Rastafarifyrer

Sjåføren har aldri hørt om stedet, og må spørre fem ganger før han finner riktig avkjørsel. Et kvarters kjøring innover i landet fra charterhotellene i Montego Bay ligger Jamaicas underligste turistattraksjon: Rasta Indigenous Village.

I Rasta Indigenous Village forteller Jahdan og hans venner om rastafariens historie. Foto: Runar Larsen

– Welcome. I´m First Man!

En barbeint kjempe med lange dreads, kritthvite tenner og strisekk som skjorte smiler bredt da vi endelig har lokalisert den lille landsbyen. Han lød en gang navnet Edward Ray, men 44-åringen har for lengst forlatt sin gamle identitet.

Nå bor han i en slags edens hage sammen med et 20-talls rastafarianere, og når det passer dem inviterer de turister for å lære mer om bevegelsens kultur og historie.

LES OGSÅ: TULLETE TOKYO

Livssyn

Rastafarianerkulturen er mer en livsfilosofi enn religion, selv om opprinnelsen har utspring fra det gamle testamentet.

Litt flåsete sagt handler det om å ta vare på mennesket og jorda gjennom bærekraftig jordbruk og fredfull eksistens, men for mange har det også en dypere mening:

– Vi bygger en nasjon i det 21. århundre. Den svarte befolkningen skal tilbake til Afrika – hvor Etiopia er vårt Sion.

Rasta Indigenous Village er et herlig avbrekk fra strandlivet. Foto: Runar Larsen

Vi ser på oss selv som etiopiere, ikke jamaicanere, sier First Man og geleider oss over en liten elv.

En håndfull turister fra alle verdens hjørner har valgt bort slaraffenlivet i strandkanten til fordel for et kulturelt besøk inne i skogen denne dagen. First Man introduserer oss for Ion, Queen B og Jahdan som er våre følgesvenner inn i den lille landsbyen.

En ekte rasta er vegetarianer og lever i pakt med naturen. Foto: Runar Larsen

– Det finnes rastafarisamfunn flere steder i verden, og mange her på Jamaica. Men turister som kommer til Jamaica ser dem nesten aldri. Dette er vårt forsøk på å opplyse og dele verdier. Men ikke behandle dette som hvilken som helst turistattraksjon, sier Queen B – og gir et slags betinget fotoforbud:

– Ta gjerne bilder av oss og landsbyen, men vær snill å bli med i bildet selv, formaner hun.

Christopher Binns lever og ånder for bærekraftig landbruk. Foto: Runar Larsen

Verken kokken, trommeslageren eller barna som leker i landsbyen sitter på utstilling: Her går dagliglivet sin vante gang, lett regissert med musikkinnslag og marked når vestlige turister kommer for å lære om et velkjent begrep man ikke nødvendigvis kan så mye om.

Frelseren fra Etiopia

Det hele startet på begynnelsen av 1900-tallet. Jamaica – den gang som nå – var en øy med enorme sosiale forskjeller og fattigdom. Øya var fortsatt preget av tiden med den brutale praksisen hvor svarte ble utnyttet som billig arbeidskraft, hentet som slaver fra Afrika.

Slavehandelen opphørte i 1838, men det var det hvite mindretallet som satt ved makten også de neste 100 årene.

Den lokale borgerrettighetsforkjemperen Marcus Garvey var en av dem som gjorde sitt ytterste for å øke bevisstheten blant Jamaicas innbyggere om at de egentlig hørte hjemme i Afrika.

Han messet om en ny tid hvor en afrikansk leder skulle framstå som messias, med grunnlag i en bibeltolkning hvor Etiopia identifiseres som det lovte landet. Haile Selassie, hvis fødenavn er Tafari Makonnen, var lykkelig uvitende til den gryende bevegelsen 12 000 kilometer unna da han ble kronet som keiser av Etiopia 2. november 1930.

Ras (prins) Tafari var den første afrikanske lederen som kom til makten i en tid hvor hele kontinentet var kolonisert av europeiske stormakter. Spiren var for lengst sådd, og Haile Selassie – eller Ras Tafari – ga navn til bevegelse som i dag er kjent over hele verden.

– For oss var det viktig for å forstå at vi stammer fra en rik historie hvor ikke bare hvite menn kan være konger, poengterer First Man.

LES OGSÅ OM THAILANDS LADYBOYS

Marley viste vei

Haile Selassie er selve symbolet på kulturen, mens det etiopiske flagget er fargene rastafariene assosierer seg med.

Da keiseren landet på flyplassen i Kingston våren 1966 som en del av et offisielt statsbesøk ble han møtt av et spesielt syn: Mens flyet takset innover, kom 100 000 mennesker gående inn på rullebanen.

En typisk jamaicansk rett: Plantain chips med guacamole. Foto: Runar Larsen

De så på den afrikanske gjesten som en besøk fra gud, og fra en tilværelse som samfunnets utskudd ble møtet med statslederen fra Etiopia staten på en ny tid. En av dem som for lengst hadde omfavnet Ras Tafari var Nesta Robert Marley, bedre kjent som Bob. Jamaicas store sønn er for folk flest selve personifiseringen av rastafarianerne.

Reggae-artisten fra Nine Mile Village midt på den karibiske øya hadde ingenting med kulturens opprinnelse å gjøre, men som verdenskjent musiker var han en essensiell i å spre budskapet over hele verden – spesielt på 60- og 70-tallet:

”How the dreadlock Rasta was the Buffalo Soldier. And he was taken from Africa, brought to America. Fighting on arrival, fighting for survival”.

– På den tiden ble man forfulgt av myndighetene dersom man levde som rasta. Som ung skoleelev brukte min mor å si: ”Dersom du ser en rastamann, gå til motsatt side av veien – og løp!” Jeg var livredd dem, smiler mannen med de lange hårlokkene flere tiår seinere.

Uvitenhet ført til avsky, og fra offisielt hold ble folk advart mot disse tilsynelatende lovløse menneskene som bodde i skogen, fjernt fra moderne liv og lyster. I 20-årene ble First Man selv en del av kulturen så mange fryktet. Selv om rastafarianerne lider under forutinntatte holdninger er det ingen som bryr seg like mye i dag.

Hør og lær om Bob Marley ved hans føde-og gravsted. Be om guiden Curtis Pert -kjent som «Crazy». Foto: Runar Larsen

Av Jamaicas nesten tre millioner innbyggere er det estimert at under 30 000 regner seg som rastafarianere.

– Det har vært en lang reise. I dag ser du tusenvis av folk med dreadlocks. Slettes ikke alle er rastafarianere, så det skaper jo en del forvirring – selv regjeringsmedlemmer har samme hårstil! Dermed blir ikke vi sett ned på, sier rastamannen med et smil.

I pakt med naturen

For First Man og hans venner handler livet om å leve i pakt med naturen. Men hvordan kan de åndelige og ikke-materialistiske verdiene harmonere med turisme? Rasta Indigenous Village ble opprettet som forretningsvirksomhet i 2013, og er støttet med statlige tilskudd og prosjektmidler øremerket turisme.

LES OGSÅ: GATEMAT I VERDENSKLASSEN

– Du kan tro det ble høylytt debatt i miljøet da ideen ble lansert. Vi havnet i nyhetene over hele verden, og de fleste rastafarianere var fullstendig imot hele greia. Samtidig har vi lenge ønsket et sted som kan representere oss bedre enn et falleferdig kunstmarked i slummen ved Montego Bay, forteller han.

Rasta Village drives av en jovial gjeng med fundamentalister. Dagsbesøk 200 kr per pers. Foto: Runar Larsen

Tilfeldighetene ville det slik at et idyllisk stykke land ved en liten elv utenfor allfarvei ble gjort tilgjengelig. Landsbyen ble bygget med trehytter, et kjøkken og samlingsplass for musikk og dans. Det er mulig å overnatta i landsbyen, men de fleste nøyer seg med en dagstur. Dette er ikke samlebåndsturisme, og ethvert besøk handler om dialog og forståelse for valg og verdier.

LES OGSÅ: AUSTRALIAS HJERTE

– Rasta er et kjent ord for folk. Men hva vet de egentlig om begrepet? Det handler om mer enn ganja (cannabis, journ, anm), dreadlocks og Bob Marley! Ja, det er en del av oss – men vel så viktig er fokus på naturens vel, spise sunn mat og leve bærekraftig, bemerker First Man.

Gourmet

Med andre ord: Dette er ingen religion, mer en livsstil – med full frihet innenfor gitte rammer.

– Samtidig har det bakgrunn i kristendommen, siden Haile Selassie blir sett på som en frelser og Marcus Garvey profeten, sier Christopher Binns (46) som driver den sionistiske gården Stush in the Bush noen mil lenger øst på den grønne øya.

Christopher Binns driver økologisk bondegård og gourmetrestauranten Stush in the Bush i luftige omgivelser i St.Anne. Foto: Runar Larsen

Med majestetisk beliggenhet på en høyde 1000 meter over havet, driver han med økologisk landbruk – tro mot rastafarienes prinsipper – og serveringssted.

Jamaicas store sønn er for folk flest selve personifiseringen av rastafarianerne. Foto: Runar Larsen

– Det spiller ingen rolle hvor sterk tro du har er dersom du ikke klarer å leve med kjærlighet til medmennesker, jorda og naturen. Det er når dette dyrkes som en livsstil at det blir rastafari, forklarer han mens vi vandrer rundt i et markens grøde av grønnsaker og frukt. Om det skulle være noen tvil; rastafarianere er vegetarianere og spiser helst det de dyrker selv.

LES OGSÅ: 10 PÅ TOPP PUERTO RICO

– Alt gror naturlig. Det positive samspillet mellom jord, menneske, planet og dyr er grunnlagene i vår kultur, sier mannen som nylig åpnet et spisested hvor ”rustikk møter gourmet”.

– Et fristed fra den travle hverdagen, beskriver han. Christopher serverer vegetarpizza med soyaost og vegansk sjokoladeost. Det skjer på naturens premisser, med himmelske smaker.

– Den første og siste ingrediensen vi tilsetter er kjærlighet, sier Christopher Binns.

”Make love and not war! ‘Cause we don’t need no trouble. What we need is love.”

På vei ned fra fjellet durer Bob Marleys rytmer taktfast over bilstereoen. Enkle og banale budskap, eller viktig livsvisdom? For mange er dette selve nøkkelen til et godt liv.

Et møte med rastafarianerne på Jamiaca forandrer neppe livet ditt. Men det er en kulturopplevelse som bryter ned fordommer – og bekrefter andre.

Et perfekt avbrekk fra charterlivets uutholdelige letthet.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN