Elefantpasseren

Tigere ser på elefantene som sin nærmeste familie og den aller største favoritten heter Jabulani. Foto: Ronny Frimann

Klokken er 06 om morgenen og sola har såvidt begynt å farge den afrikanske himmelen i en glødende hibiscusrød. Zimbabweren Tigere Matipedza vrir nøkkelen om i en stor port, og går inn i en bygning som minner om en høy og luftig låve.

På hver side av en bred midtgang er det bygget stallbåser av store tømmerstokker. Over hver av båsene står et navn sirlig hugget inn i et stykke tre: Boobie, Glacerie, Sindoka, Jabulani. Ut av stalldørene stikker – snabler.

PAKK SMART FOR SAFARI

Mat som belønning

En vokter kledd i kamuflasjebeige, med en sort beret på snei, åpner en av stalldørene og tar mykt men bestemt fatt i elefantens enorme øreflipp. Slik leier han lettbent ut en tre meter høy og fem tonn tung elefant. De andre vokterne og elefantene følger etter. Vel ute av stallen stiller elefantene seg på rekke, dumper ned på bakken og venter. Nå skal sadlene på, og dagen kan begynne.

– Flink gutt, kjempebra, skryter Tigere og holder frem en dose pellets i håndflaten.

Elefanten har gjort som hun skal – ligget stille og ventet på at sadelen blir festet – og det er tid for belønning. Snabelen suger dem opp som en støvsuger.

– Hver gang elefantene gjør noe bra, skryter vi, sier de har vært flinke, og gir dem en belønning. Neste gang vil elefanten gjøre det igjen og igjen, for de vet at de får en belønning. Og spising er deres store hobby, de elsker det, ler Tigere.

– Mat er vårt viktigste hjelpemiddel i treningen.

Tigere Matipedza er sjef for elefantprosjektet på Kapamareservatet ved Krügerparken i Sør-Afrika, der han har ansvar for 14 elefanter og et team på 38 mennesker som jobber for elefantene.

Hver morgen starter som denne – elefantene må ut av båsene og strekke på beina. Låven brukes kun om natten, og er for dyrenes egen sikkerhet. Om dagen går elefantene fritt rundt, avbrutt av en eller to økter med “jobb” – elefantriding. Men først er det en liten morgentur.

SAFARI FOR STRANDLØVER

En familie som ikke er i familie

Elefantene på Kapama har en broket bakgrunn; noen er funnet som barn, andre er blitt skadeskutt, et par er født i gruppen. Til Kapama kom de bare på grunn av lille Jabulani.

– Jeg elsker å jobbe med elefantene, det virker som de forstår meg bedre enn mennesker, mener elefantpasser Tigere Matipedza. Foto: Ronny Frimann

Jabulani var bare fire måneder da han ble funnet, skadet og utsultet, i en leirsump på Kapama. Han hadde satt seg fast i leiren og blitt forlatt av flokken som ikke klarte å få ham løs.

Jabulani ble tatt hånd om folkene bak Hoedspruit Endangered Species Center, som også eier Kapama, og fikk en sau (!) til surrogatmor. Ett år senere var han frisk og sterk, og ble døpt Jabulani – “glede”.

Alle elefantene i Jabulanos flokk var foreldreløse da de ble funnet, men har nå fått en ny familie. Den består av 14 elefanter og 38 passere som tilbringer hele dagen sammen. Foto: Ronny Frimann

Problemet var at Jabulani var blitt så vant til menneskene (og sauen), at han ikke kunne settes ut i villmarken på egenhånd igjen. Redningen kom fra Zimbabwe der 12 elefanter i fangenskap sto i fare for å bli drept i en ustabil tid. Så de fikk alle flytte inn på Kapama.

Flokken tok umiddelbart Jabulani til seg, og gruppen har etterhvert vokst sammen til en – om noe underlig – familie. En familie der ingen er i familie, med unntak av to barn som er kommet i ettertid. I dag er Jabulani blitt 17 år, en voksen ungdom i elefantenes verden. Og han oppfører seg deretter – nysgjerrig og leken, likevel omsorgsfull og veloppdragen (stort sett).

Og familien ubestridte overhode – det er Tigere.

LES OGSÅ: MOSKUSSAFARI PÅ DOVREFJELL

Min beste venn

– Jeg elsker å jobbe med elefantene, for hver gang jeg er med dem, virker det som de forstår meg bedre og bedre – og unnskyld at jeg sier det – bedre enn mennesker… De er virkelig skjønne dyr, virkelig intelligente. Når du er sammen med dem, er du avslappet og rolig, sier Tigere, smiler bredt og klapper Jabulani på skulderen.

Nesten hver dag møter Jabulani nye mennesker. Først viser han og Tigere dem noen triks og hilser på, siden går ferden ut på safari i bushen. Foto: Ronny Frimann

Hvem som gjør hva, bytter elefantpasserne på, slik at elefantene ikke skal bli for knyttet til en person. For hva gjør man når den personen er syk eller har fri.

– Men jeg har selvfølgelig en favoritt, røper Tigere.

– Ikke bare fordi han er pioneeren for hele operasjonen, eller at han er en superelefant (som han er), men fordi vi begge vokste opp uten foreldre, og det er veldig hardt. Vi vet begge hvordan det er å vokse opp uten en mor, noen ganger ønsker du den kjærligheten og den er ikke der. Og det er veldig, veldig tøft. Så han minner meg om det. Han er en spesiell elefant.

Elefanter er kloke og innsiktsfulle dyr – så kloke at Tigere mener de forstår ham bedre enn hans egen familie… Foto: Ronny Frimann

Klokken er blitt nærmere lunsj i mennesketid, og Tigere sitter avslappet tilbakelent på en jordhaug midt ute i bushen – omgitt av sine elskede elefanter. I busken to meter unna gnir treåringen Sindoka seg mot et tre, på flata bak haugen står sjefen Zibakwe alene og skuler mot skogen, bak ryggen til Tigere rusler fem familienmedlemmer godslig rundt og putter gresstuster i munnen.

– Vi vil ikke at de skal føle seg tvunget til noe, så de går bare fritt som nå. De velger selv hva de vil spise, og hvor de går, forklarer Tigere.

– For at elefantene skal bli bedre kjent med deg, må du tilbringe tid med dem ute i bushen som vi gjør nå, mens de spiser. Det er her alt starter. De må se deg der, du må snakke med dem, så de føler du er en del av gruppen. Det er da de begynner å like deg, og elske deg. Men det er også viktig at du viser dem kjærlighet og respekt. Og stoler på dem. Om du stoler på dem, vil de stole på deg, mener han.

– Vi har ingen barriere mellom oss og elefantene for å holde oss trygge. Barrieren er å elske, respektere og stole på dem. Det er det som holder oss trygge, det er vår barriere.

SMIL OG SMERTE I SWAZILAND – LES MER HER

Savannens ørkenskip

Turistene som daglig kommer for å se på og ri på elefantene, virker ikke like sikre. Noen synes de er kjempesøte, andre at de er litt skumle. Og når snabelen kommer for å hilse på over gjerdet, er de ihvertfall ikke sikre lenger.

Elefantene er de eneste pattedyrene som ikke kan hoppe. Til gjengjeld kan de svømme og bruker snabelen som snorkel. Foto: Ronny Frimann

Men Tigere vet råd.

– Noen av gjestene er av og til litt redde, pga historier de har lest i mediene, elefanter som velter biler og sånt. Men jo bedre de blir kjent med elefantene, jo mindre redde er de, mener han.

Det er flere overnattingstilbud på Kapama, men ingen er så fine som Camp Jabulani, hvor man også har en helt spesiell tilgang til elefantene. Foto: Ronny Frimann

Så han stiller Jabulani opp, ber ham løfte foten, strekke på snabelen, blåse en hilsen og åpne munnen så gjestene kan gi elefanten litt belønning. Jabulani er ikke vond å be.

– Jabulani er så smart, han vet hva som kommer og gjør det han skal nesten før jeg får sagt noe, sier Tigere stolt.

Løfte foten, åpne munne, hente pinnen, få belønning. Underveis forteller Tigere om elefantenes fysikk og levesett. Når oppvisningen er over, er det tid til å sette seg opp i sadelen.

Og så duver karavanen innover savannen, Jabulani foran og de andre elefantene etter. Alt virker så annerledes her oppe fra. Med myke, runde bevegelser skrider elefanten frem, som en skonnert i bølgende vannmasser. Det er mykt og hardt på samme tid.

Sjiraffenes hoder stikker opp av akasietrærnes runde topper som lys på en kake. Ivrige slynger de sine lilla tunger rund grenenes spisse torner og slikker fornøyde i seg blader og godsaker.

Luften er tett av dyrelukter, varm jord, salvie, ukjente blomster. Det rasler i spisse tornebusker og akasietrærnes stive bladbryd. Rovdyr ser vi lite til. Kanskje ikke så rart, de gjør jo det de kan for ikke å bli sett.

LES OGSÅ: TREKLATRENDE GEITER I MAROKKO

Lærer folk å elske

Elefanter har et avansert følelsesliv og kan uttrykke sorg, medfølelse og selvbevissthet. Eller ren og kjær kjærlighet. Foto: Ronny Frimann

Ellers er det bare en rungende stillhet og lyden av myke poter som subber seg fremover.

Å ri på elefant er noe helt annet enn å ri dromedar, det er ihvertfall sikkert.

– Det er fordi elefantene har “støtdempere” i foten, forklarer Tigere oss etterpå.

Etter turen stikker Jabulani en snabel i hånden min og grafser etter godteri. Det kiler! Hurtig får jeg en neve pellets stappet i den andre hånden, og kan fornøyd gi Jabulani sin ettertraktede belønning. Han har da vært grei, har han ikke?

– Jeg elsker denne karen, sier franske Freddy Zerbib (65) og klemmer godt rundt Jabulanis store snabel.

Som gjest på Camp Jabulani kan han tilbringe nesten så mye tid han vil med elefantene, mellom safarier og måltider og andre aktiviteter, selvfølgelig. Selv er elefanten mest opptatt av å snuse rundt etter mer godteri.

– Dette er en helt spesiell opplevelse, og Jabulani er et helt spesielt dyr. Han gjør noe med hjertet ditt. Ihvertfall mitt, mener Freddy og slår på fransk maner om seg med veivende armer og klemmer dem til hjertet.

Når morgenlyset gryr, slippes elefantene ut av stallen og klargjøres for første ridetur. Om kvelden går de helt frivillig inn i båsen sin igjen. Foto: Ronny Frimann

Og visst har han rett. Det er ikke mulig å tilbringe mange minuttene med Jabulani og ikke bli bergtatt. Det er da også hele poenget. Visste du at elefantens hud er myk bak ørene? Eller at den har stive hår på snabelen? Tålmodig som en gammel mann står Jabulani der, og lar seg kose med. Litt klø bak øret (noe alle dyr liker, åpenbart), litt kiling på nesa (ikke like vellykket) og masse godsnakk, og vi er på lag med Tigere: elefanter er virkelig helt spesielle dyr!

– Når du bruker tid med gjestene, så merker du at på slutten av dagen er de stolte av seg selv, de har hatt en fin dag og tenker at elefantene er helt annerledes enn bildet de hadde i hodet, mener Tigere.

Og det er hans mål: Å utfordre folks oppfatning av elefanter, vise dem hvor verdifulle elefantene er.

– Min drøm er at det en dag er slutt på snikjakt og skyting av elefanter. Men en dag er det kanskje ikke flere elefanter igjen. Så vi passer på disse elefantene, holder dem trygge og gir dem vår kjærlighet, fordi jeg vil se disse dyrene også i fremtiden. Dette prosjektet hjelper på den måten at det lærer opp folk, utdanner dem, viser dem at vi kan gjøre noe annet med disse dyrene enn å skyte dem, påpeker Tigere.

– Vi kan bruke dem som blomster! Du sitter i hagen og ser på fine blomster – vi kan gjøre det med dyrene også. Se at de spiser, ta bilde, nyte øyeblikket, mener han.

FLERE SAKER FRA SØR-AFRIKA FINNER DU HER

Det er flere overnattingstilbud på Kapama, men ingen er så fine som Camp Jabulani, hvor man også har en helt spesiell tilgang til elefantene. Foto: Ronny Frimann

En gjørmete belønning

Etter dagens jobbøkt, er det tid for dagens høydepunkt, ihvertfall for elefantene: gjørmebad!

Rakrygget og energiske strener elefantene på en lang-lang rekke vekk fra stallen, over en kolle og ned til et lite vann. Dette er gjengens favorittsted. Store og små klumper vasser ut i vannet, velter seg i lykke, lekeslåss med rivalen og bryter snabelbak med naboen. Ingen som ikke kjenner elefanten, ville gjettet at dette var en litt uvanlig familie på tur.

Med en litt uvanlig venn i buskene.

– Jeg tilbringer mye tid med elefantene, når de er ute i bushen og spiser, når de bader, for å bli bedre kjent med med dem. Og nå føler jeg at dette er min skjebne, det er det jeg skal gjøre. Når er jeg omgitt av elefanter hele dagen er jeg fredfull og avslappet. Det er så få mennesker i verden som får gjøre dette, så jeg føler meg veldig, veldig heldig, sier Tigere.

– Det er et godt liv.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN