Helt siden lenge før maurerne satte sitt preg på Andalucia og de hvite landsbyene oppe i Grazalema-fjellene, var dette dramatisk vakre området mellom Marbella og Cadiz et rikholdig matfat med stor produksjon av olivenolje, appelsinmarmelader, skinke, ost og vin.
LES OGSÅ: DEN NYE VINEN PÅ MENORCA
En tidsreise
I dag er Andalucia den regionen i verden som produserer mest olivenolje, landskapet bugner av velfylte appelsintrær, vinproduksjonen rundt Ronda tar opp konkurransen med mer kjente regioner som Rioja og Penedes, og over alt i det frodige landskapet gresser kuer, geiter og sauer som både gir melk til berømte oster og selv ender på et matfat.
Og så er det byene selv, da. Majestetiske, hvitkalkede, historiske småbyer, gjerne dramatisk plassert på toppen av en sandsteinsklippe eller gjemt nede mellom en skog av frodige nåletrær.
En reise mellom Andalucias hvite landsbyer er også en reise i tid, rom og sted.
Den siste grensen
– Du vet at Arcos de la Frontera er den viktigste byen? Det er den første, eller den siste, av de hvite byene. Og det er også den fineste, sier Francisca Marvich Macias (58), som driver et lite pensjonat i byen.
Nå står hun ute på gaten ved et lite, rundt bord sammen med venner og nyter at sommeren er på vei. Fra bordet har de utsikt mot en av byens gamle kirker, og i alle retninger går det trange, brosteinsbelagte gater tett i tett med små, hvite hus, barer og restauranter. Blomsterkasser henger ut over smijernsbalkonger, og en og annen beboer vandrer sakte forbi.
Så rolig har det ikke alltid vært.
Navnet «de la frontera» viser til at dette i nesten 300 år, fra 1200-tallet da spanjolene gjenvant området fra maurerne, og helt frem til det siste mauriske kongedømmet Grenada overga seg på slutten av 1400-tallet, var grensen mellom maurere og kristne og åsted for jevnlige trefninger.
– Arcos er min favoritt, det er en gammel by som er vakker å se på. Alle elsker byen, og alle elsker folkene og atmosfæren. Folk her er mer imøtekommende og vennligere enn andre steder, mener Francisca, og viser denne gjestfriheten selv ved å invitere oss med på slabberaset rundt bordet. Og før vi vet ordet av det, har vi en øl i hånda og helt nye venner.
EUROPAS 15 BESTE STRENDER
Historisk utsikt
Den dramatiske beliggenheten på toppen av en sandsteinsklippe, med loddrette vegger ned til elven Rio Guadalete, gjør Arcos også til en av de mest iøynefallende hvite byene. Bare Ronda har like spektakulær beliggenhet. Den beste utsikten får man fra terrassen til det historiske hotellet Parador de Arcos, som også er et bra sted å få en smak av Andalucia – om det så bare er med en klassisk vermut og oliven på terrassen.
Smaken av Andalucia finner du over hele byen; alle de trange gatene er fylt av koselige restauranter og barer. De fleste av dem serverer tradisjonelle retter som kikerter med rosmarin og gazpacho-suppe eller et tapasbrett med prisvinnende iberico-skinke og lokale oster. For oster er de gode på.
Hver sin ost
– Alle familier lager sin egen ost hjemme. Noen av geitemelk, noen av sauemelk, noen bruker en blanding. Ost har en lang tradisjon her i området, forteller biolog og ostemaker Anna Ríos (26).
Hun er datter av områdets mest suksessrike ostemaker Carlos Ríos (64), som står bak den kjente Payoyo-osten, og er i ferd med å overta ansvaret for familiebedriften.
I et enkelt, lite lokale i den bittelille, hvite byen Villaluenga del Rosario har familien produsert prisvinnende oster siden 1994, da faren fikk nok av å jobbe i butikk, fikk en master i ost og heller gjennomførte drømmen om å lage en ostefabrikk.
I dag er Payoyo Andalucias mest kjente ost, du får kjøpt den i alle de gode ostebutikkene, og den eksporteres blant annet til USA, Japan, og Sverige. Denne lille bedriften produserer 1000 oster om dagen. På naturlig vis, uten kjemikalier – og for hånd.
– Det gir en annen smak og tekstur enn om det er maskinlaget, mener ostemaker Carlos Ríos.
Ostene lages både på geitemelk, sauemelk, kumelk, eller en blanding. Og det viktigste, det er melken.
– Den må være helt fersk! All vår melk kommer inn døra nesten rett fra tapping. Og så er det selvfølgelig viktig hva sauen spiser på fjellet, mener Carlos.
Romantikere vil kanskje også hevde at ostene smaker så godt fordi sauene er lykkelige når de får løpe fritt i vakre omgivelser.
GATEMAT PÅ ITALIENSK
Fra by til by
Rundturen avsluttes med en uformell ostesmaking over disken i fabrikkens lille utsalgsbutikk. Geitosten er rå og skarp, saueosten langt mykere og snillere. Blandingsosten er den mildeste. Med et lite utvalg godt lagrede oster er vi klare for å finne flere smaker i de hvite byer.
Neste by er aldri langt unna, avstanden er ikke større enn at du stort sett kjører til neste sted på ti minutter. Totalt tar det bare halvannen time fra Arcos de la Frontera i den ene enden til berømte Ronda i den andre.
Men man burde ta seg god tid, omgivelsene er halve turen når man kjører fra by til by i et landskap dominert av nåletrær, eiketrær, korke-eik og et hav av grønne busker og fargerike blomster. Mange av byene, som ostebyen Villaluenga del Rosario og kjente Grazalema, ligger inne i selve nasjonalparken Grazalema, UNESCO-vernet for sin store naturrikdom. Andre ligger rett i utkanten.
Fra veien ser byene ut som selve fantasibildet av en sør-europeisk landsby, med hvitvaskede kalksteinshus, overdrysset med fargeglade oransje og gule frukttrær og skrikende lilla bougainvillea.
Huleboere
Vi har bosatt oss i en liten villa rett utenfor det som raskt blir en ny favoritt – vakre Setinel de la Bodega bare tjue minutter fra Ronda. Akkurat denne byen er litt annerledes, fordi den har vokst ut av et område med grotteboliger, og deler av byen oppleves fortsatt litt som en grotte der store, naturlige sandsteinsoverheng fungerer som «tak» på koselige tapasbarer og restauranter.
Navnet Bodega viser til at dette er innenfor vindistriktet, og det er bare et kvarter å kjøre til noen av områdets beste vingårder.
– Vinene her i Ronda-området holder like høy kvalitet som i Rioja, og er spennende både på grunn av klimaet og den store variasjonen i druer, mener Kelly Kannisto (46) fra Tannin Trail som tar oss med på en liten rundtur til et par vingårder i området.
Den nye vinen
Områdets vinhistorie går langt tilbake i tid, men mange av vingårdene er ganske nye. Kieninger, for eksempel, ble startet for bare 17 år siden av den australske arkitekten Martin Kieninger som forelsket seg helt i Ronda. Typisk for området er det en liten produsent som lager bare rundt 10.000 flasker i året. Men variasjonen er stor!
– Ronda har mulighet for å plante en stor variasjon av druer. Det er ikke som i Rioja hvor en viss andel av produksjonen må være tempranillo, for eksempel, utdyper Manuel Carrizosa (35), vinmaker hos Kieninger.
Derfor er det også stor variasjon i både smak og kvalitet, skal vi erfare. Vinene til Kieninger er de vi liker best.
Som Ronda selv, er rødvinene monumentale, tålmodige og rolige, stort sett med en fruktig bouquet og stor kompleksitet.
FLERE SAKER FRA SPANIA
Alt på ett sted
Og har du ikke tid til å besøke både en ostemaker, olivengård og vingård, kan du ta snarveien og stikke innom Leonardo Corbado (72) i hans fantastiske butikk la Casa del Jamon i Ronda – en godbit av et sted som ikke bare selger byens beste skinker, men også har et stort utvalg av nevnte oster, oljer og marmelader. I tillegg til lokalproduserte sjokolader, tapenader, kaker, kjeks og masse annet godt man kan fylle kofferten med.
Ta med smaken av de hvite byer hjem!