Fjordens frukt

Frukten syltes og legges på glass. Foto: Gjermund Glesnes

Det er krisestemning på Lutro gard. En floing – plutselig, kraftig vindbyge – har fart stygt med morellhagene. Presenninger og stativ er revet ned, greiner er knekt, og halvparten av avlingen nederst mot fjorden ligger på bakken.

Ingenting sier vestlandsk sommer mer enn søte, rubinrøde moreller, fulle av saft og smak som eksploderer i munnen. Men de er noen skjøre frukter. Morellskall tåler ikke regn, så nå er det ingen tid å miste. Helga Opedal må samle sammen så mange mann hun kan for å få plasten opp igjen. Kan vi komme tilbake i morgen?

NÅ FRISTER DEN NORSKE FJELLHEIMEN

Mye å se

Litt ekstra tid er heldigvis ikke et problem i Hardanger. Her er det mer enn nok å finne på. Én ting er naturen, du kan gå rett til fjells og kjenne nasjonalstoltheten svulme langs Dronning Sonjas sti over Lofthus eller på Trolltunga i fjellheimen lenger inne i Sørfjorden. Under en kilometer sør for Lutro kan du besøke Skredhaugen, kunstneren Bernhard Greves samling av tømmerhus. Innerst inne i Sørfjorden, i Tyssedal og Odda, kan du se norsk industrihistorie på museet. Eller du kan stige ombord på den gamle fjordabåten «Atløy» og tøffe over til vestsida av fjordarmen. Der bør du i hvert fall ta deg tid til å tusle rundt på Agatunet.

Storfolk og småfolk

Det store tunet huset en gang ni gårder og 16 husmannsplasser – til sammen 200 mennesker. I dag er det et godt bevart minne om det Vestlandet som en gang var, den gang bondegårdene lå klemt sammen som i små landsbyer, og bøndene hadde et sinnrikt lappeteppe av små jordteiger spredt omkring – slik at ikke én bare fikk steinrøys mens én fikk flate jorder.

Enten det er Agatunet eller Lutro gard hos Helga Opedal, så er Hardanger vakkert. Foto: Gjermund Glesnes

De fleste steder i Norge ble jorda skiftet ut, til sammenhengende, spredte gårder, på 1800-tallet. På Aga skjedde det ikke før i 1938.

– Og da ble husene og dermed tunet fredet, forklarer Sunniva Kambestad som har sommerjobb blant de gule, hvite, røde og tømmerfargede husene. Det er en idyllisk jobb. Å mate tunets tupper er én av arbeidsoppgavene, å bake krotekaker på fredag er en annen.

Hønene koser seg også, der de får lov til å trippe fritt rundt på tunet. Foto: Gjermund Glesnes

I tillegg guider hun selvfølgelig turister, blant annet til tunets største attraksjon. Lagmannsstova har stått her helt siden rundt år 1250 – før Magnus Lagabøte, altså – og tilhørte en virkelig stormann. Sigurd Brynjulvson var ridder, riksråd og gulatingslagmann, og den store middelaldersalen på Aga har vært et maktsenter på det indre Vestlandet.

BERGSTADENS STORE HJERTER

Tap og vind

Over på Lofthus-sida av fjorden, på Lutro gard, er det naturen som er mektig. Og denne sommeren er den lunefull. Etter hard innsats klarte de å få presenningene på plass igjen i går kveld, men i natt kom jammen en ny floing og gjorde skade. Så er det på han igjen.

– Det er mange som har gitt seg med moreller i Hardanger. Dette er en av grunnene, konstaterer Helga Opedal som likevel tar seg tid til en omvisning på gården.

Godt på plass

Lutro er én av over 200 gårder som driver med frukt i Ullensvang kommune, men den er likevel spesiell. Ikke fordi de lange radene av bugnende frukttrær i lia ned mot sjøen er flotte å se på – vakre gårder er normalen her i Hardanger. Men fordi det blant Lutros 2000 trær fins sorter som andre bønder ikke lenger bryr seg med. Som små, sure paradisepler og Reine Claude-plommer, begge deler fantastiske til hermetisering.

Nettopp det er spesialiteten til Helga og husbond Olav.

– I Hardanger har vi hermetisert i hundrevis av år. Jeg tror det kom med munkene. Og det er jo veldig godt å spise moreller hele året. De smaker fantastisk til jul, forteller hun.

Utne Hotel er et av Norges eldste, så Ingrid Norheim Bleien har en stilig arbeidsplass. Foto: Gjermund Glesnes

Hell tross alt

Det gjenstår fortsatt mye jobb før avlingen er sikret. Men morgenens store skuffelse over nattas herjinger har roet seg.

– Vi er heldige, vi som har disse gårdene. Vi bor godt, med sjø, fjell og jakt. Men det er klart: Vi må like å arbeide, sier hun.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN