Stjerneskuddet

Surikaten er ikke et beskjedent dyr, og vil mer enn gjerne hilse på. Foto: Torild Moland

ALT OM BOTSWANA

Så har hun da også både en bemerkelsesverdig historie og et spesielt tiltalende ytre, denne vakre og fargerike jubilanten. Selv om førsteinntrykket er tørt, slitent og skrukkete.

STOR KÅRING: HIT MÅ DU REISE I 2016 

Salt og søtt

Makgadikgadi, dette enorme nettverket av saltsletter sydøst i Botswana, må være slik jorden så ut før det var liv her. Og sånn det vil se ut når livet er over. Hvitt, hvitt, hvitt – så langt du kan se. Ikke et tre, ikke en gresstust. Det er som å være med i en blek versjon av Mad Max 3. En enorm hvit, flat, uttørket ørken på størrelse med Sveits, så enorm at det er vanskelig å fatte. Her ute ER jorda virkelig flat.

Men den er langt fra død.

– Iiik, den krafser i håret, hviner en britisk dame som nettopp er blitt klatrestativ for en surikat på jakt etter et bedre utsiktspunkt.

For i motsetning til hva man skulle tro, er det fullt av liv her ute i ødeland. Innimellom nettverket av saltsletter gror det nemlig gress, palmer og baobabtrær, som gir ly til en overraskende stor variasjon av dyr, fra surikater til store katter og hyener. Etter regntiden migrerer tusenvis av sebraer over slettene, og hver morgen kryper marekattene ut av sine huler for å strekke seg litt i sola.

De er forutsigbare små rakkere, disse surikatene. Derfor er de også lette å finne på safari, siden de har faste huler og misunnelsesverdig jevne morgenrutiner. Sikkert som sola kommer de ut for å varme sine stive kropper.

Og siden menneskene her aldri har utgjort noen trussel, kan de like gjerne klatre på oss som på en trestamme. Om man bare står stille nok.

I Kalahari må man gjøre en innsats for å se rovdyrene, men er man heldig kan man få øye på dem. Foto: Ronny Frimann

– Jeg har aldri vært et så spesielt sted. Jeg visste da vi bestilte at Botswana var annerledes, og vet ikke helt hva jeg hadde ventet. Men ikke dette, sier briten som viser seg å hete Diana Hobson og er på rundtur med hele familien.

PAKK SMART FOR SAFARI

Der elvene ikke renner

Det er ikke rart familien Hobson er overrasket, all den tid Botswana er mest kjent for det unike Okavangodeltaet. Noe som i seg selv er litt spesielt, siden 70 prosent av Botswana faktisk er ørken eller semiørken. Landets kjennetegn er det flate, tørre landskapet.

Selv midt ute på en av verdens største saltsletter, er det mulig å få en følelse av luksus. Foto: Torild Moland

Det gjør jo Okavangodeltaet desto mer makeløst – grønn og frodig våtmark som en oase midt i den knusktørre ørkenen.

Elven Okavango har sin kilde langt inne i fjellene i det sentrale Angola. Derfra renner den sakte ned mot det brede landskapet i nordvestre Botswana, så flatt og vidt at termitt-tuene er de høyeste punktene på sletten. Faktisk tar det vannet hele fire måneder å renne fra kilden og de 250 kilometerne fra Mohembo i Angola til Maun i Botswana.

Enkelte hevder at Okavango-elven for mange, mange år siden rant helt ut til havet, men derom strides de lærde. For i motsetning til de fleste andre elver når Okavango aldri ut til kysten. Isteden synker den ned i sanden i Kalahariplatået og lager en gigantisk oase i den golde ørkenen. Over 90 prosent av vannet fordamper, men ikke før det har gitt liv til den rike naturen, dyrene og menneskene i området.

Forunderlig nok ble ikke dette spesielle området hedret med en plass på UNESCOS verdensarvliste før i sommer, men ble da til gjengjeld innskrevet som nr 1000.

Quadskjøring ut i saltørkenen – morro og befriende. Foto: Torild Moland

Alene i verden

Men i disse dager når ikke Okavangos våte fingre ut til Kalahari eller Mkagdimkagdi lenger. Her ute er vi prisgitt vår egen overlevelsesevne. Eller rettere sagt – campens evne.

– Hvem vil gå først, spør guiden og ser lattermildt på en gruppe nedsalta turister med sammensnurpede lepper og hvite hodeplagg.

Quadbike-turen har satt sine tydelige spor, og nå vil han ha oss til å klatre av syklene og begi oss ut i ødelandet til fots. Målet er nemlig å vise hvorfor vi går oss vill i naturen.

Så med et skjerf rundt øynene stabber vi oss over slettelandskapet, i villfarelsen at vi går rett mot mål men i virkeligheten går rundt i ring og havner omtrent akkurat der vi startet.

Vi mennesker trenger en referanse for å forstå. Men her forstår vi ikke annet enn at vi er veldig, veldig alene i en veldig, veldig stor verden.

LES OGSÅ: SMAKEN AV BOTSWANA

Dyreliv i ørkenen

– Gepard, leopard, løver, sjakal, hyene – alt, med unntak av villhund, kan du se her.

Guiden Tati Kamu ser skråsikkert på oss. Som om han prøver å overbevise både oss og seg selv om at det stemmer.

For hittil er det ingenting som tyder på at han har rett. Vi har så langt hatt tidenes kjedeligste safaritur, i tidenes tørreste safariområde.

Med bind for øynene består ingen av oss testen – det er umulig å gå rett uten en referanse. Foto: Torild Moland

Deception Valley er et privat reservat i utkanten av Kalahariørkenen, og akkurat nå kan vi jo lure på hva vi gjør her. Deception er ikke mange timene med bil fra Makgadikgadi-saltslettene, men det er som å komme til en helt annen verden. Det hvite, sprukne landskapet er byttet ut med brunsvidd gress, gyllen sand og små, korte buskvekster. En hel morgen har vi kjørt rundt i håp om å se noen av rovdyrene han akkurat har nevnt. Eller i det minste en kudu, eland, sebra eller sjiraff – også dyr som visstnok skal befinne seg i området.

Men her er ingenting, ikke et dyr, ikke en fugl.

– En stille morgen, heh, sier Tati forsiktig. – Her i Kalahari er det ikke som i deltaet. Her må vi gjøre en innsats for å se dyrene.

Vi vender slukøret tilbake til campen, der god service og nydelig mat i det minste lyser opp dagen. Heldigvis skal vi få en ny sjanse til å oppleve dyrelivet når kvelden nærmer seg.

Å eie en bit av kaka

I 2001 kjøpte sørafrikanske Gerard og Annelize Slabbert et 5000 hektar stort område ytterst i Kalahariørkenen med ikke noe annet enn et vannhull. Gerard har vært arkitekt, kona interiørdesigner, og sammen har de bygget opp en koselig, familiedrevet camp med alle fasiliteter man kan tenke seg ute i ørkenen. Området som før var en kvegfarm, er nå nennsomt restaurert og overgrodd tilbake til sin naturlig tilstand.

– Alle afrikanere vil ha land, å eie en del av Afrika, er Gerards forklaring på hvorfor de byttet sikre jobber i Sør-Afrika med en usikker tilværelse som camp-eiere i Botswana.

Gerard og Annelize Slabbert drømte om å eie en bit av Afrika, og har bygget opp Deception Valley Lodge i Kalahariørkenen. Foto: Torild Moland

Og da må Botswana være en av de beste nasjonene å eie land i. Dette er nemlig en av Afrikas suksesshistorier. Landet med i overkant av to millioner innbyggere har klart å ha en politisk stabilitet, økonomisk vekst og å utvikle høyklasseturisme.

Omgitt av urolige naboer som Zambia og Zimbabwe har Botswana maktet å ha det lengste flerstatsdemokratiet i Afrika. Nesten halvparten av landets unike natur er beskyttet, og økonomien bygget opp fra status som en av verdens fattigste i 1960 til blant de raskest voksende økonomiene i verden. I 2015 har Botswana et av Afrikas høyeste brutto nasjonalprodukt per innbygger, på nesten 160 000 kroner i året.

SEYCHELLENE – AFRIKAS PARADIS

En elsket president

Det er bare å ta av seg hatten. At landet har store naturforekomster av diamanter og edelstener har jo også hatt sitt å si. Men mye av suksessen må tilskrives Sir Seretse Khama, landets første president etter frigjøringen. Han anses som en pragmatisk og forutseende president som la fundamentet landet trengte for å skyve seg selv fremover. Seretses sønn Ian – dagens president – har gjort mye for dyrelivet, blant annet stengte han grensene for snikskyttere da han var sjef for militæret og sørget derved for at antallet ville dyr økte voldsomt.

Botswana er mest kjent for våtmarksområdene i Okavango, men består faktisk hovedsaklig av ørken. Deception Valley Lodge er et fint utgangspunkt for å se den. Foto: Ronny Frimann

Botswana har bevisst satset på å utvikle høyklasseturisme fremfor masseturisme, og har derfor også (noe fortjent) fått rykte som et dyrt safariland. Det er en halv sannhet, for kostnadene henger ihop med landets øvrige økonomi, hvor store deler av befolkningen har en levestandard på nivå med Tyrkia og Mexico.

Hvordan det er blitt sånn, får man mer enn god nok til til å fundere over her ute i ørkenen. For det skjer ikke så mye annet…

I sanfolkets fotspor

Helt til en hyene plutselig bykser ut av buskene, og det blir liv i leiren. Så det finnes dyr i ørkenen! Hyenen lusker slapt over sletten, og ser ut som en slesk, haltende fetter av en skurk som skal ut og gjøre noe han absolutt ikke har lov til.

Vi kjører mot enden av sletten for å komme nærmere dyret, og får oss nok en overraskelse: For rett bak en busk venter verdens vakreste, smekreste leopard. Huh – hvem sa det ikke var dyr her ute?

Leoparden har ferten av hyenen, og hyenen har åpenbart fått ferten av leoparden. Så, hva gjør de – blir det dagens slåsskamp, eller feiger den ene ut?

Til slutt skjer det ikke noe mer spennende enn av de to rovdyrene går hver til sitt, og vi har fått vårt.

Solnedgang på en av verdens største saltsletter – vakrere blir det nesten ikke. Foto: Ronny Frimann

Det finnes altså liv, også i Kalahariørkenen.

Og det husker vi godt, når vi en halv time senere står klare for fottursafari med sanguidene Xuma og Xate. At vi nettopp har sett en leopard bare noen hundre meter unna, tar de åpenbart helt med ro.

Sanfolket er ikke bare Botswanas opprinnelige urfolk, de er også et av hele menneskehetens urfolk. I dag er det bare rundt 90 000 san igjen i Afrika, hvorav rundt 60 000 bor i Botswana.

– San var nomader som levde av jakt og høsting, men denne kunnskapen dør sakte. I dag vil vi bare dele litt av den kulturen med dere, for vi har aldri levd som nomader selv. Det vi vet, har vi lært av våre besteforeldre, forteller sanguidene Xuma og Xate.

For anledningen er de dresset opp i passende sko av kuduskinn og steinbukklede på kroppen. Og klikkelydene de har i sitt lokale språk, de er ihvertfall ekte.

MER FRA BOTSWANA FINNER DU HER

Dukker som snakker

Kalahari er faktisk ikke en ”sann” ørken som Sahara og Namib. Her faller rundt 230 mm med regn hvert år, og det er mer en semiørken med små, tørre busker og enkelte spinkle trær her og der. Xate graver opp en rot vi kan presse fuktige dråper ut av, Xuma lærer oss å tenne ild med bare røtter. De ”skyter” bytte med pil og bue, og danser steinbukkdansen for å feire suksessen.

Kalaharireservatet ble opprinnelig opprettet for sanfolket, men få san lever i dag på tradisjonelt vis. Foto: Torild Moland

– Tror du at du kunne overlevd i naturen nå? spør jeg nysgjerrig. Han har heldigvis ikke langt skjul på at dette ikke er hans hverdag lenger, men ser ut til å hygge seg like mye som vi gjør. Xuma drar på det.

– Jo, jeg kunne nok det. Jeg spiser sånn mat, om ikke så ofte. Jeg laget tradisjonell mat av røtter med noen venner i forrige måned. Så jo, jeg kan det og hadde nok overlevd, mener han.

Dagen er på hell, og vi sitter rundt leirbålet og forteller gode historier. Xuma rister på en djima, en liten dokke, som han påstår forteller fremtiden. Djimaen hvisker noe i guidens ører.

Camp Kalahari er et av tre overnattingsalternativ i Makgadikgadi, og har fast morgenbesøk av surikatene. Foto: Torild Moland

– Djimaen sier løven kommer fra øst, sier Xuma plutselig.

– På tide å komme seg hjem.

Og om man er overtroisk eller ei: En time senere rusler en løveflokk rett gjennom campen. Så nærme at vi kan høre pusten gjennom den tynne husveggen.

Hvem sa det ikke var liv i ørkenen. Ikke djimaen, ihvertfall.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN