Til fots med løver og elefanter

Guidene Ezekiel Eliofoo og Onesmo Namoyo leder oss inn i villmarken i Tanzanias minst besøkte nasjonalpark. Foto: Torild Moland

Velkommen på denne fottursafarien. I dag skal vi gå en tur. La oss spasere den veien, sier guiden Ezekiel Eliofoo (25) og peker nedover et nesten uttørket elveleie.

Med den noe fåmælte ordren leder Ezekiel og kameraten Onesmo Namoyo (27) oss inn i villmarken i Tanzanias minst besøkte og mest avsidesliggende nasjonalpark.

Men – mangler vi ikke noe? Hva skal vi gjøre om en løve spretter ut av busken, om en stor elefantflokk sperrer veien eller en gretten flodhest jager opp av elva? Vi er tross alt bare utstyrt med tursekk og vannflasker.

I Katavi er det bare rundt 1000 turister i året, like mange som i Serengeti på én eneste dag. Og parken byr på mange flotte fotoøyeblikk. Foto: Torild Moland

– Dere er turister, så da tar dere bilder, svarer Ezekiel blidt.

– Bilder?

– Ja. Da tar du bilder, så fikser vi biffen, forsikrer han.

Ingen aner da hvor rett han skal få.

SLIK FÅR DU SETT THE BIG FIVE

Elefantmøter og løve i solnedgang – små detaljer, store opplevelser. Foto: Ronny Frimann

Gamle, gretne elefanter

Katavi er Tanzanias tredje største, men likevel minst besøkte, nasjonalpark. Hit kommer det bare rundt 1000 turister i året – like mange som besøker langt mer kjente Serengeti på én dag.

Det tar 25 timer å kjøre hit fra Dar Es Salaam om man våger seg ut på Tanzanias ville veier, eller det er en 2 timers tur i småfly. Rundt er det ingen store byer, ingen kjente attraksjoner. Katavi er isolert og lite besøkt. Dette er ekte villmark som gir en smakebit av hvordan Afrika må ha vært for veldig mange tiår siden. 

Da er det kanskje ikke rart at Ezekiel og Onesmo virker mindre strømlinjeformet enn andre guider vi har hatt. Dette er tross alt bare deres tredje guida fottur i hele år.

Men om det er langt mellom turistene, står ikke opplevelsene noe tilbake for mer kjente parker – snarere tvert imot.

Storslagen villmark

Katavi ligger sørvest i Tanzania, på kanten av Rift Valley, og har noe av landets vakreste slettelandskap. Store deler av parken er dekket av såkalt miombo-skog, en tørr løv- og bregneskog hvor store flokker med eland, sabelantilope og roanantilope liker seg.

En dag i Katavi byr på både storslåtte naturopplevelser og flotte dyremøter. Foto: Torild Moland

Men hovedfokus for safari i parken dreier seg rundt Katuma-elven og de sesongbaserte våtmarksområdene Chada og Katavi, som huser Tanzanias største tetthet av flodhest og krokodille.

Det er her vi vandrer, en septemberdag i tørketiden når vannet har trukket seg tilbake og bare etterlatt noen få sildrende bekker og inntørka gjørmehull. For det er nå under den tørre årstiden, at Katavi virkelig kommer til sin rett.

Mest kjent for sine elefantflokker og flodhest, men Katavi byr på veldig varierte opplevelser – fra koselige møter med sjiraff til en vakker leopard i tretoppen. Foto: Ronny Frimann

Da reduseres elven til en bitteliten bekk som eneste drikkevannskilde i mils omkrets. Resultatet er en dyrekonsentrasjon uten sidestykke. Ifølge parkens egne tall er det opptil 4000 elefanter i området, samt flokker på over 1000 bøfler og et stort antall sjiraff, sebra, impala og antiloper. I deres kjølvann følger som ventet rovdyrene; løver, hyener og leoparder flokker seg midt i matfatet.

GJØR-DET-SELV SAFARI

Katavi har Tanzanias største tetthet av flodhest. Katavi er best i den tørre tiden fra mai/juni til oktober/november, da samles dyrene ved vannhullene og man kan se hundrevis av flodhester i én liten pytt. Foto: Torild Moland

En kamp om livet

Men den mest unike attraksjonen, det er flodhestene som pakker seg tjukt i tjukt oppå hverandre i de stadig krympende gjørmedammene. I høysesong er det hundrevis av dem i hvert eneste vannhull og elveleie i parken.

Det borger for uro.

– Når så mange flodhester stuer seg sammen, så blir det bråk, påpeker Onesmo mens vi står og observerer et par kranglete flodhester.

– De slåss mye, og hvert år er det flodhester som blir drept i kamper her.

Et par av de store gutta ypper seg, glefser med tenna og dytter bort naboen. På land står en enslig krabat, som litt usikker tester om han får lov til å komme ned til de andre i vannet igjen. Etter fire runder rundt gjørmehullet og ganske mange fremstøt, kan den usikre flodhesten aller nådigst omsider senke sin omfangsrike kropp ned i kanten av gjørmehullet.

Krigen er over for denne gang.

Gretne, gamle elefanter

Men det tar ikke lang tid før adrenalinet pumper igjen – denne gangen i vårt eget følge. For mens vi beundrer en gruppe illeluktende flodhester, tramper en elefantflokk mot oss over det uttørkede elveleiet.

Fra bassenget utenfor safariteltet har man panoramautsikt til begivenhetene. Foto: Ronny Frimann

Katavi er kjent for sine enorme elefantflokker, og er en av få parker hvor elefantene fortsatt stort sett får være i fred. Tanzania har de senere årene hatt en enorm utfordring med krypskyting av elefanter og neshorn. På bare fem år fra 2009 til 2014 ble bestanden mer enn halvert, fra 110 000 til 43 000 – og er sterkt nedadgående. Med unntak av i Katavi, som er så avsidesliggende at selv krypskytterne har holdt seg unna.

Gamlemor i front flagrer med ørene, blåser i snabelen og ser lite fornøyd ut. Plutselig er hun bare 10 meter unna, og ingen rekker å innse alvoret før vi hører en klikketiklikk-lyd fra AG3-geværet til Ezekiel.

Tok han virkelig ladegrep?

– Rygg! Gå bakover! gir Ezekiel streng beskjed om, mens elefanten gjør nok et skinnangrep og stormer mot oss.

Tanzania har mistet langt over halvparten av sine elefanter bare de siste sju årene. Men i Katavi er det fortsatt store flokker – og det er bare å skygge banen når de kommer. Foto: Ronny Frimann

Vi labber baklengs så sakte-fort vi klarer – uten å løpe, selvfølgelig – og kan puste lettet ut når det er 50 meter mellom oss og elefanten. Wow. Ezekiel fikk rett.

Gutta fiksa biffen – og vi tok bilder.

Totalt dekker Katavi et område en god del større enn Hardangervidda nasjonalparl, men her er bare tre resorter – som ikke engang er helårsåpne. Foto: Torild Moland

Inn i villmarken

Tilbake i campen er det vanskelig å fatte hvordan resten av dagene skal kunne overgå dagens opplevelse. Men Katavi har mye på lur.

Katavis største attraksjon er den isolerte beliggenheten og uberørte naturen. Totalt dekker den et område en god del større enn Hardangervidda nasjonalpark, men her er bare tre resorter – som ikke engang er helårsåpne.

Katavi Wildlife Camp er den mest populære og vårt midlertidige hjem, og må sies å være helt overveldende fin med en fantastisk beliggenhet på kanten av et våtmarksområde med panoramautsikt til begivenhetene.

Katavi Wildlife Camp er den mest populære resorten i Katavi  – og her bor du komfortabelt. Foto: Torild Moland

Teltene, om de kan kalles det, er enorme, med en stor terrasse og hengekøye hvor de fleste velger å tilbringe noen late timer mellom slagene. Enten med en god bok, eller bare for å nyte de eksotiske lydene og omgivelsene.

Det smaker godt med en kald, lokal øl etter en dag med dyremøter og spennende inntrykk. Foto: Torild Moland

Nettopp den øde beliggenheten, stillheten og roen er Katavis største attraksjon, og hovedgrunnen til at managerne i campen vår flyttet hit.

Nesten til månen

Manager Nick Greaves (60) er en sånn fyr du bare ser på film, en virkelighetens kloning av Robert Redford i Mitt Afrika. Rufsete i utseende, men pen i tøyet og dannet i oppførsel. Hver kveld tryller han (og et par medhjelpere) frem utsøkt, hjemmelaget mat og tilhørende historier til kvelds.

– I 2003 måtte jeg forlate Zimbabwe, jeg var kritisk til elefantpolitikken og Mugabe likte meg ikke. Jeg hjalp en venn som guide i Uganda, tok et par turer til Kongo og for fem år siden kom jeg til Fox, sier han som om det var den mest alminnelige jobbhistorie. 

Avslapning i hengekøye – livet tilbake på resorten er bedagelig. Foto: Torild Moland

I lavsesongen trener han guider, åtte uker av gangen. I høysesong fra juni til oktober, driver han en camp for gjester som oss. Alene, ute i villmarken. Stort mer øde kan det ikke bli.

Manager Nick Greaves søkte roen i Katavi, og mener han må til månen for å finne noe som er mer øde. Foto: Ronny Frimann

– Jeg drar lenger og lenger inn i villmarken, først Uganda og Kongo, så Ruaha, nå her. Jeg elsker villmarken og søker freden her. Men om fem år er Katavi endret, da er det skilt og veier og mye mer folk. Så hvor skal jeg dra etter Katavi. Til månen? filosoferer han over en flaske Serengeti utpå kveldingen.

Kanskje. For stort mer øde skal man ganske langt uti villmarken for å finne.

FLERE SAFARISAKER FINNER DU HER

Små ting, store opplevelser

De neste dagene tilbringer vi med å kjøre rundt i den enorme parken. Uten guide eller GPS ville vi vært komplett bortkomne på en halvtime. Skiltingen er stort sett fraværende og veiene nesten usynlige. På tre dager ser vi ikke én eneste annen bil foruten våre egne som vi har krysset halve Tanzania med.

Dyr, derimot, ser vi mer enn nok av. Elefanter, flodhester, sjiraff, sebraer og antiloper i overflod, fulgt av løver og hyener. Og flodhester, selvfølgelig, ingen av oss har noen gang sett så mange flodhester, og så aktive. Selv midt på dagen jogger de rundt på land.

Og når dagene krones med en søvndrukken leopard i toppen av et akasietre, da kan man som safarigjest ikke forlange mer.

Katavi er det første stedet jeg har vært på safari, uten å møte én eneste annen safaribil. Det er det første stedet jeg har vært som er så øde, at neste skritt er månen.

Vår gruppe er eneste gjester – i hele parken – når vi er der. I regntiden fra mars-mai er campene stengt. Foto: Ronny Frimann

Katavi er første sted jeg har vært på fottursafari og ikke hørt ett eneste ord om hyenebæsj, medisinplanter eller dyrespor.

For her trenger ikke guidene henge seg opp i sånt småtteri – det er nok av stort å vise frem.  

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN