– Og sekkene, de kan dere legge her.

Dagen er på god vei opp, og husvert Hans Svastuen (68) gjør klart til dagens transport.

På tunet foran Putten Seter ligger 10 velfylte sekker – det er jo ikke så nøye hva man putter oppi, når den uansett ikke skal bæres – en enhjuling (!) og et par bager, klare for transport til neste stopp.

– Jeg synes dette bare er koselig, jeg, for så får vi sett naboene og drikki litt kaffe, sier Hans fornøyd og freser ut av gårdsplassen så støvføyka står.

Det er gjerne vertskapet som gjør et sted, og Hans og kona May Britt Svastuen er mye av grunnen til at folk trives så godt på Putten Seter. De ville gjerne se flere barn i fjellet, og det ble starten på den omtalte Jubileumsturen – som går fra hytte til hytte uten sekk. Foto: Ronny Frimann

Det er gjerne vertskapet som gjør et sted, og Hans og kona May Britt Svastuen er mye av grunnen til at folk trives så godt på Putten Seter. De ville gjerne se flere barn i fjellet, og det ble starten på den omtalte Jubileumsturen – som går fra hytte til hytte uten sekk. Foto: Ronny Frimann

Tre retter og vin

Du kjenner deg sikkert igjen: Fjelltur er vel og bra, men den derre sekken er vond å få med seg.

Ikke har den plass til alt heller – for hvor skal du putte vinflaska og kveldens treretter?

Eller du tar med både vinflaska og treretteren – og kommer hjem med ødelagte knær etter fem dager med 25 kilo på ryggen.

Nei, takke meg til turer uten sekk.

Sekkene blir kjørt i biler, så vi kan ta turen opp på Formokampen uten annen bagasje enn en liten dagsekk med Kvikklunsj og termos. Foto: Ronny Frimann

Sekkene blir kjørt i biler, så vi kan ta turen opp på Formokampen uten annen bagasje enn en liten dagsekk med Kvikklunsj og termos. Foto: Ronny Frimann

Så fint da at noen har tenkt som meg, og at de tilfeldigvis er gode naboer i Rondane som eier hvert sitt koselige krypinn – Smuksjøseter Fjellstue, Putten Seter og Øigardseter Fjellstue.

Av det har de laget en familievennlig tredagerstur, hvor sekkene transporteres i forveien, og vel fremme venter både oppredde senger, dusj og ja – treretters middag tilberedt med kjærlighet og lokale råvarer.

“Jubileumsturen”, kaller de den, og det må være historiens dummeste navn på en tur som ikke har noe mer å gjøre med jubileum enn at den ble funnet opp i jubileumsåret 2012, da Rondane nasjonalpark fylte 50 år.

Men et jubileum verdig, det er den.

Les også om moskussafari på Dovrefjell 

Savner unger i fjellet

– Du må spise godt, for vi skal gå langt i dag, mamma, formaner en liten pjokk på nabobordet under frokosten på Putten Seter.

Hans og kona May Britt har som vanlig vært tidlig oppe og bakt brød og rundstykker, så gjestene skal ha riktig fôr i magen før turen.

De fleste forsyner seg rikelig av både hjemmebakst og annet godt – man blir jo så sulten av denne fjellufta.

– Det er bare 15 kilometer da, beroliger moren.

– Nettopp, sier pjokken, som nok synes at 15 kilometer høres langt ut.

Men han trenger ikke bekymre seg – 15 kilometer er nok kortere for pjokken enn for mange voksne. Dessuten er terrenget snilt og utsikten fin.

Den vestlige delen av Rondane er mye mildere turterreng enn den østlige rundt Rondetoppen. Her er ingen dramatiske fjellsider eller taggetet topper – bare rullende åser og myke myrer.

Med dagsetapper på 5-15 kilometer gjennom noe av Norges vakreste natur, er turen gjennmførbar for både store og små byløver.

– Vi syntes det begynte å bli litt lite unger i området, det var litt derfor vi kom på denne jubileumsturen. Tanken var å få flere unge ut i fjellet. Man får sett en ypperlig del av Rondane som egner seg for hele familien, mener Hans.

Vi ser det betyr så mye at unger er med på turen. For skal man like å gå som stor, må man ha vært med som liten, det er sikkert. Heldigvis er det jo blitt litt trend, å holde seg i form, og det synes jo vi er bra, supplerer May Britt.

Familievennlig

Denne helgen er det flere familier som har hengt seg på trenden – og både familien Jensen og Ødegårdstuen sine 9-10-12-åringer skal vise seg å tåle turen vel så godt som oss.

Familiene Jensen og Hansen Ødegårdstuen har vært på toppen av både Gaustadtoppen og Galdhøpiggen, og ønsket en tur med mindre folk rundt seg denne gangen. Foto: Ronny Frimann

Familiene Jensen og Hansen Ødegårdstuen har vært på toppen av både Gaustadtoppen og Galdhøpiggen, og ønsket en tur med mindre folk rundt seg denne gangen. Foto: Ronny Frimann

– Vi prøver å unngå de store folkemengdene, og dette er både barnevennlig, stille og ikke så stort, forteller familiene som gikk Galdhøpiggen i fjor og Gaustadtoppen i forfjor.

– På Gaustadtoppen gikk vi i kø, det var bare en maursti bak oss nedover. Så det ville vi prøve å unngå i år, legger de til.

Kamilla (10) og Einar (12) spretter foran med pappa Geir og mamma Lise Marie Jensen på slep, tett fulgt av vennefamilien Vera (11), Eskil (9), Liv Ingrid og Kjell Hansen Ødegårdstuen.

Vi ser ikke snurten av dem før et lite gjensyn på Formokampen og siden vel fremme ved Smuksjøseter.

Etter frokost er det vår tur, da. På ryggen har vi bare en bitteliten sekk med termos, matpakke, kamera og et ekstra skift. Resten har jo Hans tatt seg av.

Sola stråler fra skyfri himmel, og fjellet har kledd seg i det ferskeste grønt. Stien er godt merket, med koselige skilt i gammelt treverk og påmalt håndskrift.

Formokampen er første mål – en 1428 meter høy topp med utsikt over Rondane, Jotunheimen, Snøhetta og Dovrefjell. Nå skal det inntrømmes at Putten Seter ligger på 960 meter, så stigningen er overkommelig.

Norges første nasjonalpark

På toppen står en stedfast kikkert og en gradeskive som viser navn på topper og steder i alle retninger.

I gamle dager ble reinen fanget i steinfeller her oppe, og de gamle dyregravene av stein gir i dag god ly for den som vil nyte matpakka vekk fra vinden.

Etter et par timers vandring er Formokampen akkurat passe for en lunsjrast. Hans og May Britts hjemmebakst går ned på høykant.

Rondane var Norges første nasjonalpark da den ble opprettet i 1952. Siden er det kommet 36 til på fastlandet og sju på Svalbard. Området ble vernet først og fremst på grunn av den flotte naturen, og er spesielt viktig som leveområde for en av de siste villreinstammene i Norge.

Frodig i ordets rette forstand er det ikke – berggrunnen er karrig med en fattig vegetasjon av lav og lyng. Men frodig som i rikt for øyet må det sies å være – lyng, mose, lav og noen få buskvekster danner et lappeteppe av alle verdens grønne sjatteringer.

Det er 10 fjelltopper som rager mer enn 2000 moh i Rondane, men ingen av dem ligger i dette området. Heldigvis, kan man kanskje si.

Sommerlykke på Hidra kan du lese mer om HER

Peer Gynts rike

Fra Formokampen går ferden ned i et dalsøkk og bortover mot Peer Gynt-hytta. Oppkalt etter teaterfiguren ved samme navn.

For det er i dette området han kommer fra, godeste Peer. Teoriene om Peer er mange, men ifølge Hans Svastuen på Putten Seter het Peer egentlig Peder, og slo til da en lokal bonde ville gifte bort dattera si og garden attåt.

Men Peder oppførte seg ikke som den gode ektemann han burde vært, og flykta etterhvert til fjells der han “gynta” – kikket.

Og dermed ble det til Peer Gynt. Historien ble fortalt til Asbjørnsen, og så fikk Henrik Ibsen høre den og vips – en av våre mest kjente litterære figurer var født.

Dagens Peer Gynt hytte er en trivelig steinkoie med vakker beliggenhet ved en brusende elv. Og herfra er det bare fire kilometer til Smuksjøseter. Og godt er det, for dagen er vel på hell og middagen snart på bordet.

Og der fremme venter to uthvilte familier.

Gjengangere

– Vi er imponerte over barna, de har gått hele veien med godt humør, forteller mamma Lise Marie Jensen over første rett – en spinatsuppe inspirert av Arne Brimi.

– Så lenge de ser et mål, går det greit. Og alle har fått gå i sitt eget tempo, så gutta sprang avgårde mens jentene kom etter. Du vet, de stopper gjerne for å se på steiner og sånt, ler hun.

Hovedretten kommer på bordet, og er en åpenbaring av en ferskfiska lokal ørret med rømmesaus og poteter.

Både Smuksjøseter, Putten seter og Øigardseter byr på treretters middag av høy kvalietet, midt ute i fjellheimen. Foto: Ronny Frimann

Både Smuksjøseter, Putten seter og Øigardseter byr på treretters middag av høy kvalietet, midt ute i fjellheimen. Foto: Ronny Frimann

På kjøkkenet står ei trinn kokke fra Dombås og lager alt fra bunnen av.

– Her er det ingen Toro, nei, forsikrer eier og primus motor Roar Skaugen, som driver Smuksjøseter med kona Kari.

– Naturen og en viss kvalitet på mat og opphold, med dusj på rommet og treretters middag, det er det vi satser på. Så vi har tatt av markedsføringsbudsjettet og lagt på matbudsjettet, flirer han.

Noe gjestene åpenbart setter pris på, og kommer igjen, og igjen, for å oppleve. De fleste på hytta denne kvelden er nemlig gjengangere.

– Vi har vært her i 17 år! Det er så deilig når man har vært ute og gått hele dagen, å dumpe ned til en treretters middag. Det er luksus det! mener Guri og Reidar Skogseth, som har vært her så mye at de kaller stedet for “hytta”.

– Vi har ikke hytte på fjellet, hva skal vi med det – vi kommer heller hit. Så vi kaller den det: “hytta” vår.

Så lenge hytta kommer med hjemmelaget middag og ferdig oppredd seng, kan saktens vi også få hytte på fjellet.

Når enden er god

Neste dag opprinner med tåke over vannet og regndråper i luften. Mens familiene Jensen og Ødegårdstuen setter fart mot siste stopp på Jubileumsturen – Øigardseter – gjør vi som Ingrid Espelid Hovig og “jukser litt”: Vi tar rake veien over fjellet tilbake til Putten Seter.

Det er nemlig fullt mulig å kutte turen ned til to dager, om man ikke har tid til tre. Det går også å gå de to siste dagsetappene på én dag.

Fra toppen av bjørneberget kan vi skue ned på den glitrende Smuksjøen og ensomme Smuksjøseter.

En treretters middag smaker godt etter en lang dags ferd! Foto: Ronny Frimann

En treretters middag smaker godt etter en lang dags ferd! Foto: Ronny Frimann

På grusveien inn til vannet freser en eneste bil: Vi tipper det er Hans Svastuen på vei for å hente sekkene våre.

Men selv med en kaffestopp og skravlepause hos naboen, har han og May Britt både rukket å lage lunsj og et godt lass med vafler innen vi når frem til Putten Seter.

 

Tilbake til hovedsiden