Det begynner med stummende mørke. Plutselig stiger et neonfarget teppe opp fra horisonten. Det er grumsete, nesten som en grønn sky litt ute av fokus. Lyset stiger stadig oppover mot himmelen, og plutselig hopper det i rette linjer, på langs og så ned igjen. Litt som måleinstrumentene som følger med på hjerterytmen på sykehusets observasjonspost. Det er Aurora som danser på vinterhimmelen over Van Mienfjorden på Svalbard, uforstyrret av lysforurensing, med Melkeveien i bakgrunnen og måpende tilskuere på bakken.
– Oh my god. This is awesome!
LES OGSÅ: VIDDAS VAKRE VINTERLAND
Magi
Det amerikanske ekteparet setter ord på følelsene. De vet ikke om de skal le eller gråte. Vi stirrer oppover, alle som en. Det er femten minusgrader, men nordlysets fargesprakende show gjør vinternatten til et lunt sted. Placeboeffekten av det grønne teppet der oppe kurerer neglesprett. Noen forsøker å fange det spesielle himmelfenomenet med kamera. Andre har innsett at det er ganske vrient å feste fargespillet til minnekortet. Uansett står vi alle med nesa i været og vidåpne øyne.
Vi er på snøscootertur på Spitsbergen, den største øya i det som til sammen danner Svalbard. Med beltedrevne kjøretøy av japansk merke har vi frest drøyt fem mil fra Longyearbyen over øde fjell og isbreer, forbi den forlatte russiske gruvebyen Coal´s Bay, over islagte fjorder gjennom bekmørke daler og til slutt til Sveagruva, det siste gruvesamfunnet i norsk regi som fortsatt er i drift. Her skal vi overnatte. En siste utpost på alle mulige måter, men en levende død i industriell sammenheng. Mer om det senere.
Mektig natur
Du kan kjøpe så mye luksus du bare vil, men de største naturopplevelsene kan dessverre ikke bestilles på forhånd. Nordlysturisme er store greier, og selv på den mørkeste tiden strømmer turister fra hele verden til Svalbard. Vi er på besøk akkurat når vinterens mørke glir over i lysere vinter. Skjæringspunktet mellom svart og lyst.
Den fargerike natta blir til lys dag. Kalenderen viser mars måned, noe som betyr at sola igjen har begynt å kjærtegne denne delen av verden. Et lite stykke Norge, med Nordpolen som neste stopp, hvor folk mister munn og mæle av naturens mektige tilstedeværelse, hvor man kan miste livet av dårlig planlegging, av feilskjær og dårlige klær. Heldigvis er vi i gode hender.
– Hør etter. Dette er isbjørnens rike.
Ådne Johan Listog (25) er klar i sin tale da han introduserer dagens kjøretur mens vi spiser frokosten i byssa til gruvearbeiderne. Vi skal ut på fjorden, hvor kongen av Arktis jakter ringsel. Kanskje får vi se isbjørn. Men siden det ikke er tillatt å spore Svalbards mest kjente rovdyr, er det slettes ikke sikkert vi ser snurten av det.
– Vi er besøkende på øya. Og bunnen av matkjeden, sier han – det siste med et lite glimt i øyet.
Ådne Johan kjører først, mens kollega Anne-Marte Kommedahl (27) er bakerst i rekka. Gruppa stopper ved jevne mellomrom slik at guidene kan sjekke forholdene gjennom kikkert. Et par Svalbardrein løper over isen med sine nærmest komiske korte bein. Guiden signaliserer stopp. Så fort motorene er avslått blir det øredøvende stille.
– Her lå han for bare noen dager siden, slår Ådne fast.
Sporene i snøen er krystallklare: En rugg av en bjørn har lusket ut på isen og lagt seg ned for en høneblund eller for å speide etter bytte. Konturene av snuten er tydelige ved enden av liggegropa.
VERDENS NORDLIGSTE BRYGGERI
Det nye kullet
Svalbard er på alle måter et spesielt sted, og på ingen måte et reisemål som passer for alle. Det bor flere isbjørner enn mennesker her oppe i det høye nord. Foruten i sentrum av Longyearbyen og andre bosettinger, er det påbudt å være bevæpnet om du skal ferdes utomhus. Det lille samfunnet i Svea er en liten lomme av menneskelig tilstedeværelse i den store sammenhengen. Helt siden 1917 har det vært kullindustri her, men på grunn av lave internasjonale kullpriser ble driften satt i såkalt hvilemodus for to år siden. Anlegget har på det meste sysselsatt flere hundre arbeidere. Nå er det bare et par håndfull igjen for å sikre nødvendig vedlikehold og sikkerhet. Tommy Forsbakk (42) fra Mo i Rana har jobbet her i 10 år, med turnus som en oljearbeider på rigg. Altså noen uker med jobb, noen uker hjemme på fastlandet. Men i stedet for å hente ut kull, tar han nå med en gruppe turister nesten ei mil innover de samme sjaktene og forteller om kullets historie, viser fram maskiner – og serverer lunsj i et pauserom midt inne i fjellet.
– Det var naturen som lokket meg hit også. Det er isolert, spennende og eksotisk, sier gruvearbeideren som neppe hadde forestilt seg at han skulle bli turistguide på deltid.
Ekspedisjoner
Men sånn har det blitt, og om ikke Svea blir en magnet på turister er det store sjanser for at hyppigheten av besøkende feriegjester blir større. Turisme er det nye gullet på Svalbard.
Tilbake i Longyearbyen venter lokalprodusert øl på Spitsbergen Bryggeri – etablert av den tidligere gruvearbeideren og svalbardpatrioten Robert Johansen. Vi rekker en tur innom det lille men særdeles innholdsrike museet, som forteller øyas historie fra da William Barents oppdaget noen spisse berg i øst mens han selv var på vei sjøveien nordover mot Nordøstpassasjen i 1596, via årene med fiske, fangst og jakt – til nyere tider med kull, forskning og turisme. Norges arktiske øygruppe er et vell av hendelser, historier og opplevelser.
Så er det tid for et nytt eventyr i naturen, denne gangen med hunder som hestekrefter. Bak et kobbel med ivrige huskyer er vi kaptein på vår egen skute som seiler gjennom det hvite landskapet og ut til en hytte i midten av ingenmannsland. Snart senker mørket seg, våre hodelykter fyker som ildfluer inn i natta. Det er fyr i ovnen i badstutønna som står vegg i vegg. Fra det ovale panoramavinduet har vi utsikt til nok en forestilling med aurora borealis. Senga får vente. Dette er også et drømmeland.
For vi kan ikke sove bort vinternatta. Hun er for lys til det.