Øy for øy i skjærgården

Thore Sveberg har sitt sommerparadis – og atelier – på Arntsholmen. Ringer du ham, henter han deg på brygga og ror deg ut til galleriet. Foto: Gjermund Glesnes

– Du kommer til å se stedets kvaliteter når du kommer ut dit, lovet Thore Sveberg før jeg kom. Og han har rett. De er åpenbare.

Vi sitter i en pram på vei over til Arntsholmen, hvor han har atelier og galleri i naustet. Han ror, jeg sitter akter og bare trekker inn følelsen av sol og skjærgård. Et par terner flakser over et skjær, fem svaner flyr på rekke over sundet idet vi går i land.

LES OGSÅ FJORDENS FRUKT I HARDANGER HER

Underlig gråsprengt

Kragerø-skjærgården har 495 øyer, holmer og skjær. Med rutebåtene «Kragerø» og «Jesper» kan hvem som helst øyhoppe blant åtte av de 11 bebodde øyene i arkipelet. Hvis Thore Sveberg er på holmen, kan du få med deg bonusøya Arntsholmen i tillegg.

Besøkende går, sykler eller tar bussen til Korset, den gamle loshavna sørøst på Skåtøy. Derfra skysser Thore dem over i prammen.

– Det er den fineste plassen i hele skjærgården, mener 72-åringen.

Med Nelson Mandela-pin i lua og skjegg som en keltisk druide er han en underlig gråsprengt en. Med pensel og inspirasjon, og stort sett ro i sjela.

– Du ser, her sitter jeg om morra’n. Det er jo fantastisk, sier han om berget foran huset. Det er pyntet opp av fire malte steinansikter.

– Jeg lagde dem for barnebarna. Det var i en manisk periode, så jeg lagde 70, sier han og ler.

LUKSUSFOTTUR I RONDANE – LES MER HER

Best på to hjul

Tilbake ved Korset tar jeg pedalene fatt. Sykkel er beste måte å reise rundt på øyene på – de går til og med gratis på fergene.

Etter Arntsholmen virker Skåtøy nesten stor. Det er bare syv kilometer tilbake til ferjekaia ved Skåtøyroa, men grusveien slynger seg blant bakker og knauser, skog og enger, og her og der kiler havet seg inn mellom landet av berg og kystfuru.

Marianne Engebretsen har tilbragt somrene på Jomfruland hvert år siden 1962. Selve paradiset er svabergene på Saltstein. Foto: Gjermund Glesnes

Jeg passerer Skåtøy kafé og Skåtøy kirke – kalt Skjærgårdskatedralen fordi den har plass til 800 mennesker, nesten tre ganger så mange som øyas innbyggere.

I kafeen har Jenny Dølvik (20) fra Asker gått i gang med sin sjette sesong som sommerhjelp.

– Her finner jeg roen. Det er ingen butikker, og deilig å koble helt av, sier hun om sin faste sommerøy.

Spesialservice

Om bord på «Jesper» videre utover leia er Marit Lund på vei mot sin lomme av fred: Jomfruland. Den ligger som en syv kilometer lang strek ytterst mot Skagerrak, en liten synlig bit av Raet før det igjen dukker under havet med sine rullesteiner.

– Det er sjelefred å være der. Fordi øya er så smal, føler du alltid havet på begge sider, sier Marit, som liker øya aller best utenfor badesesongen.

– Høsten er fin. Med bøljer og rekved, og folketomme strender, sier hun.

– Bader du?

­­– Å nei! Jeg sitter mest og drikker kaffe.

Bildekunstneren med malingsflekker på solhatten har vært i Kragerø og handlet. Det har mange av passasjerene. Også Tonje Salvesen som går i land på Gumøy med en grønn handlevogn full av varer. Det er visst greit for butikken.

– Jeg har en avtale med fergemannskapet. De tar med vogna tilbake på neste avgang. Noen fordeler må vi fastboende ha, smiler hun før hun skramler inn på brygga.

DANSK SOMMERIDYLL PÅ FANØ

Flat idyll

Om sykkelturen på Skåtøy ga puls, er grusveien langsetter Jomfruland ren hvile. Øya er jo padde flat. Høyeste punkt, ved de to fyrtårnene, rager 14 meter over bølgeskvulpet. Øyas melkebønder sørger for jevnlige stopp for å åpne og lukke grinder underveis.

Her malte Theodor Kittelsen sin «Nøkken». «I min erindring dukker Jomfruland alltid fagrere og fagrere frem,» skrev maleren selv om Jomfruland. Foto: Gjermund Glesnes

Veien passerer gårdstun, jorder og eikeskog. En kort avstikker til høyre ligger Tårntjernet, der Theodor Kittelsen malte «Nøkken». Helt nord, på Øitangen, ligger kuer og soler seg på stranda – ovenfor gjerdet vel å merke.

– Med en gang du går i land her, senker skuldrene seg. Du får en annen gangart, mener Ivar Gundersen (83), som møter meg nedenfor fyret. Han blir med meg opp i det fredete gamletårnet, hvor øyas vellag tar 20 kroner for å se utsikten fra toppen.

Den er verdt hver krone. Enda mer da Ivar oppdager bonusen, som skeiner rundt i lufta rett under oss:

– Se, en av de to tårnsvalene som hekker her!

En liten bit av meg ønsker at «Jesper» ikke skal komme da jeg om ettermiddagen står på Tårnbrygga og venter på hjemreisen.

Men heldigvis: Det går alltid en ferge, i hvert fall i Kragerøs skjærgård. Også ut igjen.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN