Øyer er et underlig fenomen. De er ikke bare adskilt fra omverdenen fysisk.

Hvis stranda er Rua da Praia, går kanskje disse to ettermiddagstur på fortauet? Foto: Gjermund Glesnes

Hvis stranda er Rua da Praia, går kanskje disse to ettermiddagstur på fortauet? Foto: Gjermund Glesnes

Ofte er skillet enda større mentalt. De har et eget liv, øyene. Nesten alltid saktere, stillere, med mindre klokke og mer tid enn på fastlandet.

Så også for Ilha Grande i Rio de Janeiro-provinsen. De er to forskjellige verdener, bare en times båttur fra hverandre.

To verdener

Den ene siden – fastlandet – minner om at Brasil er B-en i BRICS, et land i rask økonomisk vekst. Vi passerer skipsverft og industri; over Angra dos Reis ligger dagbrudd og klatrende favelaer, og utenfor ligger oljeriggen «Petrobas 61» for anker.

På babord side av skuta er Ilha Grande. Skyggen stikker så vidt nesa ut fra kroppen mens «Rei  Matheus» glir langs øyas nordside. Den har fargene til det brasilianske flagget: Grønn jungel, blått hav og gule sandstrender imellom.

Det er som å seile til et annet land.

MER STRAND: LES OM SLARAFFENLIV PÅ DAMENES ØY!

Strandliv

Vel i land i Vila do Abraão blir førsteinntrykket bekreftet. Abraão er en landsby der strandgata, Rua da Praia, fortsetter selv der hvor veien ender og kun sandstranda forsetter – komplett med gateskilt. Ingen får bygge høyere enn åtte meter. En politi-beach buggy, en søppeltraktor og en ambulanse er de eneste bilene; varetransporten skjer med tralle, persontransporten til fots eller sykkel.

Hver formiddag går det båter ut til strendene og lagunene rundt på øya. Ellers kan du gå på stiene. Eller du kan rett og slett holde deg på bystranda hele dagen, først med solkrem og bok, deretter med sjømat på restaurantene som setter bordene rett på sanda, før du avslutter kvelden med en caipirinha og luftig bossa-gitar på barene langs strand-«gaten».

Den store øya rundt 15 mil vest for Rio de Janeiro er en øy av strender og søndag, av dank og deilige dager.

Først i 1994 ble fengselet nedlagt og øya åpnet for turister. Foto: Gjermund Glesnes

Først i 1994 ble fengselet nedlagt og øya åpnet for turister. Foto: Gjermund Glesnes

Begynnelsen av verden

Pousada Naturalia ligger bare cirka 50 meter inn fra bystranda. Likevel føles det som at de 12 rommene ligger i jungelen, bygd opp som de er mellom blokksteiner og digre løvtrær.

Driveren, Yann Bodin, kom til Ilha Grande for første gang i 1995, sammen med kona. Nokså tilfeldig gikk de til stranda Lopes Mendes, en flere kilometer lang, kokoshvit sandsigd øst på øya.

– Det var ingen der. Ingenting. Bare oss. Det føltes som å komme til begynnelsen av verden. Vi gikk i fire timer langs en vidunderlig strand der sanden var hvit som snø, som kokain, forteller han, fortsatt henrykt nesten 20 år etter.

– Øya er fortsatt like vidunderlig. Landsbyen her gror, med flere butikker og pousadaer. Men resten er den samme, sier franskmannen.

Mørk fortid

Når Ilha Grande er så godt som uberørt av mennesker, skyldes det at øya lenge var et sted du helst ville holde deg unna. Først var den et yndet skjulested for rømte slaver og sjørøvere, som gjemte seg i de mange buktene for å angripe  portugisernes gallioner – både gullet og kaffen fra Brasil ble skipet ut fra byen Paraty fem-seks mil lenger vest.

Deretter ble øya brukt til å huse lepra- og kolerapasienter, før lasarettet ble gjort om til fengsel for farlige fanger.

Selve fengselet ble sprengt med dynamitt i 1994, men murene står ennå. Foto: Gjermund Glesnes

Selve fengselet ble sprengt med dynamitt i 1994, men murene står ennå. Foto: Gjermund Glesnes

Først i 1994 ble fengselet nedlagt og øya åpnet for turister. Heldigvis ble åpningen fulgt av noe annet: Hele sørsiden av øya ble fredet, og også resten av øya fikk beskyttelse mot ukontrollert utbygning.

Freguesia de Fora, Praia da Feiticeira, da Pamaioca, do Dentista, da Baleia, de Palmas… Bildene av hvite strender og grønn jungel dekker veggene i turistkontorene i Abraão. Men det er ikke bildene som bestemmer målet mitt neste dag. Jeg skal gå tvers over øya, til Dois Rios, for å utforske Ilha Grandes mørkere fortid.

Artsmangfold

Veien dit går gjennom tett urskog. Mata atlântica – skogbeltet som en gang dekket hele kysten fra Natal til Nord-Argentina – har like stort artsmangfold som regnskogen i Amazonas.

Jeg går blant lianer, bregner og røtter på stien, og lytter til fuglekvitter og små bekker. Øverst i passet, som på vestsiden voktes av «papegøyetoppen» Pico do Papagaio (959 moh.), hører jeg brølapenes metalliske ul over trekronene.

Skogen gjør Dois Rios desto mer slående. Det er en slags tropisk utopi: To sandveier buer ut fra krysset ved kirken før de strekker seg snorrett og parallelt sørover med bungalows på sidene.

Stranda er en kilometerlang bølge av finkornet sand. Vannet er klart, varmt og langgrunt, og hver strandgjest har minst 100 meter tumleplass helt for seg selv.

– Det er helt fantastisk. Så vakkert! Og det er nesten ingen her. Ingen som roper «cerveja, Coca-Cola,» sier Liz McKenna. Ryggsekkturisten fra London synes heller ikke det gjør noe at hun, som meg, måtte gå et par timer for å komme hit.

– Det gjør bare at jeg nyter stranda enda mer, smiler hun.

LES OM GAMMEL MAGI I GOA!

Dømt for drap

Julio de Almeida (82) hadde en helt spesiell opplevelse da han kom til Dois Rios for første gang. Det var i 1958. Han var en ung mann, dømt for drap. Livet sto ikke akkurat foran ham. Bare de grå murene til Colônia Correcional de Dois Rios.

Da hjalp det ikke mye at kun en gresseng og noen palmer skiller sandstranda fra murene.

Julio de Almeida (82) har hatt Dois Rios som hjem i over 50 år. Nå står bare muren igjen av fengselet – med et lite museum inni. Foto: Gjermund Glesnes

Julio de Almeida (82) har hatt Dois Rios som hjem i over 50 år. Nå står bare muren igjen av fengselet – med et lite museum inni. Foto: Gjermund Glesnes

– Jeg likte meg ikke. Jeg var i fengsel. Det er ikke noen ferie, konstaterer han mens vi prater over feijoada i kafeen til Dona Teresa, tvers overfor fengselsruinene.

Klokken 05 ble fangene vekket for å jobbe. De bodde i et slags selvforsynt samfunn, de dyrket jorda og passet dyrene: ti hester, rundt 30 esler, 100 storfe og 300 griser. Innsatte som ikke jobbet, ble nektet å forlate cella.

Ingen andre i Dois Rios kan lenger verifisere historien til mannen med hvitt bestefarskjegg. Men den stemmer overens med hva andre på øya forteller. Og det er ikke noen dårlig beretning:

To ganger i løpet av 1960 rømte han, begge ganger ved å svømme over til fastlandet. Den siste gangen lyktes han. Han steg i land i Conceição de Jacareí og fulgte toglinja til Rio. Der bodde han til 1964, da loven innhentet ham.

Igjen kom han til Ilha Grande.

Denne gang ble han her til 1994. Da hadde han sonet ferdig. Igjen dro han til Rio, men der gikk det ikke så bra.

– Jeg ble dømt igjen, nesten med en gang. Da ba jeg om å få sone her. Det fikk jeg, enda fengselet allerede var stengt. Etter tre måneder hadde jeg sonet ferdig. Men jeg nektet å underskrive løslatelsespapirene. En dommer i Angra dos Reis har beordret meg å reise. Men jeg har nektet, to ganger, forteller Julio.

Denne saken har stått på trykk i Magasinet Reiselyst. Bli abonnent du også!

– Jeg hadde ingenting i Rio. Her har jeg alt. Jeg fisker og bøter garn. Jeg lærer å spille gitar og trompet. Jeg vil bare være her, her er det ingen biler, ingen kriminalitet, ingen farer, sier han.

Forvandlet

Jeg tenker vel omtrent det samme da jeg neste dag går Rua da Praia for å ta ferga tilbake til fastlandet. Jeg fantaserer ikke lenger om Copacabana. I hodet ser jeg Lopes Mendes og nok en dag i paradis.

Få steder er så forvandlet som Ilha Grande: Den var et sted folk rømte fra. Nå er den et sted man ikke vil forlate. Og alt dette på en øy der det føles som at tiden har stått stille. Den er virkelig et under. Akkurat som øyer gjerne kan være.

Til hovedsiden