Reiseblogg: Argentina og Antarktis

Ann Kristin Balto er testreiser for Magasinet Reiselyst i Antarktis.  Her kan du følge hennes blogg fra Hurtigrutens ekspedisjonsskip MS Fram, samt noen dager i Argentina.

Mausoleet hvor Don Pedro er gravlagt. Foto: Ann Kristin Balto

Dag 18: Det siste hvilestedet – og siste blogginnlegg

Buenos Aires er kjent for kirkegården Recoleta. En kirkegård hvor mange kjente argentinske personer er stedt til hvile. Vi skulle dit på jakt etter en spesielle grav.

Nekropolis – de dødes by. Foto: Ann Kristin Balto

Stein P. Aasheim foran fjellet oppkalt etter Don Pedro Christophersen. Jubileumsekspedisjon til Sørpolen 2011. Foto: Norsk Polarinstitutt

Han gjorde karriere innen shipping, kjøtt og korn, og grunnen til at vi leitet etter hans grav her på kirkegården Recoleta, var at Don Pedro trådte til hver gang Roald Amundsen hadde pengeproblemer, og det hadde han ofte. Hadde det ikke vært for Don Pedro, hadde nok ikke Roald Amundsen kommet seg hjem etter Sydpolferden i 1911. For mens Amundsen og hans menn ventet på frakt ut fra Antarktis, lå Fram pengelens ved kai i Buenos Aires, og kunne verken betale lønn eller havneavgift. Don Pedro ordnet opp, og skulle siden finansiere Maud-ferden, og kjøpe ut Uranienborg (hjemmet til Roald Amundsen) fra konkursboet, slik at polfareren kunne bli boende der.

Inngangen til Recoleta kirkegården. Foto: Ann Kristin Balto

Dag 17: Tigre delta

I dag startet dagen med en tur til Tigre delta, et enormt elvedelta 35 km nord for Buenos Aires. Hit kommer de rike fra Buenos Aires for å slappe av. Vi ikke fullt så rike kommer hit for å se hvordan de rike har det. Vi dro tidlig avgårde med buss gjennom Buenos Aires. Vår guide Christine ba oss lukke øynene da vi kjørte gjennom slummen av små hus, rasket sammen av murstein og andre materialer de har hatt for hånda. Her bor de gratis, og det bygges i høyden. Husene ser spinkle og falleferdige ut, i motsetning til husene vi skulle få se ute i deltaet.

Etter en times tid var vi framme i byen Tigre, navnet kommer av de store kattedyrene som en gang holdt til her – jaguaren. Europeerne som først kom hit hadde ikke navn på dyret, med skjønte det ikke var løver de så, for kattedyrene hadde ingen løvemanke. Da måtte det vel være tigrer som holdt til her, og dermed fikk området navnet Tigre, selv om det i denne delen av verden heller ikke finnes tigere.

Vi gikk ombord i en lang smal kanalbåt, og startet vår rundtur i det store elvedeltaet, som var et nettverk av kanaler mellom mange øyer. Først bar det gjennom byområder, som ble avløst av mer landlige områder. Det ble frodig og grønt. Elva slynget seg brungrønn avgårde. Fargen skyldes jernet og avleiringer fra de mindre elvene som strømmer ut i deltaet. Her finnes en rekke arter av fisk, og slanger. Jeg hoppet i stolen da jeg hørte guiden Christina legge ut om slangene, men roet meg da hun sa de var som anacondaer, ikke giftige, men kveler sitt bytte. Phu, det var beroligende… Apropos grønt og frodig. Dette er et av de frodigste områdene i Argentina, og her kan dyrkes nær sagt hva som helst. En tidligere argentinsk president som hadde hus her, påsto at man kunne bare stikke spaserstokken sin i jorda, og noen uker senere var den blitt et lite tre. 

På elva var det mye trafikk, andre kanalbåter, større fraktebåter, robåter, kanoer og kajakker. For oss så det vel hasardiøst ut å padle kajakk her, i kjølvannet av de raske speedbåtene med ungdommer eller vel så ofte middelaldrende menn, som gasset på bortetter kanalene og etterlot seg store bølger. Mer utfordrende enn å padle på flatt hav i Antarktis mellom isflak og isfjell…

Vi ble fortalt at dette var rekreasjonsområde for de velstående argentinerne fra Buenos Aires. Jeg hadde sett for meg store mektige bygninger med vakre hager. Mine forestillinger stemte ikke helt med virkeligheten. Vakre hager, -ja, men store bygninger, nei! Det var et og annet stort herskapelig bygg, men for det meste var det små hus nærmest på stylter, eller med en underetasje som om nødvendig kunne stå i vann. For selv om dette deltaet ikke gikk ut i sjøen, men ut i den store elva Rio de la Plata, så var det tidevann her med saltvann på bunnen (tyngre enn ferskvann), og ferskvann på toppen. Til tider kunne springflo forårsake oversvømmelse. Husene minner litt om våre hytter, som miniatyrhus, men flotte og forseggjorte, gjerne med hagemøbler foran, en grill, og alle med egen brygge som stikker ut i elva.
Det så veldig idyllisk ut. Her kunne jeg tenkt meg noen avslappende dager. 

Dag 16: It’s tango time

Heftig dans i Buenos Aires. Foto: Ann Kristin Balto

Mørk scene, elegante lokaler. En spotlight slås på, og en eldre elegant herre trer fram i skinnet fra lyset. Med sin dype tenor synger han, med en mimikk som   veksler mellom fortvilelse, og sorg. En litt trist melodi, og det dirrer når mannen synger, mannen med sleik, i svart dress, og med et hvitt silkeskjerf rundt halsen. Scenen mørklegges igjen.

Så eksploderer det på scenen, mange par overtar etter den elegante herremannen. Vi er tilbake i en annen tid, da kvinnene gikk i kjoler med rysjer, og mennene med pomade i håret, og i lyse dresser. Det danses i det som ser ut som litt trange gater, foran en taverna. For det var slik tangoen ble født her i Buenos Aires, i bakgatene i arbeiderbydelene, tilbake på slutten av 1800-tallet. På dagene var det hardt arbeid, og om kveldene kledde kvinner og menn seg i flotte klær og dro ut på kafeer for å danse. Dansen ble et møte mellom de lokale innfødte og immigrantene, og utviklet seg til å bli en dans som spredte seg i Argentina, og senere langt utover landets grenser.

Tangoshow i Buenos Aires. Foto: Ann Kristin Balto

Vi er på tangorestauranten Carlos Gardel, hvor det store tango-idolet med samme navn danset seg inn i natten sammen med sine venner. Her bygget det seg opp et tangomiljø for over hundre år, og som siden har pulsert. Med god tradisjonell mat på menyen, som empanadas og biff, blir gjestene servert med usedvanlig hurtighet. Vinen spares det ikke på, og da alle har gjort unna desserten, starter showet. 

Testreiserne blir bydd opp til tango. Foto: Privat

Det danses fremover i tid. Et enkelt par, eller flere par samtidig på scenen. Kvinnene i flotte kjoler, som får en stadig mer moderne look. Kjolen er sensuell med dyp utringning, bar rygg, og har høy splitt, for å gi rom for det avanserte fotarbeidet i tangoen. Dansen er lidenskapelig. På flyet fra Frankfurt til Buenos Aires, traff vi på en østerriker. Han skulle hit til Buenos for å danse tango. Ta tangotimer om dagen , og så ut på milongas om kvelden for å danse sammen med de lokale. Der sitter gjerne kvinnene på den ene siden av lokalet, og mennene på den andre, og mennene inviterer til dans ved å se på den utvalgte kvinnen og nikke. Etter fire-fem danser følger han henne pent tilbake til plassen hennes. Vår venn fra Østerrike skulle danse i Buenos Aires i 14 dager før han reiste hjem til kona si. Nå er det mer enn to uker siden vi traff han, så han er vel hjemme hos kona si i Wien får vi håpe.

Buenas noches!

Dag 15: Ushuaia

Små fargerike hus i Ushuaia. Foto: Ann Kristin Balto

Ushuaia er porten til Antarktis, og bærer preg av det. Her ser vi bilder av pingviner, pingvinutsmykninger, og det selges pingvinsuvenirer overalt. Byen er en havneby for transport til og fra Antartkis. Byen har vokst kolossalt siden 1970-tallet, siden byen ble en avgiftsfri sone, og tiltrakk industri fra hele verden. Fra før det var Ushuaia en liten plass med et stort fengsel. Hit ble fanger forvist.

Møtte ikke keiserpingvinene i Antarktis, men her i Ushuaia. Foto: Ann Kristin Balto

Byen er hyggelig å rusle rundt i. Den er ikke stor, med en hovedgate, og en slags strandpromenade. Husene ser litt slitne ut, men en del av de eldre husene er som små smykker med sine sterke farger og fine utskjærte detaljer. På alle gateskilt står lengde- eller breddegrader angitt, så du ikke skal være i tvil om din posisjon. I hovedgata finner vi mange små restauranter, og puber, og vi ramler inn på en fotballpub, bestiller oss en pizza etter all overdådig god mat ombord på hurtigruten. Perfekt.

Dag 14: Dårlig vær
Så skjedde det igjen. Vi fikk dårlig vær på tur over Drakestredet (Drake Passage). Det tar to dager til sjøs før vi når Argentina. Vi hadde litt dårlig vær og bølger da vi var på tur ned til Antarktis, og nå ble det mer vær. Uttrykket «Drake Shake» betyr mye sjøgang, og vi fikk beskjed over høytaleren om å sikre alle løse gjenstander. Dårlig nytt! Vi gjorde som vi fikk beskjed om, men fant likevel veien opp til
panoramadekket etter middag. Vi har møtt fantastisk morsomme folk på turen, først og fremst fra Nord-Norge, men også fra Sverige, Finland, og England.  Det ble liksom litt forbrødring mellom oss, og vi har tilbrakt mange timer sammen, med gode historier, og en og annen skål. Jeg kommer til å savne disse folka når vi nå snart tar farvel, et par vil vi møte igjen i Tromsø, og også noen på Stokmarknes når vi drar dit.

To uker ombord på et skip bringer folk sammen, på tvers av alder og landegrenser. Det har vært sosialt, og alle bøkene jeg skulle lese har blitt liggende i kofferten. Så for meg mye tid på dekk alene, eller i en stol hvor jeg satt og leste, men sånn ble det ikke. Det har vært hektisk, med mange opplevelser, og et møte med mange spennende folk. En minnerik tur. Det skjedde dessverre også ting underveis, som gjorde at livet og døden ble to ytterpunkter, noe jeg ikke vil komme nærmere innpå. Nå er vi straks i Ushuaia, og tilbringer siste kvelden ombord, før vi i morgen drar på en tur i området her, og på ettermiddagen drar til Buenos Aires, hvor en tangoaften venter.

Dag 13: Kvinner har inntatt Antarktis

Visste du at den første kvinne i Antarktis var norsk? Caroline Mikkelsen var den første kvinne som satte sin fot på Antarktiske kontinent. Hun var med hvaloljetankeren M/S «Thorshavn» til Antarktis i 1935, og var gift med kaptein Klarius Mikkelsen. Den 20. februar tok sju av mannskapet, samt Caroline Mikkelsen seg i land i en livbåt. De fant en smal vik hvor det var mulig å gå i land, nær en fjellkjede som de ga navnet Vestfoldfjellene. I bildearkivet på Polarinstituttet finnes et bilde av Caroline Mikkelsen som heiser flagget etter at de har gått i land. Det må ha vært et stort øyeblikk for henne. De bygde en varde på stedet som lå på 68 grader, 23 minutter sør, og 78 grader 36 minutter øst.

Senere skulle flere norske kvinner finne veien til Antarktis, Liv Arnesen, Monica Kristensen, og mange kvinnelige forskere ut på 80, og 90-tallet. På denne turen med Fram til Antarktis, har vi hatt et ekspedisjonsteam ombord, som har fått oss i land, og guidet oss, de har ordnet med kajakkturer, og med overnatting på land. Alt har gått så effektivt og greit, men må være en utfordring når nesten 200 passasjerer skal fraktes på land. Det som jeg syns har vært spesielt bra, er den høye kvinneandelen. Av 13, er det 7 kvinner i ekspedisjonsteamet, og lederen for hele temaet er Line Overgaard, som har jobbet i Hurtigruten siden 2001, og som har vært naturguide siden 2010. Da vi var på besøk på den britiske stasjonen Rothera, kommenterte hun at hun gjerne skulle jobbet der en sesong.

Rachel Duncan Morgan er en annen kvinne som har lang erfaring fra Antarktis. Hun ble bitt av polarbasillen da hun som ung pike leste boka «Reindeers are wild too»,  en bok om samer i Norge. Dette var hennes første møte med polarlitteratur, og ga mersmak. Hun leste senere alt hun kom over av litteratur om Antarktis, og bestemte seg for at hun ville dit. Hun søkte jobb gjennom British Antarctic Survey (BAS), men fikk beskjed om at kvinner ikke kunne overvintre på noen av de britiske stasjonene i Antarktis.  I mellomtida fikk hun jobb i Royal Geographical Society, hvor hun jobbet med glassplatene (bildene) til Frank Hurley, fotografen som var med på Shackletons Endurance ekspedisjon. Da det ble åpnet for kvinner på stasjonen Rothera, søkte hun, og dro dit i 1997 og jobbet i flere år som feltassistent for forskere. Siden ble hun leder for Antarctic Heritage Trust som ivaretar kulturminner i Antarktis. Ombord på Fram holdt Rachel flere spennende foredrag, om sitt liv i Antarktis, og om geopolitikk i Antarktis, og ha var en av guidene som var med på overnattinga på land. En fascinerende kvinne som har blitt formet av Antarktis.

På kajakkturene som var en del av tilbudet vi kunne melde oss på, var det et team av tre personer som guidet deltakerne, Stian Aadland og de to kvinnene Liselotte Kahrs og Therese Horntrich. Alle tre ekstremt dyktige, og som fikk en som meg til å føle meg fullstendig trygg første gangen jeg satte meg i en kajakk. Sammen med de tre fikk vi en fantastisk padletur mellom isflak, isfjell, sel og pingviner. I LOVE IT!

På turen nordover plukket vi opp en kajakkekspedisjon som hadde vært tre uker på padling  i samme farvann som Belgica-ekspedisjonen (1897-1899). Belgica-ekspedisjonen foretok den første overvintring i Antarktis i isen (ikke på land), og var en vitenskapelige ekspedisjon med deltakere fra flere land. En av mennene ombord var den unge Roald Amundsen som var med som frivillig for å få sitt skipper-sertifikat. Kajakkekspedisjonen som ble plukket ombord het Belgica the cradle of scientists and explorers – from A-Z.  Med på ekspedisjonen var to kvinner, og en av de fem deltakerne var norske Karin Strand. De holdt foredrag ombord på Fram, og kunne fortelle om en spennende og vellykket kajakkekspedisjon, og avsluttet foredraget med at de hadde fått mye hjelp av Polarinstituttet i prosessen med å få tillatelse til å padle i disse farvannene. Jeg ble bedt om å hilse til flere kolleger som hadde vært til stor hjelp. Så nok en kvinne med Antarktis-erfaring. Kvinner har for alvor inntatt Antarktis.

Dag 12: Død i skjønnhet

Tidlig i morges stevnet vi inn mot Deception Island, en hesteskoformet øy som også er en aktiv vulkan. Vi hadde ingen vansker med å finne den trange innseilinga. På radar er det enkelt å se renna, som har flere navn; Hell’s gate, Dragons Mouth og det som blir brukt i dag: Neptune’s Bellows (Neptuns blåsebelg). Dette er den tryggeste havna i Antarktis, og her finner vi restene etter den største hvalfangststasjonen i Antarktis.

Norsk grav og utsikt mot Biscoe house. Foto: Ann Krisitn Balto

Været var ikke tipp, topp, lavt skydekke, og mye vind. Men vi lar oss ikke stoppe av det.  Først ble  det fottur i Telefon Bay. Det å gå i land her var som å lande på månen, goldt, øde, og med svart vulkansk grus. Vi gikk opp en stigning. Og foran oss åpnet det seg et krater, som vi rundet for å kunne gå opp en fjellside. Vinden økte på, og det blafret i de blå hurtigrutejakkene vi alle har fått for landstigninger. Ekspedisjonspersonellet i sine røde jakker sto på post langs ruta som var staket opp, godt synlige. Det ble en lang god tur nesten opp til toppen, hvor vi snudde pga sterk vind. En fantastisk utsikt og en pust i bakken ble belønning før vi tok fatt på tilbakeveien. Da vi kom ned til stranda hadde en enslig pelssel funnet veien dit, og løftet på hodet og mumlet noe hver gang en av skyssbåtene med turister passerte utkikkspunktet hans ytterst på odden.

Sola tittet frem, og vinden løyet da vi gikk ombord i Hurtigruten Fram for å seile til Whalers Bay, et av høydepunktene på turen, og et av de mest besøkte stedene i Antarktis. Her var det hvalfangstpioner Adolphus Amandus Andresen i 1906 ankret opp med sitt fabrikkskip, noe som ble starten på et norsk hvalfangsteventyr på Deception Island. Når vi står ved rekken på Fram og ser mot land, ser vi en noe sliten bebyggelse ved en lang svart strand. Bygningene holder på å sige sammen, og er tæret av vær og vind. Langs stranda stiger varm damp opp av bakken, og minner oss om at vi er midt inne i en vulkan. Vi blir skysset i land, og det mest fremtredende på land er store rustne oljetanker, tagget med ord og hilsener fra folk som har vært i land her før oss.

De aggressive pelsselene lå overalt mellom ruinene i Whalers Bay. Her var det om å gjøre å holde avstand. Foto: Ann Kristin Balto

Restene etter det norske Hectorselskapets landbaserte hvalfangst er fremtredende, selv om det også har foregått annen aktivitet her senere. I enden av stranda mot nordvest står en stor flyhangar, og den første flygning i Antarktis med Sir Hubert Wilkins i 1928 startet på rullebanen som var ryddet her i Whalers Bay. Jeg går rundt i restene etter tidligere tiders aktivitet, mellom de store oljetankene hvor spekk fra hval ble presskokt for å utvinne den verdifulle oljen som ble til margarin og såpe. Bort til to enslige kors som er satt opp på nytt etter flere vulkanutbrudd på slutten av sekstitallet. Kirkegården som opprinnelig sto her forsvant da, og det var dramatisk. Hvalfangsten var forlengst over, men det var en britisk og chilensk stasjon som ble evakuert, og personellet ble flydd ut i helikopter. Ingen skip våget seg inn i krateret mens det sto på. Senere kom en vulkansk flom som ødela nesten alt av bygninger. Siden har bygninger, oljetanker og annet utstyr få stå sånn, åpen for vær og vind, en kulturminnepolitikk som blir kalt «Død i skjønnhet», og som ikke koster noe, for da tar en hverken vare på det som har vært, eller rydder opp i det som for mange kan oppfatte som skrot. Sjøl syns jeg det er spennende å gå mellom dette skrotet og undre over den aktiviteten som en gang har vært her. En oppryddet strand hadde vært så mye mindre spennende.

Eventyret vårt er også på hell. Dette var vår siste landstigning, og jeg ble glad da noen pingviner dukket oppnå stranda. Vi har sett så mye pingviner på turen, men det ble aldri for mye. Tenk å ta med seg en sånn hjem? Denne tanken er ikke ny. Det skjedde i flere runder på 1930-tallet, og utspant seg fra en tankegang om å introdusere arter i områder de ikke naturlig hørte til, i håp om at det kunne bli økonomisk lønnsomt. Som tenkt, så gjort. Flere typer pingviner ble ført fra Antarktis til Røst i Lofoten, og Gjesvær i Finnmark. Kongepingviner, gulltoppingviner og kappingviner. Pingvinene ble satt ut på øyer hvor de hadde enkel tilgang til havet, og hvor det ikke fantes rovdyr. I årene etter ble det meldt om pingvinobservasjoner langs finnmarkskysten og kysten av Nordland. Dette fortsatte helt til siste observasjon i 1949. Det er ukjent om pingvinene klarte å formere seg, funn kan tyde på det, men forskere tviler. Ikke alle skjønte hva slags skapninger dette var, og en av gjesværpingvinene som hadde forvillet seg inn på en gård i Gamvik ble slått i hjel av en kone som mente det var et «utyske» som hadde kommet til gården. Nye arter kan utgjøre en trussel mot den naturlige flora og fauna, og blir i dag strengt regulert. Jeg tok i mitt stille sinn farvel med pingvinene og ønsker et gjensyn senere.

Besøket på Deception Island ble avsluttet med et isbad, for selv om det på stranda ble varmt når vi stakk hendene ned i den svarte lavasanda, så var det ikke varmt i havet. En delegasjon norske kvinner lot seg ikke skremme, og hev seg uti det småkalde vannet, mens mennene deres sto på land med håndklet klart. Småhutrende fikk vi på oss klærne, og ble straks etter skysset ombord i Fram, hvor varm badstu og boblebad ventet. HERLIG!

Dag 11: En natt med pingviner

Fotspor fra de fastboende. Foto: Ann Kristin Balto

«Med ett husker jeg hva som er Antarktis – stillheten». Disse ord oppsummerer Monica Kristensens opplevelse av Antarktis. Vel, jeg kan ikke si det samme etter å ha tilbrakt en natt på land. Midt i en pingvinkoloni er det ikke mye stille, selv ikke om natta. Trodde de sov da, men nei, det var skvaldring, kjekling og skriking. Ikke hele tida, men akkurat så ofte at jeg våknet til med et rykk i det jeg var i ferd med å duppe av. Når jeg først sovnet drømte jeg om pingviner. Hvilken herlig opplevelse! Og det er jo bortkastet å sove bort den eneste natta jeg får tilbringe på land.

Vi gikk i land på Petermann Island, en øy som ble oppdaget av en tysk sommerekspedisjon i 1872-73. Øya fikk navnet etter August Petermann som i sin tid startet det anerkjente geografiske tidsskriftet Petermann Mitteilungen. Han er en av de mange som har fått oppkalt et sted i Antarktis etter seg, uten å ha vært der. På østsida av øya står en argentinsk nødstasjon, ellers er det flust med pingviner her, adeliepingviner og bøylepingviner, også kalt eselpingviner fordi de høres ut som et esel som skriker.

Leiren er pakket sammen, og sledene med utstyret er slept ned til stranda. Amundsennatta er over. Foto: Ann Kristin Balto

Jeg var blant de få heldige som ble trukket ut til å tilbringe en natt på land – heldiggrisen! Og hadde gledet meg veldig. Vi fikk ha med oss en liten ryggsekk med varme klær og kamerautstyr. På grunn av de strenge restriksjonene, så var det strenge rasjoner for den tida vi skulle være på land, en flaske vann og en energibar. I samme vending må nevnes av vi ikke skal levne noe fotavtrykk, ikke søppel, sigarettsneiper (røyking forbudt på land), og ikke nummer en eller to. Harde bud! Så viktig med dobesøk før vi gikk i land.

Vi ble skysset ut på kvelden etter middag, og med hver vår sovepose gikk vi i land. Vi fikk hver vår slede med telt og liggeunderlag som skulle trekkes opp til leirplassen hvor teltene skulle settes opp. En engelskmann kommenterte at nå får vi prøve oss på å være trekkhund. I mitt stille sinn tenkte jeg at nå får vi prøvd oss på å være Scott. Godt jeg ikke sa det høyt, det kunne kanskje skapt dårlig stemning!

Det var litt yr i lufta, og skylaget lå lavt. Det mørknet, men vi tok oss en gåtur bortetter mellom pingvinene. De var yre og i slaget, de sprang i mellom, full fart, to eller tre i følge, og noen la seg på magen og padlet avgårde. Fantastisk artig å se, høre og lukte disse morsomme skapningene.

Adelepingviner. Foto: Ann Kristin Balto

Alt er ikke idyll, rovfuglene er aldri langt unna. De står parate, speider, og venter. Med en gang en unge ser forlatt ut er de der. Nå er pingvinungene blitt så store, at det helst er de svake ungene de klarer å ta. Sørjoens falkeblikk har over tid merket seg hvem av ungene som har fått mye mat, og hvem som ikke har det. Disse siste blir byttet. Da vi var ute og gikk på kvelden så vi mange døde pingviner, noen blir spist med det sammen, mens mange av skrottene får ligge, fryser til, og er mat til hardere tider.

Natten forløp uten for mye søvn, og da jeg våknet halv fem om morran var det tett tåke, og dårlig sikt. Jeg la meg igjen, og klokka seks tørnet jeg ut av teltet. Fikk en liten morgenstund med pingviner til «frokost». Min pingvinnatt var over, en uforglemmelig natt!

Dag 10: Cruise mellom isfjell
Dagen startet rolig, eller kanskje vi skal si urolig. Mye bølger mens vi gikk utaskjærs i full fart på tur nordover. Lite på programmet på formiddagen, men flere foredrag for de som var i form til det. På ettermiddagen seilte vi gjennom French Passage med enorme isfjell. Et imponerende syn. Så bar det videre gjennom Penola Strait, forbi Peterman Island, før vi la oss for anker ikke langt fra Pleneau Island. Her har det vært utflukt i polarsirkelbåt for alle som ville.

Stappmett og trøtt kar på isen. Foto: Ann Kristin Balto

Jeg ville, og vi hadde en fantastisk tur mellom isflak og isfjell på helt stille hav, og med sola som skinte fra blå himmel. Her var det på med høy solfaktor og solbriller. Det tynne ozonlaget i disse områdene gjør at vi må passe ekstra på. Vi cruiset sakte mellom små isfjell, et av dem var 15 meter høy, og hadde en hule og et hull oppi «taket» hvor vi skimtet blå himmel. Det dryppet fra taket. I dag var det en temperatur på pluss 1 grader, og da smeltet det godt. På et mindre isflak lå en krabbeetersel. Vi gikk nært på, men skremte ikke selen. Tror den var god og mett på krill som er hovedføden (til tross for navnet) for denne karen! Senere så vi en leopardsel på et annet flak, bare 5 meter unna oss. Den var også døsig i sola, og løftet bare en gang på hodet for å se hvem vi var. Han fant oss ikke interessant og la seg ned igjen med et dypt sukk.

Havets katedral. Foto: Ann Kristin Balto

Litt om stedsnavn. Ikke langt herfra, lenger nord ved Palmer Arkipeleet, ligger en liten øy som heter Torgersen Island. Øya er oppkalt etter Torstein Torgersen fra Tromsø som var førstestyrmann ombord på skuta Norsel i 1954-55. Fartøyet var den sesongen leid inn som ekspedisjonsfartøy i Antarktis for det britiske antarktiske institutt, og under kartlegginga av det skumle grunne farvannet ved Anvers Island, kunne ikke skipet lenger gå videre. Torgersen rodde ut i en lettbåt, og tok loddskudd for å måle dybda. Dermed kalte engelskmennene opp en øy i nærheten etter Torgersen. Han gjorde ikke noe stort ut av det i ettertid, men øya er i dag merket av med rødt på kartet vi har, fordi dette er en populær landstigningsplass for mange cruiseskip.

Båttur mellom isfjellene. Foto: Ann Kristin Balto

Ellers er det spennende med stedsnavn. Navnene henspiller på ulike nasjoners ekspedisjoner som har vært i de ulike områdene og foretatt kartlegging, eller bare seilt gjennom området. Vi finner engelske, franske, argentinske og chilenske navn, og et og annet norsk navn på den Antarktiske halvøy. I det norske kravområdet Dronning Maud land finnes det mange norske navn. Den tidlige norske kartleggingen i Antarktis ble foretatt på slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet med hvalfangstskuta Norvegia. Det ble en kombinasjon av leiting etter nye hvalfangstfelter og kartlegging av områdene de seilte gjennom. I dag er det Norsk Polarinstitutt som foretar kartlegging i det norske
kravområdet, og en navnekomité har ansvaret for å gi navn til nye steder som tidligere har vært hvite flekker på kartet.

Nå er det klart for middag ombord, og jeg skal forhåpentligvis i land på camping i natt. Vi får se om vær og is er samarbeidsvillige denne gangen. Vi krysser fingran! Har sikkert mye å rapportere i morgen.

Dag 9: Horseshoe Island

Hvithodet sørjo på reir. Foto: Ann Kristin Balto

Vi la oss ved Horseshoe Island i går kveld. Planen var at gruppe 2 av de heldige utvalgte skulle få overnatte på Horseshoe Island. Jeg var blant de heldige utvalgte, men i går var vi uheldige. Vanskelige isforhold var skyld i at overnattinga ble kansellert i siste time, etter at vi hadde stått ferdigpakkede og spente på dekk 4  i over en time. Men ingen grunn til å henge med surleppa,  i stedet fant vi veien til panoramabaren på nest øverste dekk, og en gjeng festlige nordmenn holdt liv og røre. Mang en røverhistorie ble fortalt, og vi lo så tårene trillet.

Da vi sto opp i morges var det fint vær, lettskyet, rolige vindforhold og +6 grader. Vi var klar for ny landstigning, denne gangen på et sted med historisk sus. På et gedigent kontinent som består av 98% is skal det godt gjøres å etterlate seg spor, men som vi allerede har sett finnes det stasjoner spredt omkring, og det finnes så mange som 90 kulturminner i den offisielle listen over historiske steder og monumenter i Antarktis. På Horseshoe Island står en forlatt britisk stasjon, BASE Y, som består av flere bygninger: hovedbygget, et ballonghus, hundehus og nødhytte. Vi gikk i land etter å ha kjørt litt i sikk sakk mellom isflak.

Nedlagt forskningsstasjon. Foto: Ann Kristin Balto

Hovedbygget var åpent for besøk, og 10 personer fikk komme inn av gangen. Det var som å trå inn i en tidsmaskin, og vi ble ført femti år tilbake i tid. Alt var slik det var da stasjonen stengte 21.august 1960. På kjøkkenet sto det kopper og kar, og tørrmat og hermetikkbokser var plassert sirlig i hyller over kjøkkenbenken. Inne på dagligstuen sto en platespiller, med lp-plater, og hyller fulle av bøker. Interiøret var fra den gangen, og på et av rommene sto et stort innrammet bilde av dronning Elisabeth. Stasjonen var en del av «Operation Tabarin», hvor England under andre verdenskrig bygde mange små meteorologiske stasjoner på den antarktiske halvøy. Disse var i drift til ut på 60-tallet.

Adelepingviner. Foto: Ann Kristin Balto

Rett ved stasjonen sto fire adeliepingviner og koste seg i det fine været. Ornitolog Manuel kunne fortelle at de er i starten av myteperioden og ville bli her til de var ferdige med fjærfellinga. Rett bortfor lå en hvithodet sørjo på reiret. På sjøisen bak stasjonen lå det flere weddelsel. Isen tetnet seg til på landingsplassen da vi skulle avgårde, og det ble en del manøvrering med polarsirkelbåtene før vi kunne gå ombord å bli fraktet tilbake til Hurtigruten.

Vi satte kurs sørover mot Stonington Island, som skulle bli det sørligste landingsstedet på turen. Her skulle vi få gå i land, og ta oss et isbad. Ekspedisjonsteamet skulle stå klar med håndklær og et diplom til de som ville driste seg. Da vi nærmet oss øya blåste det opp, og hele landstigninga ble kansellert. Vi gikk ut på fordekket for et gruppebilde, og da kom det noen vindkast som var oppi 43 sekundmeter, altså orkan styrke. Synd vi ikke kom i land og fikk badet, men synet av vinden som pisket opp bølgene var avskrekkende for en landkrabbe som meg, så det var helt greit at det ble avlyst.

Skipet snudde så, og la kursen nordover. Nå blir vi til havs i et døgn før vi igjen skal på ny landstigning i morgen ettermiddag. Helt hvor det blir avgjør vær og vind, og ikke minst kapteinen ombord. 

 Dag 8: Besøk på forskningsstasjon

Ganske klar advarsel på forskningsstasjonen. Foto: Ann Kristin Balto

Vår andre stopp i dag var på Rothera Station, en britisk forskningsstasjon på Adelaide Island, drevet av British Antarctic Survey (BAS). Her ble alle passasjerer invitert gruppevis på omvisning. Stasjonen har sin egen flyplass, og opererer med twin otter fly som blir brukt innad i Antarktis og Dash8 fly til transport til og fra kontinentet. Stasjonen har inntil 130 personer i arbeid på sommeren ,og 19 personer som overvintrer. Vi ble møtt av Terry, en kvinnelig marinbiolog, som hadde vært her i til sammen 4 år (i flere runder). Nå skulle hun snart hjem til England, og gledet seg til det.

Stasjonen i seg selv var ikke noe vakkert skue, en samling grønne kassehus spredt rundt på et nes, men i naturskjønne omgivelser, og med godt skiterreng i nærområdet. I bukta på ene sida lå isflakene og presset på. Vi besøkte først selve stasjonen, med møterom, kantine og butikk. Så var vi innom utstyrslageret, hvor alt utstyr ble lagret, og reparert etter hvert som det trengtes. Vi fikk demonstrert en Nansenslede, som Fridtjof Nansen konstruerte for snart 130 år siden. En slik slede er fleksibel, og tåler adskillig mer enn moderne snøscootersleder. Den blir ikke slått i stykker i møte med hardpakkede sastrugier, snøskavler, og tåler en last på flere hundre kilo. Nansen visste hva han gjorde!

Forskningsstasjonen på Adelaide Island. Foto: Ann Kristin Balto

I tillegg til forskning på havis, innlandsis, og havstrømmer, forskes det på livet i havet. Stasjonen har et marint laboratorium med akvarier og trykkammer. Forskere er ute og dykker sommer som vinter. Vi fikk en omvisning her også, og fikk se arter de forsket på i akvariet. Jeg bemerket at de var flere kvinner på stasjonen, hvorpå dykkeleder Kate kunne fortelle at det frem til 1994 var lov med hunder og ikke kvinner på stasjonen. Året etter ble det byttet om på. Ikke hunder, men kvinner. Siden har det vært diskusjoner om hva som er best! Videre kunne hun fortelle at det i fjor var et helt team med bare kvinnelige dykkere her. Vanligvis er de 3-4 kvinner som overvintrer.

På haugen til høyre for stasjonen var det plassert antenner og der sto også et ensomt kors, til minne om de BAS-ansatte som har omkommet i Antarktis. Det var flere minneplater med navn og datoer. En som gjorde inntrykk var minneplaten over Kirsty M. Brown, som i 2003 ble drept av en leopardsel da hun var ute og dykket farvannene her. Noe som førte til strenge sikkerhetstiltak i etterkant.

Minnesmerke på Adelaide Island. Foto: Ann Kristin Balto

Antarktis er et kontinent viet fred og forskning. Syv land har fremmet krav i Antarktis, deriblant Norge, mens 30 av de landene som har signert Antarktistraktaten har etablert forskningsstasjoner på det antarktiske kontinent eller på halvøya. Her finnes så mange som 75 forskningsstasjoner. Det er utstrakt samarbeid mellom mange stasjoner, og logistikkmessig samarbeides det om transport av utstyr og personell. Nå i vinter har blant annet Norsk Polarinstitutt hatt ett tett samarbeid med nettopp Rotheran Station, i et prosjekt kalt Polar Gap, hvor norske og britiske forskere med fly og radar har kartlagt tykkelsen på en del av innlandsisen i Antarktis.

Dag 8: Møte med elefantsel

Jenny Island, Antarktis. Foto: Ann Kristin Balto

Jenny Island, hvor mange har gått i land her tro? Ikke mange! Denne sesongen er det første gang Hurtigruten har hatt landstigning så langt syd. Vi ser litt drivis her og der, og et og annet isfjell, og det er godt nytt for oss. Det samme kan ikke sies om vindforholdene. Det blåser friskt, og vi får beskjed om at det kan bli landstigning uten trapp fra lettbåtene når vi skal i land, så vi må være noenlunde spreke for å komme oss i land her.

Da vi nærmer oss land ser vi og lukter de store skapningene som har tatt seg møysommelig opp på stranda her. Elefantsel. Jippi, tenk å få se den største selarten! Hadde ikke forventet det! Hanselen kan veie inntil to tonn. Når de store hannene står med luffene på bakken og hever hodet, måler de to meter i høyden, ingen småkar med andre ord. Stranda på Jenny Island består av rullesteiner, og selene ligger 20-30 meter inne på land. Det må litt krefter til for å forflytte så store masser, og det må være tungt for dyrene.

Antirødeøyne-funksjonen på kameraet er liten hjelp for denne karen! Foto: Ann Kristin Balto

Denne typen sel har vært hyrt inn som forskningsassistenter under det siste internasjonale polaråret (2007-2008). Med Bouvetøya som base for norske og sør-afrikanske forskere, ble selene fanget inn, og fikk limt på satellitsender med måleutstyr i pelsen. Selene som svømmer langt og dykker ned til 2000 meters dyp, samlet på denne måten inn store mengder data om havtemperaturer, saltinnhold og havstrømmer, i tillegg til at det ble samlet inn data om dyrenes posisjon og adferd. Dette var en svært effektiv måte å samle inn data som dekket store havområder i sør. Dataens ble brukt til værvarsling og modellering av klima og havstrømmer. Da elefantselene skiftet pels (og hud!) falt senderne av, og jobben som forskningsassistent var over. Lønna var nok ikke god, men dess mer vi vet om elefantselen og deres leveområder, dess enklere er det å gjøre tiltak for å verne disse dyrene.

Elefantselene som lå på Jenny Island var få, og en mindre sel som lå for seg sjøl, var bare en selunge, født i november, kunne biolog Manuel Marin fortelle. De andre var unger fra i fjor. Disse lå i en klynge, og tok kanskje en formiddagslur? De lå med øynene igjen, og rørte litt på seg innimellom, klødde seg med luffene, og så plutselig åpnet den ene selen øynene sine og så meg rett i øynene med blodskutte øyne. Jeg tok feil, ingen formiddagslur, men soving etter en formidabel fest! Makan til blodskutte øyne har jeg aldri sett før.
Vi hadde en kort landstigning denne gangen, under en time. Vinden hadde økt på, og bølgene hadde blitt større, så det var å ta sats og hoppe om ord i lettbåten, men med assistanse fra guidene kom alle seg vel ombord. Hasta la vista Jenny Island!

Dag 6:Turister i Antarktis

Turister har faktisk reist til Antarktis i 50 år. Foto: Ann Kristin Balto

Vi er langt fra de første turistene i Antarktis. Turisme utgjør i dag den største menneskelige aktivitet på kontinentet.

Mye har skjedd siden de første turistene gikk i land for 50 år siden. Det skjedde i 1966, og den 86 år gamle Mrs Essey Sweeney fra Washington var med på den første organiserte turistturen til Antarktis. Dette ble behørig omtalt i aviser verden over. Det var et slag mot den siste mannsbastion, tenk en kvinne i en alder av 86 år hadde satt sine bein i Antarktis. Antarktis ville aldri mer bli det samme som før. Det var den svenskfødte reisebyråmannen Lars Eric Lindblad som arrangerte turen for 45 velstående turister. Et ombygd argentinsk troppetransportskip ble stilt til rådighet. Turistene ombord ble kledd med spesielle polardrakter, og avisa Lågelandsposten kan melde om at «så vel herrene som damene gikk rundt i meget tykt, og lite elegant ullundertøy» – akkurat som vi gjør i dag.

Øde, forblåst – og vakkert. Foto: Ann Kristin Balto

Høydepunktet var landstigning på isen, og å bli fotografert med pingviner, eller aller helst med en langskjegget polarforsker fra en av stasjonene i området. Som en oppmuntring hadde troppeskipet brakt med kjelke til bruk på de bratte partiene av snøkledde fjell og bakker. Mrs Sweeney kunne etterpå fortelle at hun hadde nytt hvert minutt av ferden.

Det samme kan vi si så langt. Det er overveldende å cruise avgårde i disse spektakulære omgivelsene, men høye alpine fjell, og isbreer som strekker seg helt ned i sjøen. Vi har fått vært i land flere plasser allerede, og i dag tidlig var det Neko Harbour  som sto for tur. Det blåste friskt, med 21 meter pr. sekund, og kajakkturen ble avlyst. Da vi skulle ombord i lettbåten var det røft, og flere snudde i døra, da de så forholdene. Bølgene slo mot skipssida, og lettbåten hoppet opp og ned på bølgene. Her måtte man komme seg ombord i rette øyeblikket. Det gikk heldigvis bra, og så var vi på tur innover mot stranda hvor vi skulle gå i land.

Pingvinene spiller stadig hovedrollen. Foto: Ann Kristin Balto

Antarktistraktaten regulerer turismen i Antarktis. Det må søkes i forkant for landstigninger, og for hver lokalitet gjelder ulike regler som arrangørene må overholde. Det er bare lov å ha 100 personer i land samtidig, samt at det skal være en guide pr. 20 turister. I tillegg er det bare ett skip som kan være i et området på en gitt tid. Dette for å begrense slitasje på vegetasjon og kulturminner, og for å begrense forstyrrelser og stress på dyrelivet. Når vi går i land har ekspedisjonsteamet ombord allerede gått i land og laget en rute markert med flagg som vi skal følge, samtidig står guidene bortetter ruta, og passer på at ikke turistene uforvarende går utfor løypa, og forstyrrer pingvinene unødig. De svarer også velvillig på spørsmål vi har.

Det er strenge regler for hvor mange som kan oppholde seg på isen til enhver tid, og hvor lenge av gangen. Foto: Ann Kristin Balto

Neko Harbour har en liten strand befolket av bøylepingviner, og herfra kan vi følge fjellsida oppetter til et utsiktspunkt, 150 meter over havet. Det var et stykke å gå, og med mye stigning. Vi ble husjet avgårde for ikke å bli stående for lavt nede. I bukta tvers over, var det en stor isbre som ofte kalver, og som kan forårsake store bølger mot stranda. For noen år siden forsvant en argentinsk nødstasjon som sto ca 10 meter over havnivået, et godt stykke opp på land, den ble antakelig skylt på havet av en stor bølge.

Naturens skulpturer. Foto: Ann Kristin Balto

Utsikten oppi fjellsida var formidabel, og det var også vindkastene som kom innimellom, og gjorde det vanskelig å holde seg på beina. Turen ned var enkel for oss som har hatt snø under føttene før, men noen turister syntes det var svært så skummelt. Enkelte satte seg på rumpa og akte nedover. De hadde ingen kjelke som Mrs Sweeney og hennes medreisende, men litt fart ble det likevel.

Dag 5: Vi satte foten på det antarktiske kontinent!
Dette er stort, i dag gikk vi i land på det Antarktiske fastlandet. Tro hvordan de to samene Per Savio og Ole Must følte det da de satte sine bein på kontinentet? 

Fast grunn under føttene i Antarktis. Foto: Ann Kristin Balto

Kanskje ikke helt på samme måten. De var blitt forlatt på land med hundene de passet, og plutselig blåste det opp til uvær. Skipet «Southern Cross» måtte i all hast legge ut mot åpent hav, og levnet igjen de to samene og alle hundene. Uværet ga seg ikke med det første, og de to måtte overnatte med hundene på land. Og det ble den første overnattinga vi vet om på det antarktiske fastland. Dette skjedde for snart 120 år siden. I 1898 -1900 deltok Per Savio og Ole Must som hundepassere på den britiske «Southern Cross» ekspedisjonen. Ekspedisjonen var ledet av nordmannen Carsten Borchgrevink. Målet med ekspedisjonen var å finne den magnetiske sydpol, samt å gjøre fremstøt mot polpunktet. Skipet ankret opp i Hvalbukta, og ekspedisjonen overvintret på Kapp Adare i to ferdighus de hadde med. Begge de to samene fikk gode skussmål etterpå av ekspedisjonsleder Borchgrevink.

Søte små fastboende i Antarktis. Foto: Ann Kristin Balto

Eventyrlige Antarktis. Foto: Ann Kristin Balto

Vi gikk ikke i land på samme plass, langt derifra, vi gikk i land på Brown Bluff. Landingsplassen på stranda var for det meste okkupert av bøylepingviner og adeliepingviner. De to artene så ut til å komme godt ut av det med hverandre. Vi observerte at det var mange pingviner som sprang avgårde, to eller tre i følge. En guide fra Hurtigruten kunne fortelle at det var en av foreldrene til ungene som kom med mat, men ungene fikk ikke mat før de hadde trimmet litt. Så dermed la pingvinmamma eller pingvinpappa avgårde med en eller to unger etter seg, og etter en lang spurt ble det belønning, mat som mamma eller pappa gulpet opp til ungene.

Etter landstigninga var det tid for en tur med polarsirkelbåt, ut i bukta, og mellom isfjell. Vakkert, og spennende, for kanskje ville vi få se sel. Og jammen gjorde vi det, weddelsel, og pingviner på isflak. Et syn jeg aldri glemmer.

Vel ombord på Fram, skulle det være trekning om hvem som får tilbringe en natt på land. En Amundsennatt- hvor det blir satt opp leir, og hvor deltakerne sover i telt. Gjett at det frister.  Det er bare 36 stykker som får være med, og mange flere som vil være med. Dermed en trekning, hvor alle samlet seg spent i resepsjonen på fjerde dekk. Jeg hadde meldt meg på, men sjansene var små. Flere av de vi var blitt kjent med ble trekt ut, i tillegg til veldig mange kinesiske passasjerer. To grupper får overnatte, og da vi kom til slutten av gruppe to, hører jeg navnet mitt – «Ann Kristin Balto, du har fått plass».

JIPPI, gjett at denne damen ble glad. Da er det bare å krysse fingrene og håpe at været står oss bi, slik at vi får til en overnatting. I mellomtida er jeg klar for en kajakktur i morgen, for først gang i mitt liv. Har sommerfugler i magen ved tanken på det…

BLI TESTREISER DU OGSÅ!
– Les mer her.

Dag 4: I pingvinenes rike

Første landhugg i Antarktis: Half Moon Island. Foto: Ann Kristin Balto

De første isfjellene åpenbarte seg på ettermiddagen, og deretter varte det ikke lenge før de første øyene dukket opp i horisonten. Vi hadde nådd frem til Antarktis, som betyr isfjell, leopardsel, hval og ikke minst pingviner. Det kriblet i meg, og alt kamerautstyr ble gjort klart. Vi skulle på vår første landstigning, på Half Moon Island, en liten øy som tilhører Syd-Shetlandsøyene.

Det er strenge reguleringer for landstigninger. Områdene i Antarktis er sårbare, og både vegetasjon, kulturminner og dyrelivet skal tas hensyn til. Turister skal holde en avstand på fem meter til pingvinene, men det vet jo ikke pingvinene, så hvis du setter deg ned, og en pingvin rusler bort til deg, er det helt i orden. Alt du tar med deg i land skal være rengjort. Vi måtte f.eks støvsuge ryggsekker og jakkelommer, samt ta et fotbad før vi gikk i land.

Ann Kristin Balto er testreiser for Magasinet Reiselyst i Antarktis. Foto: privat

Allerede i lettbåten på tur inn til land, kom det et snev av en dyrelivet, som ikke var noe for sarte neser. På stranda ble vi møtt av mange pingviner. Det var bare å sette seg ned å observere disse vesle bøylepingvinene og ringpingvinene som vandret omkring. Mellom steinene hadde de laget en sti – en pingvin highway. Og her var det pingvinene som hadde forkjørsrett, vi besøkende måtte la de få passere i fred, før vi kunne benytte oss av autostradaen.

Vi vandret langs pingvinstien, som førte oss på toppen av en haug, – til pingvinbarnehagen, og det var her stanken kom fra. Pingvinungene  var nokså tilgrisede, og hadde en odør som fikk oss til å holde minst fem meters avstand. Forskere ved Norsk Polarinstitutt som har vært på feltarbeid på Bouvetøya, hvor det er tett i tett med pingviner og sel må gå på hodepinetabletter de første dagene, til de har vent seg til lukta. Når de kommer tilbake etter å ha tilbrakt mange uker med disse søte små, så lukter de selv likedan.

Antarktis byr på et helt spesielt dyreliv, flere typer pingviner. Dette er en ringpingvin. Foto: Ronny Frimann

Livet for pingvinungene er ikke farefritt, en stakkars ringpingvinunge hadde forvillet seg vekke fra barnehagen og de voksnes speiderne blikk. Sørjoen, en stor rovfugl benyttet seg av anledningen, og hev seg over ungen, den ramlet ned et stykke, PG klarte ikke å gå ordentlig etterpå. Andre pingviner bet etter den, og rovfuglen visste at en godbit var i vente. Hjerteskjærende å se på, men sånn er naturen ordnet.

Dag 3: Drakepassasjen biter fra seg

Så gikk vi ombord i Hurtigruten, for en skikkelig langtur. Fjorten dager skal vi være ombord, og nyte seilasen sørover til den antarktiske halvøy.

Urolig sjø over den fryktede Drakapassasjen.

Hurtigruten har lange tradisjoner i polare strøk, og startet allerede på slutten av 1800-tallet med turer til Svalbard, eller Spitsbergen som det het den gang. Turene til Antarktis har ikke pågått så lenge, vel ett tiår, men vi blir møtt av folk ombord som har lange erfaringer med å ferdes i polare strøk, og nesten samtlige av ekspedisjonsteamet er norske.

Før vi når pingvinenes land, må vi passere Drakestredet, et av de tøffeste havområder i verden, et havområde som ofte er hjemsøkt av sterke stormer.  Ekspedisjonsansvarlig Stian kan fortelle at de har hatt vindstyrke på 44 meter per sekund på tidligere turer. Det er saker det, og noe jeg håper vi unngår.

Det lover godt, stille farvann når vi legger ut fra Ushuaia, og det mørkner på. Vi må ut å se på stjernehimmelen, som er totalt annerledes enn i nord. Jeg finner ikke Sydkorset, kanskje fordi jeg ikke helt vet hvordan det ser ut, eller kanskje fordi det er så tidlig på kvelden. Kvelden forløper seg rolig, og det samme gjør neste dag. Vi har fullt program hele dagen, med informasjon og foredrag.

Fortsatt stille hav, men så – utpå neste natt begynner skipet å rulle. Utover morgenen er det etter mine begreper full rock n’roll. Døra ut til dekket i femte etasje er stengt. Store bølger med skumtopper ruller på havet, og en og annen stormfugl følger skipet. Vi spiser frokost, og prøver å sette sjøbein hver gang vi må ut og trø.
Det endte med sjøsyketablett og litt tid i senga. Men etter en stund roet magen seg, og noen timer etter roet ”dragen” seg.

Dag 2: Ildlandet

Terra del Fuego, Ildlandet lengst sør i Sør-Amerika. Foto: Ann Kristin Balto / Testpanelet

Ildlandet – sør i Argentina og Chile, eller Tierre del Fuego som det heter på spansk, er en av utpostene på kloden. Når vi setter seil herfra mot sør, er det Antarktis neste.

Byen Ushuaia er verdens sydligste by, og utgangspunkt for mange cruiseturer til Antarktis. Ankomsten på flyplassen vitnet om hva som venter lenger sør. Store bilder av pingviner prydet veggene, og den kalde klare luften, og naturen som omkranser byen med høye alpine fjell, minnet litt om Tromsø og hjemlige trakter. Termometeret bikket 12 grader. Lettskyet vær, og sola som glimtet til innimellom lovet godt for dagen.

BLI TESTREISER DU OGSÅ
– Les mer her.

Eviggrønn løvskog i Terra del Fuego. Foto: Ann Kristin Balto / Testpanelet

På programmet sto en busstur til Nasjonalparken. Det gikk sakte på smale veier, etter at vi forlot bysenteret. Hver gang vi møtte en annen buss, var det å senke farten til gangfart, og sakte smyge seg forbi den møtende bussen, ansikt til ansikt med passasjerene i den andre bussen.  Vi passerte gammel skog med trær som tilhører bjørkefamilien, hvor trestammene var dekt av lav. Noen trær hadde også gule sopp som vokste oppi trærne. Dette området er ekstremt fuktig, og har så mye som 200 dager med regnvær i løpet av året. Vi passerte mange vann, myrer, og flere elver. I en dal var mye av skogen død, med hvite nakne trestammer. Disse trærne hadde gitt opp kampen mot beveren. 25 bevere ble innført hit på 1930-tallet fra Skandinavia, og tanken var pelsproduksjon. Slik skulle det ikke gå, med annet klima endret pelsen på dyrene seg, og ble mye tynnere, – og verdiløs. Dyrene som ble holdt i fangenskap klarte å rømme, og har siden formert seg flittig, og utgjør i dag 100.000 dyr, -og er blitt et stort problem for Ildlandet.

Navnet Ildlandet kommer fra Magellan som kom til Ildlandet 1520, og kalte det Tierra de Humos, ‘Røyklandet’, fordi han så røyk komme opp fra mange bål innover i landet. Senere forandret Keiser Karl 5 navnet til Ildlandet, for som han sa: Ingen røyk uten ild. Bålene stammet fra de lokale indianerne som bodde i området. Dette var hardføre folk, som selv om om vinteren, gikk nakne. Kvinnene var ekstra hardføre, og kunne dykke etter skalldyr i temperaturer ned til 5 grader. Stammen skulle senere bli sterkt desimert. Den hvite mann ødela deres livsgrunnlag, førte med seg sykdommer og drev en aktiv utryddelse av indianerne, og i følge guiden vår på bussen så er det i dag kun en gjenlevende, en gammel kvinne over åtti år uten noen avkom. Med henne bortgang vil et helt folk være forsvunnet.

Det ble flere stopp underveis i fantastiske omgivelser. Gjennom kameralinsen fanget jeg spektakulære landskap med intense farger. Den klare lufta gjør sitt. Vi fikk se svarthodet svane, gjess, og rødrev, som er den største predatoren på øya, men ingen trussel for beveren. Vi kjørte til det sydligste punktet i verden hvor det går an å komme seg med bil, og kunne se sørover mot Antarktis. Om to dager vil vi være i Antarktis – og jeg håper inderlig at Drakestredet er rolig, og at vi ikke får dårlig vær mens vi krysser det tøffeste havområdet i verden!

Dag 1: Et stopp i Buenos Aires

Presidentpalasset i Buenos Aires. Foto: Ann Kristin Balto

Da var vi endelig på vei til Antarktis, for å besøke pingvinenes rike med Hurtigruten Fram. Underveis stopper vi i Buenos Aires. Buenos Aires er hovedstaden i Argentina, Sør-Amerikas finanssentrum, og byen har mye å by på: spennende bydeler, flotte parker, og en trist nær forhistorie.

Sterkt møte med Buenos Aires og Madres de Plaza Mayo. Foto: Ann Kristin Balto / Testpanelet

Etter en lang reise som startet helt nord i snøfylte Tromsø, landet vi tidlig på morgenen på den internasjonale flyplassen i solfylte Buenos Aires. Varm og fuktig luft slo mot oss da vi gikk ut av flyet  og ombord i den ventende bussen. Hotellet neste, og en stund etter var det klart for rundtur med guide i storbyen på over tre millioner mennesker. Vårt første stopp var på Plaza del Mayo – Maiplassen. Et av de mest sentrale og viktigste områdene i denne søramerikanske byen. Her finnes Presidentpalasset, flere regjeringsbygninger og Nasjonalbanken. Dette er også området hvor det daglig foregår en demonstrasjon, og vi trådte rett inn i en som har pågått lenge.

Plaza de Mayo i Buenos Aires. Foto: Ann Kristin Balto

Argentina har en mørk historie, og var et militærdiktatur i årene 1976-1983. I disse årene mistet mange sine kjente og kjære – de forsvant bare sporløst og kom aldri mer til rette. Mødrene og slektninger har siden demonstrert hver torsdag og krever å få vite hvor det ble av deres barn – til ingen nytte. Da vi sto på plassen kom et lite tog med demonstranter, som ble møtt av klapping fra vår gruppe, som en støtte til deres savn, tårer og krav om å få vite. Et sterkt møte med mødre som fortsatt gråter!

Turen gikk videre til bydelen La Boca, det fattigste området i byen, hvor italienske immigranter i sin tid bosatte seg og satte sitt preg på området. Deres små trehus i sterke farger har den senere tid blitt en attraksjon, og mange turister kommer hit til gatene i Caminito, for å rusle rundt og se de særpregede bygningene, bli fristet til å danse tango på gata, eller for å rusle rundt i områder hvor fotballegenden Diego Maradona trådte sine barnesko og slo seg opp i fotballklubben Boca Juniors.

Buenos Aires er en fotballgal by, og i La Boca er Diego Maradona selve guden. Foto: Ann Kristin Balto / Testpanelet

SLIK BLIR DU TESTREISER FOR MAGASINE REISELYST
– Les mer her!

Etter La Boca dro vi mot mer fashionable områder med store parker, og flotte store bygninger, området hvor de velsituerte holder til i- området Palermo. Vi stopper ved en park med en fantastisk rosehagen, med tusenvis av vakre roser i alle slags farger, samt et vell av ulike trær. magnolia som blomstrer, og andre trær jeg ikke har sett før, og langt mindre kan navnet på. 

Det slår meg at Buenos Aires er en fantastisk grønn by, med trær på begge sider av gatene og med mange parker, og bra var det, for det var godt med skygge i en stekende sol og 33 varme grader. En frossen tromsøsjel fikk sannelig varmet seg på veien til Antarktis.

TIL HOVEDSIDEN