Bananrepublikken Dorze

Dorzelivet handler om veving. Kvinnene spinner og mennene vever. Foto: Gjermund Glesnes

– Se hvordan huset er elefantformet. Her er øynene og her er snabelen, sier Asegid Mitiku og peker på det høye bikubelignende huset som rager opp foran oss.

Det er huset til Konchit Alemayo og foreldrene hennes, og har tilhørt familien i generasjoner. Som alle andre dorzehus er det bygd med bambusreisverk og noen stående stokker, og taket er tekket med blader fra ensetebananplanten. Husene er gjerne 12 meter høye når de er nye, så skjæres de av og flyttes når termitter begynner å spise seg oppover. På den måten slipper de å bygge nytt, men huset blir lavere og lavere.

– Huset vårt er rundt 80 år gammelt, mens dette er 170, forteller Konchit og viser til det andre, lavere huset på den feide gårdsplassen.

Syv mennesker og 12 dyr bor i huset, som er helt svart innvendig på grunn av sot fra ildstedet. Den blandede eimen av geit, sau og kyr ligger stramt innenfor veggene.

– Dyrene hjelper oss å holde huset varmt, sier ungjenta.

10 PÅ TOPP: ETIOPIA 

Landsbyturisme

Deretter viser hun rundt i hagen. Den er hva jeg for litt siden trodde var jungel. Tykke stilker og enorme blader som glinser av dråper fra den fuktige tåken som innhyller hele Guge-fjellene mer enn tusen bratte meter over Riftdalen og Arba Minch.

Her, på de fuktige stiene og blant grønne enseteblader og gigantiske bambuser, virker det tørre Etiopia som en annen verden.

Og det er den kanskje. For dorzefolkets fjellandsbyer gir en helt annerledes opplevelse av landet – her får du et kulturelt besøk på landsbyboernes egne premisser. Guidene er obligatoriske og lokale, og det går på omgang hvilken familie som blir begunstiget med besøk og dermed penger fra turistene. Resultatet er en hjertevarm opplevelse som de kunne ha lært mye av i Omo-dalen lenger sør.

FLERE SAKER FRA ETIOPIA 

Løpermat

Ved en enseteplante setter hun seg ned. Hun kutter av et enseteblad og rasper det opp. Det ser ut som grønn grøt og dufter agurk. Det er dette som skal bli dorzefolkets basismat, kocho.

Først pakker de inn ensetemosen – i enseteblader, selvsagt – og graver den ned i bakken med flere enseteblader som dekke. Der ligger den i fem måneder før den er klar til bruk.

Husene er bygd med bambusreisverk og noen stående stokker, og taket er tekket med blader fra ensetebananplanten. Foto: Gjermund Glesnes

Konchit pakker opp en porsjon og holder frem for meg. Den er grålig nå og lukter gjæret. Hun legger klumpen på et enseteblad, drysser vann over den og elter den til en deig. Så kjevler hun den ut, gjør opp ild og steker den på takke over flammen. Vi setter oss i ring, bryter av biter og spiser dem med honning. Det er litt pitaaktig men smaker en underlig miks av syrlig, gjæret, svidd og søtt, og er slettes ikke ille.

– Dorzepizza, utbryter Asegid.

– Det er dette langdistanseløperne våre spiser, legger han stolt til.

Dorzefolket teller rundt 30 000 mennesker, og har en gang vandret fra Omo-dalen til Guge-fjellene hvor de bor i ni landsbyer. I likhet med folkene i Omo har de sitt eget språk, dorze.

Og det er ikke slik at hele livet deres dreier seg om ensetebananer – falsk banan, som de kaller den. Livet for en dorze dreier seg om veving. Kvinnene spinner og mennene vever de fargerike stoffene som du ser til salgs overalt. Det er ikke snakk om å velge yrke, det er bare livet.

– Alle her vever. Hvis du ikke gir det, er det en skam. Da er du lat, sier Girma Chumbro (62), som har sittet ved vevstolen siden han var åtte.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN