Det er vi som styrer og hundene som bestemmer. Foto: Kjersti Vangerud

Det er vi som styrer og hundene som bestemmer. Foto: Kjersti Vangerud

Hvit er verden, hvit og vakker. Hvit som nyvasket sengetøy, rund og myk som den tykkeste dyna. Og hele fjellheimen er pakket inn, lyng og mose, stein og rabber – alt ligger gjemt under dette herlige laget av dyp, dyp snø og venter på våren.

Imens er det bare å kose seg. Og foran meg står seks utålmodige huskyer og nærmest verker etter å sette i gang.

Så eeehah!

Og dermed farer vi av gårde over fjellheimen nord for Beito, Staffe og Ketla, de andre hundene og meg. Det er skinnende sol og blendende snø, og hundene løper som om de skulle ha et pressekobbel etter seg. Livet er herlig!

OL-floka

Etter hvert begynner ruskeværet. Vinden glefser meg i ansiktet, snøføyken treffer huden som kalde gufs, jeg fryser. OL-floka blir løsningen, først slår jeg den 20 ganger før jeg krøller tærne sammen nede i støvlene 50 ganger. Det føles rart til å begynne med, så blir det bare morsomt. For det virker.

– De er hundene som bestemmer. Vil de løpe fort, løper de fort. Vil de ikke, tar vi det roligere, har guiden Piza, eller Angel Sánchez Calderrón, sagt.

Det er jo fair nok. Selv om det også betyr at jeg må stige av meiene og stabbe gjennom løssnøen mens jeg skyver sleden opp den lange motbakken opp mot Valdresflya, for der syns hundene at nok blir nok.

Og det syns nesten jeg også da Nybu-hytta endelig kommer til syne i kanten av det hvite lokket som skjuler Nedre Heimdalsvatn. Og enda mer da vi endelig kommer inn i den lille tømmerkoia. Vinden har nemlig pakket en diger fonn med fokksnø foran døra, og først etter en time har vi klart å spa oss inn.

10 ting å gjøre i Vinter-Norge uten ski

Det enkle hytteliv

Vel inne er det fantastisk koselig.

Vi drikker kaffe og spiller kort, og spiser kjeks og kanelboller. Slik er alle de fire dagene vi er sammen i Jotunheimens forgård, jeg, guidene Piza og Jytte Christensen, belgierne Ellen Eeckhout og Alexander Holvoet (begge 28) og de 20 hundene. Det er majestetiske naturopplevelser – og stort sett sol – om dagen, og skikkelig hyttekos med peis og stearinlys i små, intime hytter om kveldene.

Etter timevis på sleden er det lite som smaker så godt som en kopp med rykende varm drikke i ei hytte hvor det er fyrt opp i ovnen. Foto: Kjersti Vangerud

Etter timevis på sleden er det lite som smaker så godt som en kopp med rykende varm drikke i ei hytte hvor det er fyrt opp i ovnen. Foto: Kjersti Vangerud

Det er det enkle liv. Ingen strøm og utedo. Vann får vi ved å smelte snø i kjele på komfyren. Og den minste av hyttene var på skarve ti kvadratmeter, med én køyeseng og madrasser på gulvet.

Midt i naturen, uten en lyd annet enn stillhet og hundene utenfor.

Og da har vi faktisk valgt luksusvarianten. For Beito Husky Tours har to varianter av overnatting underveis på sine hundesledeturer, og det andre alternativet er å sove i telt.

Ingen duppedingser

For oss er hytter en fin mellomløsning. Og det føles så absolutt primitivt nok til å kjenne naturen uten filter.

– Det er herlig å ikke måtte forholde seg til elektrisitet, mobil, data for noen dager. Det får oss til å tenke på hvor bortskjemte vi er med alle disse duppedingsene i det daglige, sier Ellen etter at turen er ferdig.

– Vi har også fått en enorm respekt for guidene. Hjelpe seg. For oss er dette en «once in a lifetime»-opplevelse. De drar på slike turer hele tiden. Og det er virkelig et hardt arbeid med å mate og gjøre klar hundene, måke snø og sånn, fortsetter hun.

Du skal ikke langt bort fra Beitostølens hytteby før en hvit villmark ligger for dine meier. Foto: Kjersti Vangerud

Du skal ikke langt bort fra Beitostølens hytteby før en hvit villmark ligger for dine meier. Foto: Kjersti Vangerud

For alle

Hverken de eller jeg hadde heller noen erfaring med hundekjøring før vi startet. Så det er godt at snøen i Fjell-Norge er både dyp og myk. For det ble så absolutt en del knall og fall og sleder som veltet til å begynne med – noe vi alle egentlig fant ganske så underholdende.

Så hver gang en av meiene plutselig befant seg høyt til værs, var det bare én ting å gjøre: Kaste «ankeret» i snøen – for eller fortsetter jo hundene bare å løpe.

Egentlig var kjøringen slettes ikke vanskelig, bare morsom. Og det er også meningen til eieren av Beito Husky Tours, Niklas Ulfstedt.

– Jeg mener hundekjøring passer for absolutt alle, sier han.

– Det er en sport, så man bør ha normal fysisk form for å styre en slede. Men hvis ikke, kan man alltid sitte på som passasjer, påpeker han før han legger til at firmaet oppfordrer alle gjestene til også å prøve seg.

– Om ikke annet for å kunne si: «Jeg har styrt et hundespann på Beitostølen», smiler han.

Bli abonnent på Magasinet Reiselyst i dag

Bonustur

Staffe, Ketla og de andre hundene drar oss over fjellheimen nord for Beito. Foto: Kjersti Vangerud

Staffe, Ketla og de andre hundene drar oss over fjellheimen nord for Beito. Foto: Kjersti Vangerud

Den tredje dagen har den lengste etappen, men den føles ikke en meter for lang. Det er sol og null vind, temperaturen er rett og slett deilig.

Og følelsen av villmark er bare herlig.

Det eneste jeg hører, er lyden av hundene og sledene som glir mot snøen. I løpet av fire dager så jeg kun fem-seks andre mennesker – langt i det fjerne. Og innimellom ser jeg bare hvitt, that’s it. Tankene streifer avgårde. «Hva skal jeg tenke på nå?». Det er en uvant følelse, en slags luksus du ikke ofte har anledning til.

Uten noen ting som distraherer hjernen blir inntrykket av fjellenes elegante, runde former enda sterkere. Og uten TV eller smarttelefoner og nettbrett kommer vi fem på turen mye nærmere i løpet av våre fire dager enn man gjerne gjør i løpet av ukesvis i sivilisasjonen.

Det føles virkelig magisk. Og enda mer da vi siste dag våkner til knallblå himmel og sol. Vi har egentlig bare et par timers kjøring tilbake til Beitostølen, men på en sånn dag er det på ingen måte nok!

Heldigvis har hverken guider eller hunder noe som helst imot en bonusrunde. Så i stedet for en sprintetappe kjører vi over innsjøer, ned løssnø i skogen og opp og ned fjell – så da vi stanser ved parkeringsplassen har to timer blitt til syv og en halv time.

– Dette var vår første hundekjøringstur, men ikke den siste, konstaterer Ellen og Alexander og jeg sier meg helt enig.

Selv om det slettes ikke føltes feil med en dusj etter fire dager i ulltøy heller…

Tilbake til hovedsiden