Chelinda Lodge. Foto: Gjermund Glesnes

Chelinda Lodge. Foto: Gjermund Glesnes

Småflyet humper over landingsstripa helt til enden, gresset hadde blitt en uforutsigbar golfbane, så svinger vi til høyre og stopper foran en knøttliten hangar. Der står en smilende Whyte Mhone og serverer kald juice og våtservietter.

Alt er som det pleier ved ankomst en safarilodge i luksusklassen, altså. Men så begynner normaliteten å rakne.

Furumoer

Veien til lodgen flankeres nemlig ikke av akasier men en tett skog av ranke furutrær, og på den andre siden av jordveien strekker et hav av grønt gress og bregner seg utover, og landskapet bølger mykt som lag på lag av dundyner. På den andre siden av et skogholt av duftende barskog venter Chelinda Lodge med trekantede tømmerhus. I hytta mi er det fyr i peisen.

Vi er i Malawi, et godt stykke sørover på det afrikanske kontinent. Likevel føles det som å ha kommet til Yorkshire eller det skotske høylandet. Så setter vi oss i safaribilen til Whyte og medguide Elias Mwandira, og Afrika melder seg for fullt. Vi skal ut på nattpatrulje og se etter leoparder.

Livingstones arv

Det er ikke bare naturen i Nyika nasjonalpark som minner om den nordlige halvdelen av Storbritannia. Øystaten spiller også en viktig rolle i Malawis historie.

I Nyika nasjonalpark trenger du ikke sitte passivt i en bil mens du studerer dyrene i Afrika og alt de har å gjøre. Området er også flott for både fot- og sykketurer. Foto: Gjermund Glesnes

I Nyika nasjonalpark trenger du ikke sitte passivt i en bil mens du studerer dyrene i Afrika og alt de har å gjøre. Området er også flott for både fot- og sykketurer. Foto: Gjermund Glesnes

Den skotske misjonæren og oppdageren David Livingstone utforsket Malawisjøen i årene rundt 1860 og ble vitne til slavehandel på sitt mest grusomme. Dette ønsket han å forandre gjennom sine tre c-er christianity, colonisation and commerce – kristendom, kolonisering og handel.

Livingstone får mye av æren for det britiske, og særlig skotske, engasjementet i landet, og den dag i dag er Malawis nest største by og økonomiske sentrum Blantyre oppkalt etter fødestedet hans i Skottland. Skotske misjonærer ga også misjonsbyen nærmest Nyika, Livingstonia, navn etter oppdageren.

Silvester Nyirendas gir oss en smilende velkomst  når vi kommer tilbake til lodgen. Foto: Gjermund Glesnes

Silvester Nyirendas gir oss en smilende velkomst når vi kommer tilbake til lodgen. Foto: Gjermund Glesnes

Hellig vann

Church of Scotland er langt unna da vi neste morgen legger ut fra lodgen i Landcruiseren. Gårsdagens leopardjakt var resultatløs, men i dag er suksessen sikret. Vi skal ut og beundre landskapet og parkens øvrige dyreliv. Høylandsplatået er hjem for sebra, buskbukk, roanantilope, elefant, eland, vortesvin, duikere og en rekke andre dyrearter.

Foran oss slynger jordveien seg som et gyldent bånd over bakkene. Hvite skydotter farer over himmelen. En liten flokk roanantiloper gresser på høyderyggen et dalsøkk lenger sør for oss. Etter en stund stopper Whyte ved innsjøen Lake Kaulime. Det er tid for en liten historietime. For en gang bodde det mennesker her, og da var den lille, halvveis inntørkede dammen et hellig sted.

– Folk trodde at forfedrenes ånd var i sjøen, og medisinmennene blandet vannet med urter og brukte det som medisin, forteller han og forklarer hvordan troen på forfedrene også var en god beskyttelse for dyrelivet.

– Hvert jaktlag kunne bare drepe ett dyr. Ellers ville åndene bli sinte og straffe dem.

Blåneland

Da ettermiddagssola dukker ned bak furukronene, legger vi igjen ut på kjøretur. Vi bukter oss opp og ned bakkene til lodgen har forsvunnet langt der bak. Foran oss er imidlertid alt som det pleier. Vi er i Blåneland, hvor blåne ligger på blåne ligger på blåne ligger på…

Dyrene står ikke tett i Nyika, men synet av dem blir desto flottere. Dette er en roanantilope. Foto: Gjerund Glesnes

Dyrene står ikke tett i Nyika, men synet av dem blir desto flottere. Dette er en roanantilope. Foto: Gjerund Glesnes

Himmelen i horisonten har farge som en fersken idet et bånd av knudrete klippepartier dukker opp, det ligger som øglekropper og bryter opp monotonien. Vipiri Rocks er vårt mål for sundowneren – solnedgangsdrinken. På hjemveien tenner Elias søkelykta og vi speider nok en kveld forgjeves etter gule katteøyne i nattemørket.

Selv dusjkabinettet ligger inne i en tømmerramme i hyttene på Chelinda Lodge. Foto: Gjermund Glesnes

Selv dusjkabinettet ligger inne i en tømmerramme i hyttene på Chelinda Lodge. Foto: Gjermund Glesnes

Savnet kjølig luft

Neste morgen er det han som tar meg med på tur. Den 57 år gamle safariguiden kan ikke kjøre – han har ikke råd til førerkort – men heldigvis er det nok av andre muligheter i Nyika.

Her kan man både gå og sykle safari i tillegg til de mer tradisjonelle bilsafariene. Nå er vi på vei ut i engene til fots. Og jeg kunne knapt hatt en bedre følgesvenn enn Elias. 57-åringen ble selv født i Nyika, faren var tobakkfarmer, men hele familien ble tvangsflyttet da nasjonalparken ble utvidet i 1978. De dro over grensa til Zambia men likte seg ikke.

– Faren min savnet den friske, kjølige lufta i høylandet. Så etter hvert flyttet vi tilbake, forklarer han.

Vi går gjennom stritt grass og enda striere bregner. Her og der passerer vi dynger av hjortelort – den både ser og lukter som sauelort. Dyrene forblir små silhuetter langt borte. I stedet forteller Elias om den største trusselen mot nasjonalparkens artsmangfold. Det er ikke tyvjakt, men ulovlig plukking av orkideer, som det fins rundt 200 ulike arter av på Nyika-platået.

– De fleste krypskytterne har gått over til det, forteller han.

Plass nok

Den tredje kvelden blir jeg i lodgens lune varme og flakkende flammeskjær fra peisen for å jobbe, mens de to andre gjestene kjører alene ut på jakt etter leoparder. Da dukker den endelig opp. Selvfølgelig. I flere minutter får Gesine Grohmann og datteren Heike se en prikkete katt smyge seg gjennom gresset.

– Du skulle ha blitt med, konstaterer Heike da vi samles igjen til middag i spisesalen.

Med bare tre gjester på hele Chelinda Lodge blir det naturlig å sitte sammen til bords ved måltidene. Og på hedersplassen ved enden av bordet sitter hovedguide Whyte Mhone. Foto: Gjermund Glesnes

Med bare tre gjester på hele Chelinda Lodge blir det naturlig å sitte sammen til bords ved måltidene. Og på hedersplassen ved enden av bordet sitter hovedguide Whyte Mhone. Foto: Gjermund Glesnes

Så klart jeg skulle det. Men jeg har ikke hatt det så verst selv heller. Chelinda lodge er jo den rene hyttepalasset, med lun hygge inne i hyttene og vidstrakt utsikt fra vinduene. Og etter solnedgang kom Monica Nyondo med glør i en spade og tente på i peisen. Egentlig er Gesine og Heike inne på det også. Det er ikke dyrene som er det viktigste i Nyika nasjonalpark. Det er følelsen av plass.

– Vi har vært på safari i både Kenya og Tanzania. Det er massevis av dyr der. Men også ekstremt mange turister. Og guidene jager nærmest dyrene med bildene. Jeg liker det ikke. Jeg foretrekker dette. Her er det færre dyr men vi føler at vi er alene med dem, sier Gesine, som til tross for at hun nå har sett parkens mest berømte beboer, ikke er mett:

– Jeg skulle ha blitt enda en natt til. Det er så nydelig her. Hver meter får du en ny utsikt, sier hun.

Men neste morgen er det ingen nåde. Vi kjører en siste «game drive» for å sjekke at rullebanen er fri for dyr, så forlater vi nasjonalparken. Like vidunderlig stor og folketom som da vi kom.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN