Reykjaviks nye trendstrøk

– Mannen min hadde butikk her, hvor han solgte maskiner til fiskeindustrien. Derfor hadde vi lokalet. Og jeg brukte et hjørne som atelier. Den gang var jeg den eneste kunstneren her, forteller Ragnheiður Guðjónsdóttir om den spede starten til Sifka, et beskjedent galleri med punger av garvet fiskeskinn og smykker av drivved og fiskebein like bak Reykjaviks forblåste gamlehavn.

For rundt seks år siden åpnet hun også galleriet – uten noen som helst anelse om at hun skulle starte en trend, at de gamle garn- og agnebodene bak fiskehavna skulle bli Reykjaviks nye trendsted.

– Jeg trodde ikke at det ville komme noen flere kunstnere, sier hun og smiler.

Alt du må vite om Den blå lagune

Bølgebryter

Det var likevel akkurat det som skjedde. Takket være billig husleie har flere og flere kunstnere, designere, musikere og andre kreative sjeler flokket til den tidligere fiskehavna.

Nå regnes det som det heteste strøket i den islandske hovedstaden. Nye konseptbutikker, gallerier, kafeer eller øvingslokaler åpner så snart det dukker opp et ledig lokale.

Området har til og med fått et tilnavn: Fishpacking District, med tydelig referanse til både Meatpacking District på Manhattan og dets egen historie.

Det hvitmalte bygget med buet tak hvor de fleste galleriene og serveringsstedene ligger, strekker seg flere hundre meter langsmed gata Grandagarður. Opprinnelig ble det bygd som bølgebryter, for å stanse bølgene som til stadighet skylte over moloen som skulle beskytte båtene i havna.

De ledige lokalene ble stilt til rådighet for fiskerne, som brukte dem til å bøte garn, agne liner eller som lager.

– Vi har fortsatt noen fiskere her. Og dem håper jeg at vi får beholde. De er en del av sjela til stedet, mener Ragnheiđur.

Ragnheiður Guðjónsdóttir var første kunstner som flyttet inn i de gamle fiskerbodene langs Grandagardur. Foto: Gjermund Glesnes

New York cool

Om smykkedesigneren var den første til å flytte hit, er Steinunn Sigurðardóttir kanskje det endelige beviset på at forvandlingen ikke bare er et blaff. Klesdesigneren hadde jobbet for La Perla, Calvin Klein og Tom Ford i Gucci før hun flyttet tilbake til hjemlandet og startet for seg selv.

For fire år siden flyttet hun fra hovedgata Laugavegur der alle turistene er, og hit. Til et romslig lokale med høy takhvelving og mannekenger på rekke, men uten vinduer på gateplan og med en alltid lukket, grønn jerndør, også den uten vindu. Først når du åpner døra føles det som å stige inn i en lomme av New York, midt i utkanten av en utkantshovedstad.

– Jeg tok et skritt tilbake. Jeg ville være der kreativiteten er. Et sted hvor folk må finne meg, sier hun og fortsetter:

– Da jeg kom hit, kunne jeg velge mellom tre tomme lokaler. Nå kjemper folk om lagrene hvis det blir et ledig. Det er definitivt på gang her nå, slår hun fast.

Vel blåst

Så snart jerndøra nok en gang slamrer igjen bak meg, kjenner jeg gufset fra vind og hav slå mot kroppen. Island er et land av blåst og regnbyger, og været er ikke noe vennligere her helt ute ved havet.

Å få vinden i ansiktet hver gang hun rundet et gatehjørne, var noe av det Steinunn savnet i sine 13 år i New York – vind er en stor del av å være islandsk, ifølge henne.

For oss turister er det derimot godt at Fishpacking District har fått et vell av steder å gå inn. Som The Coocoo’s Nest to dører bortenfor, der Lucas Keller og kona Iris Ann Sigurðardóttir serverer salater og sandwicher og varmende supper. Eller Kaffivagninn på skrå over gata.

Kaffivagninn har servert mat og varme helt siden 1935 og er en institusjon langs havna. Foto: Gjermund Glesnes

Fast inventar

Mens trendnavnet Fishpacking District er skapt på grunn av kreative nykommere, er dette en institusjon.

Kaffivagninn åpnet allerede i 1935, som samlingssted og varmestue for fiskerne i havna. Det er den fortsatt, selv om turister og trendsettere på shoppingtur nå er en like naturlig del av klientellet.

– Vi har 15-25 menn som kommer hit hver morgen. De er sjømenn, fiskere og piloter, og eldstemann er 86. De setter seg ved samme bord hver dag, og drikker svart kaffe og spiser frokost, sier Mjöll Daníelsdottír, som overtok driften etter fetteren sin for et år siden.

– De var nervøse da jeg tok over, forteller hun om stamgjestene.

– «Kommer du til å forandre mye?» Men jeg har gjort endringene gradvis. Og både bord og stoler er de samme. Så alle elsker det som stedet er nå, sier hun og smiler.

Nå er hun stort sett fornøyd. Det meste kommer til å forbli som det er innenfor Kaffivagninns fire vegger. Men utenfor vil transformasjonen trolig fortsette.

Det håper i hvert fall Eirny Sigurðardóttir, som flyttet ostebutikken sin, Búrið, hit i fjor.

– Det var er en risiko fordi jeg flyttet vekk fra kundene. Men jeg satser på at flere butikker kommer etter, sier hun.

Les flere saker fra Island her

Klesdesigneren Steinunn Sigurðardóttir elsker lokalene sine. Foto: Gjermund Glesnes

Til hovedsiden