitter på huk mens vi spiser lunsj, og guiden vår, Audrey, vurderer å snu. Heldigvis gir tordenværet seg etter kort tid, og vi velger å fortsette. Jeg tar tøylen til Shakari og leder ham oppover.

For her er det for bratt til å ri.

Idet vi når toppen lysner det, og vi får en fantastisk utsikt. Bak oss er terrenget hvitt og grått. Foran oss er det grønt og blått. En helt ubeskrivelig kontrast.

Turistfritt

Vi følger eldgamle gjeterstier, men det er tydelig at disse ikke er daglig i bruk.

Møtene med lokalbefolkningen er ikke mange, men desto hyggeligere. Foto: Jorunn Elise Østbø

I løpet av ti dager til fjells møter vi kun en håndfull mennesker, og ikke en eneste av dem er turist.

Noen ganger ser vi et provisorisk telt laget av plastikkrester, noe som betyr at det sannsynligvis er en gjeter og en flokk sauer i nærheten.

Noen ganger går vi gjennom saueflokken, andre ganger ser de ut som rester av snø høyt oppe i fjellene.

Bjørnespor

Turen fortsetter oppover fjellsider og nedover daler.

Friskt vann får vi fra elvene vi krysser, mat har vi med oss på pakkhestene, og urter og krydder finner vi langs fjellsidene.

Flere steder er det så bratt og ulendt at vi må slippe hestene og la dem gå foran oss.

Mens vi klamrer oss fast i steiner og kratt ser vi hestene klatre oppover som fjellgeiter. De drikker litt av en bekk før de bykser videre oppover.

En tidlig morgen finner vi ferske spor etter brunbjørn i et tørt elveleie. Bjørnene er vanskelige å få øye på, men de drikker fra elven hver morgen.

– De gjemte seg nok da de hørte vi kom, sier Audrey.

Plutselig er det noe som beveger seg i fjellsiden like over oss.

– Bare en steinbukk. Heldigvis, sier jeg lettet.

Historierikt

Mange av menneskene som lever i Tusheti er såkalte halvnomader.

«Ferie på hesteryggen har tatt meg til fantastiske destinasjoner, gitt meg mange vanvittige opplevelser og gode venner rundt omkring i verden» Foto: Jorunn Elise Østbø

Om sommeren lever de i høylandet og gjeter sauer og kyr, mens de om vinteren drar til lavlandet hvor klimaet ikke er fullt så tøft.

Flere steder i fjellene finner vi vinterlandsbyer nede i dalene, og sommerlandsbyer i høyden. Noen er bebodd nå om sommeren, men de fleste er forlatt for flere hundre år siden.

I alle de gamle landsbyene og i ruinene finner vi et vakttårn.

– Området har gjennom tidene blitt invadert fra alle kanter, sier Andrey og forteller at det florerer legender om helter og antihelter i dette historierike området.

Gjestfritt

Etter ti dager i fjellet nærmer vi oss Omalo og sivilisasjonen igjen.

Det er ikke langt fra snøkledde topper til lune kvelder rundt bålet. Foto: Jorunn Elise Østbø

I en av de siste landsbyene vi passerer kommer vi i snakk med noen av dem som bor der.

– Velkommen inn, sier de, og vil by oss på sen frokost når de skjønner at vi har vært i fjellet i 10 dager.

Innbyggerne holder på å gjøre seg klare til å forlate området for vinteren, og holder i den forbindelse en tre dager lang mat-fest, som vi kommer midt oppi.

Klokka er bare halv ti om morgenen, men bordet er fylt med deilige tradisjonelle matretter som vi gafler i oss. Det serveres også tradisjonell chacha, hjemmelaget druevodka, til maten.

– Det er uhøflig å takke nei til drikke ved matbordet, forklarer Audrey. Vi blir skjenket på ekte georgisk

Georgia har fantastisk natur og flora. Foto: Jorunn Elise Østbø

vis.

Jentene i gruppa får også seriøse tilbud om å bli kidnappet av gifteklare menn. Brudekidnapping er tradisjon i området, men for oss er heldigvis ikke dette uhøflig å takke nei til.

Vi forlater landsbyen noen timer senere, bak-frem på hestene, mens hele landsbyen lattermildt vinker farvel.

Fnisende rir vi mot Omalo. Hestene vet de snart er hjemme, så de går uten at vi trenger å styre dem.

Alt er relativt

– Husk hva du tenker om denne landsbyen. Jeg vil spørre igjen når vi kommer tilbake om 10 dager, sa Audrey da vi forlot Omalo for å legge ut på denne rideturen.

Liten, men likevel stor – etter ti dager i den øde fjellheimen. Foto: Jorunn Elise Østbø

Nå, da vi kommer tilbake, skjønner jeg hva hun mente.

For 10 dager siden var dette en øde landsby midt inne i de kaukasiske fjellene. Nå er folkemengden på minst 20 mennesker plutselig litt mye.

Tekst og foto: Jorunn Elise Østbø

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN