– Alle mann klare. Da letter vi! roper Baris Pehlivan (39) og slipper gassen så flammene står til værs med høylytt pfiizzz fra beholderen.
Den lille bastkurven med åtte spente eventyrere letter forsiktig i det dunkle morgenlyset og flyter bortover bakken, som en såpeboble på sakte ferd dit vinden blåser den.
Klassisk ballongferd
Kurven går så vidt klar av tretoppene, synker ned i en dal full av soppformede pinakler og karrige fjelltopper, og svever som i sakte film forbi frodige vinåkre og grønnsakhager.
Foran oss er horisonten allerede fylt med et titalls, om ikke hundre, fargerike ballonger, på sin daglige morgenferd over Kappadokias forunderlige eventyrverden.
Ballongferd er den klassiske og vakreste måten å oppleve Kappadokias magiske underverk på. Og etter hvert er ballonger blitt like ikoniske for Kappadokia som løvene er for Afrika eller Taj Mahal er for India.
Og ingen tur er lik, skal man tro kurvens kaptein.
– Jeg har gjort over 1000 turer, men hver og en av dem er forskjellig. Det kommer an på vind, vær, lys, besetning. Alle turer er unike, og alle er de like magiske, mener kapteinen som aldri blir lei av å fly ballong.
Les også : Alt om Tyrkia
Høyere og høyere går det, til vi har utsikt over alle Kappadokias attraksjoner: Rossedalen. Goreme utendørsmuseum. De karakteristiske hulehotellene. Alle stedene vi skal besøke på vår fire dager lange opphold. Men først ballongferden.
Opp i tynn luft
Med stø hand styrer Baris ballongen så nær en soppformet topp at vi kan kjenne vinddraget fra den.
Nede i dalen er vi så nærme vinrankene at det nesten går an å lene seg ut av kurven og plukke druene.
Og i den berømte Pasabag-dalen, hvor de høyeste og flotteste pipefjellene ligger, kjører han slalåm mellom fjellformasjonene og morer seg stort over gjestenes gisp.
Så bærer det høyt, høyt til værs, så høyt at pipefjellene vi nettopp ser ut som små fyrstikkhoder langt der nede.
Etter en time er det over.
-Hold dere fast! roper Baris over gassbeholderens pfiising, og krasjlander i en grønn busk på en slak slette.
Medhjelperne står allerede klare, så helt uforberedt var nok krasjlandingen ikke. Så er det champagne til alle, diplom og klapp på skulderen.
Les også: 28 reiser for livet
–Magnificent! Enda bedre enn jeg hadde trodd. Mye roligere. Utrolig vakkert, roper amerikanske Paula Williams, og sier det for oss alle.
Det var virkelig spektakulært. Og ennå har opplevelsene bare så vidt begynt.
Det historiske sentrum
Kappadokia er en semi-tørr region i det sentrale Anatolia i hjertet av Tyrkia, 6-7 timer med bil nordover fra Alanya og Den tyrkiske riviera.
Klimaet er behagelig og den lille jorden som finnes er fruktbar. Det har gjort området attraktivt – en fruktbar oase midt mellom handelsruter, venner og fiender på alle kanter. Armenere, grekere, romere, tyrkere, ottomanere – alle har de satt sitt preg på området.
Mesteparten av Kappadokia ligger mer enn 1000 meter over havet omgitt av vulkanske topper, den høyeste – Mount Erciyes – på 3916 moh.
Og det er nettopp disse vulkanene som har skapt regionens aller største attraksjon: De soppformede fjellene.
For flere millioner år siden spydde vulkanene ut aske, lava og basalt.
Siden har vær, vind og jordskjelv bidratt til å erodere bort den mykere sandsteinen under og etterlatt en hatt av hardere basalt på toppen. Resultatet er gigantiske daler som Devrent og Pasabag, dekket av eventyrlige fjellformasjoner.
Å stå på kanten av dalen og skue utover soppspirene er som å se fragmenter fra en annen planet, eller et rart og spektakulært landskap fra en science fiction film. Naturen og omgivelsene gjør Kappadokia til en helt spesielt sted, ulikt noe annet på denne jord.
Hele byer under bakken
Den myke sandsteinen har en annen fordel også: Den er lett å grave ut. Derfor har Kappadokias daler alltid vært hjem for hulebyer og steinkirker. Noen av byene strekker seg 80 meter under bakken!
-Først gjemte vi oss for romerne, så for araberne på 700-tallet. Disse hulene fant man ikke før i 1965, før det visste man ikke om dem. Siden er det funnet 36 undergrunnsbyer i Kappadokia, forteller Basri Atasoy (32) mens han viser oss rundt i underjordiske Kaymakli med sin venn og guide Mustafa Acar (65).
Mustafa har jobbet med det spesielle stedet i snart 50 år og er en de få som også har bodd der nede.
Ingen av dem virker nevneverdig bekymret over at vi beveger oss ned, ned, ned og vekk fra frisk luft og rom.
Åtte etasjer dyp er denne underjordiske byen, som tidligere kunne huse opptil 3000 mennesker. Her er boliger, lager, kirker og toaletter – alt man trenger for å barrikadere seg under jorden i skjul for fiender.
Den ene hulen ser lik ut den andre, det går ganger over alt, og ingen av dem er større enn at vi må gå krokbøyd rundt. Hvordan finner man veien ut?
– Jeg følger de blå exitskiltene, spøker Basri. – Men før det, så bare visste jeg. For jeghar vært her så mange ganger. Man lærer seg forskjell på gangene. Og det er faktisk et system.
-Hele byen er bygget rundt et “tre” i midten, forklarer Mustafa. – Et sted skulle de jo hente inspirasjon fra, og det var naturen. Dermed har byen stamme, røtter og greiner, og den har et avansert luftesystem, forteller han.
Det er mulig de skjulte byene reddet mange fra å bli drept av sine fiender. Men jammen meg er det befriende å komme seg opp i frisk luft igjen.
Og ut på tur!
Ut på tur
Vær, vind og elver har laget et nettverk av vakre daler over hele Kappadokia. Hver dal er forskjellig og har sine særtrekk, med romantiske navn som Pink Valley, White Valley og Low Valley.
Vi velger vakre Ihlara Valley, hvor elven Melendis gjennom tusenvis av år har gravd ut en vei gjennom steinen som har skapt en 14 kilometer lang og noen steder hundre meter dyp dal med nesten vertikale dalsider.
Dalen tiltrakk seg mennesker, som har hugget ut boliger, matlagre, kirker og klostre i fjellveggene. Munkene som etterhvert bodde her har etterlatt seg fantastisk kirker med vakre fresker med scener fra Bibelen.
-Jeg liker Ihlara, fordi den er så grønn og har så mye skygge. Rose Valley er kanskje den aller vakreste, men der må man gå enten veldig tidlig eller veldig sent for å unngå den sterkeste sola. Her i Ihlara kan man gå hele døgnet, det er alltid kjølig og svalt, mener Basri.
-Man tror at det en gang i tiden bodde 80 000 mennesker her og at det er over fire tusen boliger og flere hundre steinkirker med fresker her, forteller Basri og leder oss opp i en av de utallige kirkene.
På innsiden er det fargerike malerier som forestiller bibelske motiver, noen av dem utrolig godt bevart og riktig fargesterke. Imponerende, ja. Men de aller beste freskene ser man i Goreme utendørsmuseum, Kappadokias mest kjente attraksjon.
Opprinnelsen
Her er over 30 kirker og klostre samlet på ett sted, de fleste fra 900-1100 tallet og mange av dem med originale fresker. Det er også et av de historiske viktigste stedene i Anatolia, fordi det var her man hadde den første kristne skolen og kunstskolen i regionen.
-I århundrene etter Kristus var dette det viktigste området i Anatolia. De kristne ortodokse ble jo forfulgt av romerne, og gjemte seg her. Her bodde nonner og munker, vi kaller dem Kappadokias fedre. De kom fra Jerusalem og Athen, og er viktige for de første kristne, forteller Basri.
Maleriene er over 1000 år gamle, men noen ser nesten ut som de ble malt i går. Så sterke og klare er fargene.
Steinkirker er vel og bra, men Kappadokia har mye annet å by på også.
Keramikk, for eksempel.
Les også : Vulkansk safarisirkus
Vin og vinn
– Dette er en vinkaraffel. Vet dere hvorfor den er rund på magen, spør guiden på Vanessa Serais og peker på et smultringformet hull i det som kunne vært en blomsterpotte.
–Det er for at solen skal få skinne gjennom hullet og velsigne vinen, svarer han fornøyd før vi har rukket å komme med vårt forslag.
Salgstriket virker, om ikke hver gang, så i hvert fall i dag. Vår lettlurte fotograf synes historien er herlig, karaffelen vakker og tydeligvis at feriepengene for mange.
Vi burde jo ha visst hva det innebærer å besøke en pottemaker i selskap med en selgerguide.
–Kappadokia er berømt for sine fine potter, lokket Basri oss tidligere på dagen. Avanos er det reneste mekka for keramikkelskere, og folk valfarter hit for å handle.
Så vi lot oss villig lokke. Keramikk er blitt laget i Avanos i mange hundre år, og noen av teknikkene kan dateres helt tilbake til Hitittene 2000 år før Kristus.
I det minste klarte vi å motstå teppebutikkene. For også de er kjent for sin høye kvalitet og fine design.
–Dette er et av Tyrkias mest kjente steder for teppemakere, mye på grunn av de gode råmaterialene. Ull, bomull, silke – alt kommer herfra, forklarer Basri.
Les også : 10 romantiske reisemål
Teppene har en historisk bakgrunn også, og hvert område er unikt. I tillegg vever teppemakerne inn sine egne følelser, mønsteret forteller om deres drømmer, om fremtiden med en mann eller hva de tenker på.
Det blir ingen innvevde drømmer på oss. Det får holde med velsignet vin. Og utenomjordiske naturopplevelser av en annen dimensjon.
TILBAKE TIL HOVEDSIDEN