Tekst: Karoline Åføy

I Punta Cana blir vi møtt av hoteller. De er linet opp på stranden, mellom susende palmer og krystallklart vann. Det er lenge siden charterturistene oppdaget Den dominikanske republikk, og østkysten er en klar favoritt. Her kan du late deg i horisontal stilling. Men du trenger ikke. Rett utenfor hotelldøren venter nemlig et utall aktiviteter. Under vannoverflaten finnes et yrende marint liv med korallrev, havskilpadder og fisk i alle regnbuens farger. Over vannet er det bare å kaste seg i en kajakk eller stille seg opp på et padlebrett. Tar du turen litt innover i landet, byr Punta Cana på kaffe- og sjokoladeplan- tasjer, klassisk sigarrulling og et annerledes landskap.

Mens fransktalende Haiti ligger vest på Hispanola, er det spansk som gjelder i Den dominikanske republikk. Lokalbefolkningen er godt vant til turisme, og smilene sitter løst når unge strandløvinner ønsker velkommen til stranda. Foto: Apollo

Mens fransktalende Haiti ligger vest på Hispanola, er det spansk som gjelder i Den dominikanske republikk. Lokalbefolkningen er godt vant til turisme, og smilene sitter løst når unge strandløvinner ønsker velkommen til stranda. Foto: Apollo

Romantisk

I den lille kystperlen Bayahibe bare en times tid sør for Punta Cana dukker det blå, velkjente havet opp igjen. Den lille fiskerlandsbyen har tydeligvis fulgt paradisoppskriften nøye, og er perfekt for den totale avslapning i romantisk atmos- fære. Paret Dan og Joy Cormier fra Canada kom hit for nettopp det.

– Med fire barn og åtte barnebarn blir det ikke mye tid til å drive dank hjemme, ler de og forteller at de hvert år setter av én uke til romantisk tid for to. I år falt valget på Bayahibe.

– Planen vår er å gjøre minst mulig, sier de nesten i kor.

Les også reportasje fra den karibiske øya Guadeloupe

 Supersurf

– Hvor vil du ha bordet ditt, spør Louis, en eldre mann som står for dagens lunsj. Han setter det lille plastbordet fra seg i den hvite sanden akkurat der jeg vil ha det, i solsteika på den vakre Playa Grande i Puerto Plata på nordkysten av øya. Dette er kanskje det aller mest attraktive delen av landet, ihvertfall for den som liker kombinasjonen strand og aktiviteter. Mike Paugh og kona Allie har sammen med datteren Rory på tre, tatt turen til denne stranden for ente gang. Hjemme i New Hampshire i USA driver de en surfeskole, og så snart de kan tar de turen sørover for å oppleve andre omgivelser og litt varmere surfevann. – Vi har vært mye og surfet i Mellom- Amerika, men ingen steder er som Den dominikanske republikk. Her finner man et hyggelig surfemiljø, og de lokale deler gjerne sine hemmeligheter om fine surfesteder, forteller Mike.

Noe ideelt surfested er Playa Grande ikke. Til det varierer bølgene altfor mye.

– De fantastiske omgivelsene gjør at det likevel er verdt å ta sjansen, smiler Mike.

I Cabarete finner man både kiteentusiaster og nybegynnere, og bølger som alltid leverer.

I Cabarete finner man både kiteentusiaster og nybegynnere, og bølger som alltid leverer.

Alt på et brett

Ved den lille landsbyen Cabarete noen mil lenger øst er surfebølgene mer til å stole på. Og spesielt på Playa Encuentro. Her finner man både entusiaster og nybegynnere, og bølger som alltid leverer. Det er nesten som om noen har vært innom og delt havet i to, med store, halsbrekkende bølger til venstre, og mindre, fine nybegynnerbølger til høyre. Kengei ”Chino” Fung er født og oppvokst i hovedstaden Santo Domingo, men flyttet til Cabarete for å få de fantastiske forhol- dene rett utenfor stuedøren. Etter kort tid åpnet han sin egen surfeskole, og får besøk av folk fra hele verden i alle aldre og på alle nivåer.

– Jeg har surfet hele livet og har alltid vært på jakt etter bedre bølger. Cabarete har virkelig innfridd forventningene. Hele året sørger havet for gode bølger for alle nivåer, forteller han.

Se bildegalleri fra den karibiske øya Guadeloupe her

Kitemekka

Mens surfing er best å gjøre på morgenen, er ettermiddagen perfekt til Cabaretes andre store sportskjærlighet: kitesurfing. Du ser dem allerede på bilturen fra flyplassen. Himmelen er fylt med et fargerikt spekter av store drager.

– Cabarete har konstant vind og bølger, og akkurat her på Kite Beach er vannet flatt, noe som gjør det til et fint sted å lære, forteller Aline Vetterli fra Sveits, en av mange som stadig vender tilbake til Cabarete for å kjenne vinden ta grep om kiten.

– Det varme vannet er jo også et stort pluss, smiler hun. Cabarete er et relativt nytt kitemekka. I 2005 var det nesten ingen som kitet i Cabarete, men de siste årene har området hatt en enorm vekst, og i juni i år ble verdenscupen i kitesurfing arrangert her.

– Det beste med kitesurfing er den frihets – og mestringsfølelsene det gir. Selv om det er tungt, er det avslappende å la seg rive med bortover bølgene. For meg er nesten som terapi, forteller Vetterli.

Siden vinden ikke blåser opp før etter klokken 12, rekker man å gjøre andre ting eller bare slappe av på stranden før økten begynner.

– Du kan gjøre alt, men går likevel ikke glipp av noe, sier hun fornøyd.

Les om Vietnams kiteparadis her

Toppen av tropene

Den dominikanske republikk byr også på aktiviteter på land. Her finnes nemlig Karibias høyeste fjell, Pico Duarte. Toppen strekker seg 3087 meter over havet og ikke mer enn 3000 mennesker tar turen hvert år. Stort lenger kommer du ikke fra kystens all inklusive-hoteller og store turistgrupper. I den lille byen Jarabacoa ved foten av fjellet finner man blide fjes over alt, dunkende bachata-rytmer og storfamilier presset opp på en liten motorsykkel. Oppholdet starter på ranchen Baiguate, et vidstrakt område med frodige hager, sildrende bekker og et godt gjemt badebasseng. Et perfekt sted å lade opp til fotturen.

Pico Duarte strekker seg 3087 meter over havet og ikke mer enn 3000 mennesker tar turen hvert år. Foto: Karoline Åføy

Pico Duarte strekker seg 3087 meter over havet og ikke mer enn 3000 mennesker tar turen hvert år. Foto: Karoline Åføy

Omringet av fjell

Frokost blir servert allerede klokken 05, og etter en times kjøretur venter pustende regnskog og brusende elver. Første etappe krever ikke mye og man får god tid til å våkne opp og nyte omgivelsene. Etter en time begynner bakkene. Rødaktig sand og steiner utgjør en smal sti i bunnen av en dyp hulvei med sand til langt over hodehøyde. Utsikten er begrenset, men skyggen gjør det svalt. Etter nok en time når vi et lite skogholt.

– Den lette delen av turen er over, smiler guiden fra økoselskept Iguana Mama. Bakkene blir gradvis lengre og brattere, men utsikten desto finere. Lyden av rennende bekker er byttet ut med lett susing i tretoppene.

Sti under stjernene

Gradestokken kryper nedover mot null i løpet av natten, men med ullundertøy fra Norge er det heldigvis ”no problemo”. Det river litt i sovehjertet når klokken ringer klokken 04, men soloppgangen fra toppen skal vi ikke miste! Stien er smal og terrenget ulendt, og dagslys hadde absolutt vært en fordel. Men med lys fra månen og stjernehimmelen så nær at du føler du kunne knabbet en stjerne med hånden, er tidspunktet likevel perfekt. Det lysner for hvert minutt, og utsikten er allerede til å ta pusten fra en. Vi rekker det akkurat. Solen svulmer majestetisk oppover himmelen. Her står jeg, på toppen av tropene, og ser utover endeløs, praktfull natur. 

Byliv

Resepsjonsjef Carmen Volquez poengterer at det er viktig å ta turen til Santo Domingo for å oppleve landets sjel.

De brosteinsbelagte gatene er fulle av gatekunstnere, fargerike hus og forførende bachata- og merenguerytmer.

De brosteinsbelagte gatene er fulle av gatekunstnere, fargerike hus og forførende bachata- og merenguerytmer.

– Det er her den ekte dominikanske republikk er, med den ekte kulturen, forteller hun. Hun understreker at landet har mye mer å by på enn «bare» strender.

Her finner man kunst av ypperste klasse, elegante restauranter og et pulserende natteliv. De brosteinsbelagte gatene er fulle av gatekunstnere, fargerike hus og forførende bachata- og merenguerytmer. Volquez snakker også varmt om Santo Domingos kjøkken.

– Restauranten Meson D’Bari har noe ingen andre restauranter har, nemlig ekte dominikanske empanadas, forteller hun. – De står ikke på menyen, men spør du betjeningen, disker de gjerne opp en tra- disjonell empanada med fisk. Du kommer ikke til å angre, smiler hun lurt. Og jeg angret ikke. Hverken på valg av middagsrett, eller på valg av reisemål.

Tilbake til hovedsiden