Gledens druer i Penedès

Kanskje det er noe i det, kanskje du blir hva du drikker. Det vil i det minste være dumt ikke å prøve. I hvert fall her, i Penedès, et vindistrikt med svakt bølgende kalksteinlandskap og lave, hvite masiahus like vest for Barcelona.

Cava-land

Vilafranca del Penedès er vinområdets største by – med et koselig sentrum som i seg selv er verdt en rusletur. Foto: Gjermund Glesnes

Her, omtrent i kjøkkenhagen til millionbyen, foregår hele 95 prosent av Spanias cavaproduksjon. Og hvem vil ikke bli som en cava? Lys og lett, frisk men fruktig, og herlig boblende. Det er det perfekte akkompagnement til Catalonia.

Med flere hundre vingårder spredt ut langs småveiene i området, er Penedès også ideelt for vinturer. Og gjerne i selskap med guiden Paddy Mannion.

– Jeg var en rødvinsdrikker da jeg flyttet hit. Men nå er jeg blitt en kjenner av musserende, sier iren før vi setter kursen ut i vinens verden.Vi har satt oss på en kafé i Vilafranca del Penedès, distriktets største by og der Mannions firma har sin base.

Les også om vinturisme i Thailand

Druehistorie

Her, tvers overfor hovedkvarteret til vingiganten Torres, gir han en kort innføring i lokal geografi og druehistorie.

Vindyrkingen her var viktig allerede for romerne, som hadde korn, oliven og vin som viktigste næringskilder, og Tarragona noen mil lenger sør som provinshovedstad.

Klimaet var perfekt. Middelhavet ligger kun et par mil mot øst og demper de mest ekstreme temperaturene, og det taggete Montserrat-fjellet som pryder landskapet mot nord, tar luven av den kalde blåsten fra Pyreneene.

Marie Terese Grau tar gjerne imot besøkende på vingården når sønnen er på jordene. Foto: Gjermund Glesnes

Via Verde

– Jeg prøver alltid å ikke treffe andre turister, hoier Paddy.

Vi har kjørt noen kilometer, tatt til venstre, til høyre og så til venstre igjen, hver gang til veier så unnselige at en ikke-lokalkjent neppe hadde våget seg inn på dem.

Nå har vi parkert bilen og triller langsomt bortover en grusvei på hver vår sykkel. Vi passerer et skogholt, så har vi nok en gang vindyrkingens stripete mønster på begge sider.

Her finner du alt om Spania

Paddy jobber for å etablere en via verde her. De grønne veiene er egentlig definert som nedlagte jernbanestrekninger hvor gående og syklende kan nyte naturen helt uten trafikk. Men han mener at også Penedès’ utallige mil med grendeveier må kvalifisere – her skal du ha uflaks for å møte annet enn en og annen traktor.

De første skiltene er allerede satt opp. Men dessverre leder noen av dem inn på blindveier.

Derfor bør turistene få med seg et av Paddys sykkelkart – eller enda bedre: Ham selv som guide. Etter 11 år med eget turselskap har han besøkt de aller fleste bodegaene i området, og vet hvor han kan finne de helt spesielle dråpene. For de finnes.

Sergi Marti Grau hakket jord så det slo gnister for å få drømmen til å gå i oppfyllelse: Sin egen cava. Foto: Gjermund Glesnes

Denne artikkelen har stått på trykk i Magasinet Reiselyst. Bli abonnent i dag!

Eksperimenterer

– Noen her lager vin som ingen andre gjør. Som kunstnere. De eksperimenterer med druer få andre bruker, som sumoll, malvasia de Sitges og monastrell. Siden Barcelona er så nær, fins det et marked for slikt, sier han.

Vi holder oss i vennlig sykkelterreng. Stort sett følger vi grusveier, og må ut i gresset i veikanten for å slippe forbi én traktor og nesten ingen biler. Med ujevne mellomrom passerer vi gårder bestående av lange, hvitkalkede masiahus med tykke adobevegger, alltid med sydvendte vinduer og vinbodega på den vindusløse skyggesiden.

– Se, sier Paddy da vi har steget av syklene for en fem-minutter. Han peker ut over vinåkeren.

– Åkrene her har alltid et fikentre til skygge. Der kunne de sitte når de hadde pause i arbeidet, forklarer han.

Hard arbeid

Marti Grau i gårdens egen bodega, kan det bli bedre? Foto: Gjermund Glesnes

Litt senere på turen inviterer Ramon Calaf oss inn i masiaen der han vokste opp, Can Teulera. Den vitner om et hardt liv. I førsteetasjen ligger et kjøkken, en systue og bodegaen, ovenpå er fem soverom. Noen stue finnes ikke.

– Bøndene her hadde ikke tid til det. Livet besto av å sove, jobbe, spise, og så sove, jobbe og spise igjen, forklarer Ramon, som ble førstegenerasjons ikke-bonde i familien.

En vingård blir ikke en vingård på under 15 år, forklarer Paddy mens vi tråkker videre. Det er Sergi Marti Grau et levende bevis på. Mens de aller fleste cavamakerne har arvet sine sirlige rekker av ranker fra forfedrene, kan han stolt påberope seg æren selv.

– Da jeg var 14, spurte pappa hva jeg ville bli når jeg ble stor. «Cavamaker» svarte jeg. Så pappa ga meg en hakke, og sa: «Begynn å lage den», forteller han.

Landlig lykke

Med farens hjelp satte han i gang. Sammen ryddet de sand og stein så gnistene sto. Og da faren døde, fortsatte sønnen på egenhånd. Nå går 35 000-40 000 flasker vin og cava ut av portene til Marti-Grau årlig. Sergi bedyrer at han aldri har angret på valget om å dyrke jorda.

– Kameratene mine fikk seg heller jobb i byggebransjen. Så under boomen var jeg el burro – idioten (ordets direkte betydning er esel) – men nå er det min tur. Jeg vil ikke jobbe ræva av meg hele uka for å slappe av lørdag og søndag. Da vil jeg heller ha en jobb jeg elsker, med mye selvrespekt, fra mandag til søndag, sier han og legger til:

– Landet vil aldri gjøre deg rik. Men det gjør deg lykkelig.

Flaskene i kjelleren sørger for at den lykken også kan deles av andre.

Les også: 6 vinhoteller i særklasse

Til hovedsiden