Der elvene ikke renner

Snøftende og bråkete – flodhesten har få fiender og er ikke vanskelige å få øye (øre) på. Foto: Torild Moland

To elefanter vasser i vannkanten, og hver gang de flytter foten høres det ut som et badekar tømmes. Vannet er bare én til halvannen meter dypt, så store elefanter kan gå – om ikke tørrbeint – så i hvert fall plaske seg fra øy til øy. Alle andre må svømme. Selv løver og leoparder har lært seg å svømme her. Det kalles tilpasning. For skal du leve i Okavango, verdens største innlandsdelta, er det ingen vei utenom.

BOTSWANA KÅRET TIL BESTE REISEMÅL I 2016

Blindvei i ørkenen

Elven Okavango har sin kilde langt inne i fjellene i det sentrale Angola. Derfra renner den sakte ned mot det brede landskapet i nordvestre Botswana, så flatt og vidt at termitt-tuene er de høyeste punktene på sletten. Faktisk tar det vannet hele fire måneder å renne fra kilden og de 250 kilometerne fra Mohembo i Angola til Maun i Botswana.

Enkelte hevder at Okavango-elven for mange, mange år siden rant helt ut til havet, men derom strides de lærde. For i motsetning til de fleste andre elver, når Okavango aldri havet. Isteden synker den ned i sanden i Kalahariplatået og lager en gigantisk oase i den golde ørkenen. Over 90 prosent av vannet fordamper, men ikke før det har gitt liv til den rike naturen, dyrene og menneskene i området. Men det gir også en stor overraskelse.

Det er mulig jeg er tett, eller at alle filmene på National Geographic har lurt meg. Men jeg hadde altså trodd at verdens største innlandsdelta stort sett besto av vann. Det stemmer jo overhodet ikke. I realiteten består deltaet av en rekke store og små øyer, noen faste vannveier – og en rekke variable vannveier som flyter over når det er mye vann.

Skal du leve i Okavango, verdens største innlandsdelta, er det ingen vei utenom vannet. Foto: Ronny Frimann

Det beste tegn for å vite hva som er hva, er å se etter papyrus – det sikre tegn på at man befinner seg i en fast vannvei.

GJØR-DET-SELV SAFARI

Under en halvtime fra campen har en hyenefamilie fått smårollinger, og tre små nøster snuser ivrig på bilen og lurer på hva slags raringer vi er. Foto: Torild Moland

Båttur om morgenen

Så denne tidlige morgenen sitter vi i en lett aluminiumsbåt og pløyer papyrussivet som Moses delte havet. Solen har akkurat krabbet over tretoppene, og en fiskeørn speider sultet etter frokost. Noen steder er elven bred og oversiktlig, andre steder står papyrussivet så tett at det skraper mot kinnet.

Vi er akkurat i ferd med å trenge oss gjennom et tett kratt, da båten sklir ut i åpent vann og der, der ligger sju feite flodhester og slapper av! Selv i det myke vannet kan man høre hvor tunge de er.

Vannet bobler som en geysir, og plutselig bryter hodet på en flodhest vannskorpen med et stort «pruuuust». Så bråker og puster den litt, før den slår seg til ro. Flodhesten har ingen grunn til å fare stille, den har få – om nesten ingen – fiender her. Selv en løve sliter med å ta en flodhest, jeg har sett det selv. Flodhesten satte tenna i løvens hode, og det var ikke løven som vant den kampen, for å si det sånn.

– Noen ganger i regntiden kan det gå måneder mellom hver gang vi ser en flodhest, forteller guiden.

Jeg som vanligvis har stålkontroll på navn og guider, må innrømme at denne har unnsluppet. Kanskje han ikke gjorde sånn inntrykk, eller kanskje omgivelsene var så fascinerende at de tok fullstendig overhånd. Uansett gjør han en god jobb med å innvie oss i Okavangos mange hemmeligheter.

Nxabega er en av de eldste og mest dyresikre resortene i Okavango, med tradisjonell afrikansk stil. Foto: Torild Moland

– De kommer opp på land her, under treet, og legger seg. Her er det varmt og jorden er myk, så det er godt for dem, forteller han. Den navnløse guiden.

Beroligende luksus

Inne i deltaet, langt unna resten av verden, ligger et titalls luksusresorter spredt som diamanter i et halsbånd. Det er minst et par timer med båt mellom hvert sted, så her risikerer du ikke å treffe på naboen.

– For et vidunderlig sted, jeg har aldri kjent noe så beroligende, sier britiske Diana Hobson og skuer utover det vakre landskapet fra terrassen til luksusresorten Nxabega.

Vel tilbake fra en inspirerende morgensafari, ikke ulik vår egen, nyter hun, ektemannen John, sønnen Alex og hans kone Catherine en stor, sunn og variert frokost på den skyggefulle terrassen.

Se, her kan vi da godt bo. Utenfor er det egen terrasse hvor man kan ha middag under åpen himmel. Foto: Torild Moland

På veggene henger sebraskinn og gamle spyd, på bordene står alt fra stekte egg til muffins, salater og mer lokale varianter med bønner og pirrende krydder. Og skulle du av en eller annen grunn ønske noe annet, kan servitøren Thandi ordne det meste. Inkludert frokost i det fri, afrikansk lunsj på en øde øy, romantisk middag for to under et akasietre eller drinker i solnedgang i en liten båt på elven.

Nxabega er en av de eldste og mest velrennomerte resortene inne i okavangodeltaet, og er en del av porteføljen til luksuskjeden andBeyond. Det koster litt å bo her, men når opplevelsene, stedet, maten og menneskene står i forhold, er det faktisk verdt det.

HIT MÅ DU REISE I 2016

Safari med mokuru

Som gjest ved luksusresorten Nxabega kan du velge å se dyrene på bilsafari, fra båt (som vi akkurat har gjort) eller såkalt mokoru, en klassisk, botswansk kano. De fleste prøver litt av hvert, men mokoru er en klar favoritt. Hvor ellers kan man nesten padle over flodhestene!

Mokoro-safari er unikt for Okavango, og den tradisjonelle måten de lokale beveget seg rundt i deltaet på. Mokoruen glir lydløst gjennom det stille vannet og stoppes bare av hvite vannlinjer og det høye sivet som kanter elveleiet. Det er en beroligende opplevelse bare å gli gjennom det krystallklare vannet og ikke vite hva som venter rundt neste sving.

Det føles naturstridig å kjøre safaribil inne i et delta, men de fleste dyreopplevelsene ser vi fra bil og ikke båt. Max, som alle andre guider vi har hatt ved andBeyond-resorter, er ikke bare kunnskapsrik og oppmerksom, men også en knakende trivelig fyr å tilbringe dagene med. Foto: Ronny Frimann

– Mokoru er det beste jeg vet, det er så utrolig rolig og behagelig. Her kan vi bare flyte rundt, se etter frosker, og kanskje komme over en elefant som skal drikke, sier den fortatt navnløse guiden mens han staker den lette kanoen gjennom siv og vannlinjer.

Safari med mokuru er deilig, men har også sine begrensninger. Du ser neppe løve eller leopard fra båtrekka – da skal du ihvertfall ha ualminnelig flaks.

LES OGSÅ: ELEFANTPASSEREN

En fisk på land

Derfor er det om ettermiddagen ut i åpen safaribil, for en rundtur på øya. Det føles naturstridig å kjøre bil inne i et ferskvannsdelta, men øya er faktisk ganske stor – så stor at vi ikke kommer rundt hele på en ettermiddag.

Bilen humper seg bortover den dårlige stien, og en sterk lukt av vill salvie brer seg utover landskapet. Snart skal vi få se noen av Afrikas rareste skapninger i lek og moro. For under en halvtime fra campen har en hyenefamilie fått smårollinger, og tre små nøster snuser ivrig på bilen og lurer på hva slags raringer vi er.

Til tider ser skogen ut som et sjakkbrett. Sebraene er åpenbart ikke utrydningstruet. Foto: Ronny Frimann

Følelsen er gjensidig, for få dyr er vel så underlige og utskjelte som den lutryggede hyenen. Løvekongen Zimbas onde fiender ser omtrent like trivelige ut i virkeligheten, men så lenge de er små er de fortsatt søte.

Nxabega betyr “sjiraff-stedet”, men den langhalsende sjiraffen er det underlig nok ikke så mange av under vår visitt. Det er nok litt tilfeldig, men skyldes kanskje at vi er i den sørvestlige delen av deltaet i tørketiden oktober, når det er minst dyr her. Dog er de lettest å se på denne tiden, så det er en fin sesong for safari likevel.

LES OGSÅ: BERGTATT AV DRAGEFJELLENE

Dyrenes konge

Derimot er det til tider som å kjøre gjennom et sjakkbrett i skogen, for sebraene florerer. De står gjerne tett med gnu eller tsessebe eller andre antiloper, kanskje i håp om å unnslippe de sultne rovdyrenes dødelige tenner. Men ingen er så engstelige som de overskvetne nyalaene, som klumper seg sammen på en termitt-tue, områdets høyeste punkt, og nistirrer ut i ingenmannsland. De vet hva som skjuler seg der ute i gresset.

Og plutselig er han der, Dyrenes konge. Som fra intet dukker han opp, tett fulgt av sin bror. De to hannløvene går så direkte, så ubekymret, så åpenbart sikre på seg selv og sin egen status. Det er som om selve gresset lager vei når de rolig rusler mot enden av den åpne sletten.

Selv løvene har tilpasset seg livet i deltaet – også de må svømme fra øy til øy når det er mest vann. Foto: Ronny Frimann

Løvene stirrer uinteressert på bilen de passerer, og jeg slutter aldri å undres over at dette intelligente dyret ennå ikke har forstått at middagsmaten sitter der, klumpet sammen i en åpen Landcruiser, bare to meter unna. Men løven går rett forbi og legger seg for å slappe av i skyggen av et akasietre.

MER FRA BOTSWANA FINNER DU HER

Afrikansk lunsj

Det gjør vi også, for til lunsj har de ansatte overrasket oss med afrikansk lunsj på en liten øy. I skyggen av de høyreiste trærne står kokken og surrer kjøtt i en stekepanne på bluss, mens salater, sterke sauser, tradisjonell maisgrøt (bedre enn det høres ut) og andre deilige retter får magene til å huske at det faktisk er mange timer siden frokost.

De ansatte ved resorten skjemmer oss virkelig helt bort, med soloppgangsdrinker og middager i det fri. For en kul gjeng! Foto: Torild Moland

Guiden spretter en champagne, som vi nyter i saktmodig fred mens deilige dufter brer seg fra kokkens hjørne. Etterpå nytes de himmelske rettene i felleskap på et teppe på bakken.

Da er det tid til å tenke over de siste dagenes begivenheter. Som så mange før oss, er vi fra første vanndråpe bergtatt av dette unike, øde og avsidesliggende underverket.

Safari er safari. Men bare Okavango er Okavango.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN