Skrekkslagen i svingene
Etter å ha reist rundt på Den dominikanske republikken var jeg og min venninne, Martine klare for nye eventyr på Cuba. Vi hadde rett og slett begynt å kjede oss etter alt for mange late dager på stranden. Turen til flyplassen derimot ble alt annet enn kjedelig.
Vi hadde forhandlet oss frem til en god pris for den to times lange bilturen. Det var tidlig om morgenen og vi hadde store planer om å sove hele veien.
Jeg hadde så vidt rukket å blåse opp nakkeputen når sjåføren svinger av veien og stopper utenfor ett hus.
– Jeg skal bare hente noen penger, sier han og hopper ut av bilen.
Det tar ikke lang tid før han kommer tilbake med et stort gevær og en eske patroner.
Jeg og Martine ser skrekkslagent på hverandre.
Med min aller mest uskyldige stemme spør jeg pent hva han skal med det geværet.
– Jeg skal drepe dere, sier han og ler ondskapsfullt.
Når den bevæpnede sjåføren så kjører av hovedveien og opp i fjellene vokste dødsangsten til nye høyder. Vi hadde nemlig kjørt den riktige veien med buss noen uker tidligere, og den gikk ikke via fjellet.
I tillegg snakket han veldig mye i telefon.
Både jeg og Martine hadde på dette tidspunktet begynt å komponere hver vår sms til våre fedre. Meldingen inneholdt informasjon om bilen og sjåførens utseende. Hvis vi skulle bli drept, så ville vi i hvert fall bli funnet.
Vi begynte i tillegg å få dårlig tid hvis vi skulle rekke flyet, og etter våre beregninger skulle vi ha ankommet flyplassen for lenge siden.
Vi tok motet til oss og spurte om vi var langt unna flyplassen.
– Ja, veldig langt unna. Det er minst en time før vi er fremme, sier han.
Skråsikre på at geværet er ment for oss taster vi inn det vi tror er våre siste ord til våre fedre. Men rett etter at vi har trykket SEND, snur taxisjåføren seg mot oss og sier:
– Jeg bare tuller med dere, se der er flyplassen.
Vi brøyt ut i en lettet latter og ga taxisjåføren en stor god klem før vi ringte hjem til våre fedre og avkreftet kidnappingen.
De gode hjelperne 
Skrekkslagen i svingene