Den relativt enkle turen fra Fetiye til Alinka er også en av de vakreste delene av den totalt 509 kilometer lange Lycian Way. Foto: Torild Moland

Den relativt enkle turen fra Fetiye til Alinka er også en av de vakreste delene av den totalt 509 kilometer lange Lycian Way. Foto: Torild Moland

Langs en støvete veikant på klippene over Middelhavsbyen Fethiye og den vakre stranda i Ölüdeniz står et enslig gult skilt og peker inn i skogen. Kabak. 7 km. Denne vei, sier veibeskrivelsen.

LES OGSÅ: MAGISKE KAPPADOKIA

Velg rute selv

Lykia er det historiske navnet på Teke-halvøya, klumpen sør i Tyrkia. Her faller den vestlige enden av Taurusfjellene dramatisk rett ned i det himmelblå Middelhavet. I dette området, fra Fethiye til Antalya, går Lycian Way – en 509 kilometer lang rute som følger greske og romerske veinett og akvedukter, tradisjonelle nomaderuter og skogstier.

Ruten svinger ned i de vakreste bukter og opp på de høyeste fjelltopper. I løpet av turen passerer man viktige historiske monumenter med horder av turister, og utilgjengelige landsbyer med muslimske nomader som nesten aldri får besøk.

Turen starter ved den vakre stranden i Öludeniz. Foto: Ronny Frimann

Turen starter ved den vakre stranden i Öludeniz. Foto: Ronny Frimann

– Jeg har gått hele Lycian Way tre ganger, det tok mellom én og halvannen måned hver gang. Dette er et av mine favorittstrekk. Så dere har valgt en fin del, mener guiden Korey Ata, som kyndig loser oss videre på stien han selv har vært med å merke med hvite og røde striper, som minner litt om Turistforeningens røde T’er. De står tett og gjør veien lett å finne.

Hele Lycian Way er merket med hvite og røde striper, og noen steder står det tydelige, gule skilt. Foto: Ronny Frimann

Hele Lycian Way er merket med hvite og røde striper, og noen steder står det tydelige, gule skilt. Foto: Ronny Frimann

Historisk rute

Det som virkelig gjør denne ruten så spesiell, er det tette forholdet til historien. Lykia opplevde en stor periode med velstand og unik kultur før det falt i hendene på grekerne og deretter romerne. Siden kom også arabere, korsfarere og genovere. Spor etter dem alle er synlige langs ruten, fra sunkne byer til rester av gamle, hugde steiner som ligger naturlig slengt på geitenes beitemarker.

Vi har valgt å starte turen der Lycian Way begynner, i Fethiye, og allerede rett utenfor byen ligger to viktige historiske plasser som er verdt et par avstikkere – de klassiske gravkamrene i Telmessos og spøkelsesbyen Kayakoy. 

Lykierne begravde sine døde i vakre gravkamre som de hugde inn i fjellet, og du finner disse gravkamrene mange steder langs kysten. De aller mest kjente ligger i Myra, helt sør på halvøya. Langt mindre besøkt er gravene i Telmessos utenfor Fethiye, men de er ikke mindre imponerende av den grunn.

Kayakoy er en spøkelsesby 8 kilometer sør for Fethiye hvor den greske befolkningen i byen ble trangsflyttet etter den gresk-tyrkiske krigen i 1923, og en påfølgende avtale om at kristne grekere skulle ut av Tyrkia og tyrkiske muslimer ut av Hellas.

Totalt ble nærmere to millioner mennesker tvangsflyttet som en direkte følge av avtalen. Bare i Kayakoy bodde det rundt 2000 mennesker, og tomme hus, kirker og butikker står der den dag i dag som et dystert minnesmerke over en turbulent tid.

Med litt historie innabords, er det på tide å ta fatt på vandringen.

LUKSUSLIV I BELEK
Langs veien rusler også noen ville skilpadder. Foto: Ronny Frimann

Langs veien rusler også noen ville skilpadder. Foto: Ronny Frimann

Skilpadder og geiter

Vi gjør som Ingrid Espelid Hovig og jukser litt, og starter derfor selve fotturen fra Faralya, ca. 10 km. sør for Fethiye. Hit kan man ta buss. Dagens sju kilometer går i lett terreng litt oppe i en ås langs den forblåste kysten mellom Fethiye og Kabak. Stien slynger seg mellom blomsterenger og nåletrær, og luften er full av intense dufter. Vill timian og salvie vokser tilsynelatende over alt.

– Har dere smakt salviete, spør Korey og plukker med seg en stor bunke. Fersk salviete blir straks barnas favoritt, og sekkene fylles med så mye velduftende, grønne varer at mor et øyeblikk er bekymret for hva tollerne på Gardermoen vil si…

Og mens vi slentrer av gårde mellom blomsterenger og nåletrær, snubler vi nesten over en vill skilpadde. Varsomt tar vi den opp, hodet forsvinner naturlig nok kjapt inn i kroppen, men bena vil videre. Så både den og vi får fortsette. Rett rundt svingen venter nok en hardhudet krabat, og når dagen er omme er vi gått i surr og kan ikke huske om det ble fem eller seks skilpaddemøter.

Påsken er en fin tid for fottur – men kaldt om natten. Foto: Ronny Frimann

Påsken er en fin tid for fottur – men kaldt om natten. Foto: Ronny Frimann

Det neste, derimot, husker vi svært godt, siden vi fortsatt bærer synlige merker etter det. For da vi møter en geitepasser med verdens nydeligste, små geitekillinger, glemmer både jeg og barna alle forholdsregler mot å kose dyr i utlandet. Hund og katt, null kos. Men geiter?

Lenge leve hippielivet

Timene går fort med historisk input og søte dyr, men kilometerne går fryktelig langsomt. Slik har det seg at vi, muligens ikke som eneste barnefamilie, til arrangørens store overraskelse klarer å bruke fem timer på sju kilometer i lett terreng. Dermed er klokken godt over 17 da vi kommer fram til ”lunsj” hos Mama, som ikke venter gjester på denne tiden av året (eller døgnet), men likevel klarer å trylle frem en bønnesuppe og noe honningbrød.

Første dagen ender turen hos Murat i hippie-campen Sultan, der farens venner hjelper ham å lage nye hytter for sesongen. Foto: Ronny Frimann

Første dagen ender turen hos Murat i hippie-campen Sultan, der farens venner hjelper ham å lage nye hytter for sesongen. Foto: Ronny Frimann

Deretter er det bare en rask spasertur (alt er relativt) ned til Kabak og bunnen av dalen, der den nye eieren av Sultan pensjonat venter på sine aller første gjester.

Den tidligere tennislæreren Murat Apaydin har fått alle farens brukbare venner, det vil si de som er snekkere, elektrikere eller noe annet praktisk, til å hjelpe ham å bygge nye hytter til pensjonatet han nettopp har overtatt. Kabak er muligens det mest avslappede stedet vi noen gang har vært, der tiden fordrives med å drikke te på kelimtepper mens Korey spiller tyrkiske og amerikanske slagere på gitaren.

– Kabak er sånn som Olympus var før, mener Korey og tenker på den etter hvert berømte backpackerlandsbyen med tre-topphus sør for Kemer.

Både barn og voksne var vilt begeistret for geitekillingene vi møtte underveis, men ikke like glade i loppene de la igjen som røde prikker i ansiktet.... Foto: Torild Moland

Både barn og voksne var vilt begeistret for geitekillingene vi møtte underveis, men ikke like glade i loppene de la igjen som røde prikker i ansiktet…. Foto: Torild Moland

– Her i Kabak er det fortsatt ekte og uberørt, her kan du slappe av.

Likevel inntar turismens ånd også Kabak, for Murat har sett seg nødt til å bygge fire nye hytter, og de får både dusj og toalett innlagt på 4 kvadratmeter. Når vi ser på vår egen falleferdige konstruksjon, som minner mest om hytta boren min snekret i skogen da han var 13, skjønner vi jo hvorfor. Likevel har de gamle, trekkfulle trekassene sin egen sjarm, og selv med tilsynelatende 10 minus om natten, er vi fornøyd med innlosjeringen.

28 REISER FOR LIVET

Nomadefolk

Når morgenen gryr, våkner sjuåringen Jacob med 33 røde prikker i ansiktet. Emilie (6) har ”bare” 12, til gjengjeld har hun stikk så store som kronestykker på armen. Nå ser vi hvilket kinn som var mest borti geitene, for å si det sånn. Vel, vel. Lopper har aldri tatt livet av noen.

Med stekt egg, tomater og loff i magen, bærer det opp av dalen. Dagens etappe er bare åtte kilometer lang, men de åtte kilometerne stiger samtidig 600 høydemeter opp fra dalbunnen mot toppen av klippen. Den optimistiske arrangøren har satt opp lunsj på et pensjonat på toppen av klippen, dit det skal ta oss noe lenger tid å komme.

Men det tenker ingen på der vi fornøyde krabber oppover lia, og tar første stopp hos Mamas nabo, for å spise is.  Moren i huset her ser ut som Mama i går, og det er kanskje ikke så rart da de er naboer og tilhører samme nomadefolk.

Korey Ata er ekte tyrker, trass i sitt mer skotske utseende. Både han og Mama tilhører nomadefolk som nå har blitt bofaste. Sånn sett passer det at Korey jobber som guide på fotturer, der han går og går... Foto: Torild Moland

Korey Ata er ekte tyrker, trass i sitt mer skotske utseende. Både han og Mama tilhører nomadefolk som nå har blitt bofaste. Sånn sett passer det at Korey jobber som guide på fotturer, der han går og går… Foto: Torild Moland

– Det gamle, tyrkiske livet var livet til nomadefolk, og som i Skottland hadde gruppene forskjellige navn – Black Sheep, Deer, White Sheep, Yellow Gold. Nomadene slo seg ned i fjellene og trakk ned til kysten om vinteren for å fôre sauene, geitene og kamelene. De fleste nomadene er i dag bofaste, forteller Korey, som til tross for sitt skotske utseende faktisk selv er av nomadefolk og tilhører en liten gruppe på rundt 200 Yellow Gold-nomader.

Dag to bringer 600 meter stigning og flott utsikt. Foto: Torild Moland

Dag to bringer 600 meter stigning og flott utsikt. Foto: Torild Moland

– Jeg var historielærer, men det ble for kjedelig. Nå er jeg guide – og går og går. Det passer jo, smiler han.

LES FLERE SAKER FRA TYRKIA HER

Verdens vakreste fottur

Etter en innhøstingsrunde i Mamas hage er sekkene fulle av velduftende sitroner, og vi tråkker løs på bakkene igjen.

Mange har gjennomført hele turen på egen hånd, uten guide, mens andre går på egen hånd på GPS-koordinater de har fått fra reisebyrået hjemme. Fordelen med en guide er at han har mye kunnskap, snakker språket og kjenner veien, og noen ganger kan det være greit.

Dette er ikke den delen av Lycian Way med store, flotte historiske monumenter, her ligger historien mer i det skulte. Vi følger en tidligere romersk kjerrevei, hvor mer enn tusen år gamle steinkonstruksjoner fortsatt står støtt. Først når man kommer ned mot Patara og Myra går løypa innom imponerende graver og sunkne byer.

Hyttene hos Sultan er enkle, men duger fint. Foto: Torild Moland

Hyttene hos Sultan er enkle, men duger fint. Foto: Torild Moland

Det som eventuelt mangler av storslagne statuer, tas igjen i form av storslagen natur. Stupbratte klipper stuper ned i den grønne dalen og ned i Middelhavet, og stien snirkler seg oppover åskantene, forbi uttørkede elver og frodige nåletrær. Det er lett å se hvorfor Sunday Times Travel kåret dette til en av verdens ti vakreste fotturer, og at UNESCO har vernet den som viktig verdensarv.

– Du kan ikke sitte på kontoret og lese bok hele livet, da er meningen med livet over, sier Jacob veslevoksent og skuer utover den storslagne naturen.

Meningen med livet, den ligger her.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN