Fra du spenner deg fast i setet på Orly-flyplassen sør for Paris til du lander i Pointe A Pitre, tar det åtte og en halv time. Da har du flydd innenriks. Du er fortsatt i Frankrike. Fortsatt i EU. Men absolutt ikke i Europa.

Slik er Guadeloupe, den er et paradoks.

Neste gang du sitter med en euroseddel, så ta deg tid til å studere kartet på baksiden. At det forestiller Europa, ser du raskt. Men gransk seddelen nærmere og du vil se noen prikker i nederste venstre hjørne. Én av dem er Guadeloupe. En flekk på kartet.

Pust med magen

Seilbåtidyll i det karibiske hav. Foto: Gjermund Glesnes

Seilbåtidyll i det karibiske hav. Foto: Gjermund Glesnes

Så snart du stiger ut av flyplassterminalen forsvinner hele hjernegymmen i lufta, en søt, varm, blå luft under en glødende karibisk sol. I det selvsamme øyeblikk trer feriefølelsen inn, uten forbehold og med umiddelbar virkning.

Det rasler i palmeblader; du myser gjennom solbriller på korngule sandstrender, skimrende blått hav og vilter vegetasjon i jade og flaskegrønt.

Frankrike er kjent for det gode liv, og det er ikke noe annerledes her i den største av landets karibiske regioner. Men her stammer livskunsten annetsteds fra. Her baseres den ikke på vinkjellere og dampende gryter. I De franske Antillene er det gode liv rett og slett å være til.

Et enklere liv

Sandra Morra fra Marseille kom til Guadeloupe for seks år siden. Egentlig skulle hun på julebesøk til en fetter. Enden på julesangen var at hun bestemte seg for å bli.

– Livet her er veldig forskjellig fra Frankrike. Det er enklere her. Vi sliter ikke som dem, sier hun mens huden gløder om kapp med sanden på Grande Anse, en finkornet strandhalvmåne der ettermiddagens siste solstråler står rett inn. Pedalbåtene i lagunen, bordet der du kan leie kajakk eller surfebrett; alt er egentlig stengt for dagen. Men ingen har pakket sammen og gått hjem. Solnedgangen i Karibia er altfor mild og god til det.

Sandra har ikke tenkt å flytte tilbake til La Métropole, det europeiske Frankrike. Hun vil ikke engang dra dit på tur.

– Jeg har bare vært der én gang siden jeg flyttet hit. Og nå har moren min flyttet hit også. Hun kom hit på besøk. Og ble, smiler hun.

– For meg er dette et annet land. Et gladere land.

Vestvendt beliggenhet og uten sjenerende hotellkomplekser er Grande Anse et ekte karibisk strandparadis på Guadeloupe. Foto: Gjermund Glesnes

Vestvendt beliggenhet og uten sjenerende hotellkomplekser er Grande Anse et ekte karibisk strandparadis på Guadeloupe. Foto: Gjermund Glesnes

 Se flere bilder fra Guadeloupe her!

Cousteau og mask

For Brice Bastier (33) ligger øylivets fortryllelse under vann. Tobarnsfaren hadde jobbet seks år som dykkeguide og -instruktør ved Great Barrier Reef før han kom hit. Han savner ikke Australia, bedyrer han. Så rikt er undervannslivet ved Guadeloupe.

«Hele stimer av fisk ønsker meg velkommen»

Da ribbåten hans har dasket bølgene vest om øya i en halvtimes tid, er det min tur til å la meg begeistre. Vi er i Réserve Cousteau, en fredet undervannspark oppkalt etter den franske dykkerlegenden Jacques-Yves Cousteau. Han mente at dette området rundt holmene Ilets Pigeon var blant verdens aller beste dykkersteder – som takk for markedsføringen står en statue av ham, komplett med lue på hodet, på 12 meters dyp i parken.

Dykkeguide Brice Bastier elsker Guadeloupe. Foto: Gjermund Glesnes

Dykkeguide Brice Bastier elsker Guadeloupe. Foto: Gjermund Glesnes

– Spytt i maska, kast dere uti og nyt, sier Brice og ruller baklengs over pongtongen og ut i vannet. Jeg følger snart etter. Hele stimer av fisk ønsker meg velkommen. Det er jomfrufisker, sommerfuglfisker og papegøyefisker, sjøhester og languster. Brice svømmer foran, av og til bryter han overflaten for å forklare hva vi ser.

Restaurantene på Guadeloupe får fantastiske råvarer fra havet. Foto: Gjermund Glesnes

Restaurantene på Guadeloupe får fantastiske råvarer fra havet. Foto: Gjermund Glesnes

Han er oppvokst i Clermont-Ferrand midt i tjukkeste Innlands-Frankrike, men det skulle man ikke tro. Den spinkle kroppen hans er ustoppelig i vannet, han dykker som om han hadde gjeller og finner.

Etterpå putrer vi nærmere land, her i vest skyter øya opp fra havet med vulkansk kraft og tropisk jungel. Igjen setter Brice fast båten. Igjen dykker vi ned i en verden av stillhet og ro – og digre havskilpadder som glir over sjøgresset.

California dreaming

På Habitation Getz kan du virkelig unnslippe alt av stress og jag og bare nyte livet og naturen. Men havet er noen kilometer unna. Foto: Gjermund Glesnes

På Habitation Getz kan du virkelig unnslippe alt av stress og jag og bare nyte livet og naturen. Men havet er noen kilometer unna. Foto: Gjermund Glesnes

Mireille Aulagnier har klistret opp en anselig mengde Guide Routard-merker på en skrytevegg nær trappa. Høyere oppe, ved svømmebassenget, blafrer et amerikansk flagg og ett der det står «California Republic». Slik ønskes gjestene velkommen til Hotel Restaurant Les Petits Saints.

– Jeg bodde i California i 16 år, forklarer Mireille på engelsk med en aksent like fransk som en tallerken marinerte froskelår.

– Alle vennene mine der brukte meg til å trene opp fransken. Det var fint for dem, men kanskje ikke for meg, ler hun.

Hun har dekorert fellesarealene med det beste fra hele verden: I et av hjørnene troner en trevegg fra Bali, afrikanske masker pryder andre vegger. Maten derimot er, som generelt i Guadeloupe, av fransk type: Raffinert, lekker og velsmakende. Jeg får tunfiskcarpaccio og fiskeburger i blinis, før husets bretagnske kokk Xavier Simon runder av måltidet med en fruktmousse.

Elsker å elske

Restaurantkjøkkenene og stressflyktningene fra La Metropole til tross; Guadeloupe er like fransk som svineribbe og surkål, som sushi og sake. Paris ligger hele 6762 kilometer borte; de karibiske øyene er like langt fra Eiffeltårnet og Versaille som Dehli i India.

Det gjenspeiles i befolkningen. Over 70 prosent er kreoler eller av afrikansk avstamning. Det bor faktisk flere indere enn europeiske franskmenn i øygruppa.

– Vi karibiere elsker å elske. Så når vi ser en vakker kvinne…

Ruddy Manne-Cabda lar resten av setningen henge i lufta. Han gliser og rister litt på rastaflettene mens han kjører videre. Drosjesjåføren og platespinneren – i det siste har han også hatt småroller i et par TV-serier – er stor som en bjørn, med stemme som en brønn og personlighet til å fylle alt sammen. Nå har han med en halv setning avgitt rene poesien: Den var både et forblommet svar på hvorfor han så ofte tuter og vinker til kvinner langs veien, og en hentydning til at gallerne etter hans mening er litt vel tilknappede.

De siste årene har flere og flere av dem flyttet hit. Noe som er helt greit for Ruddy.

– Eneste konflikt er at de vil ha det så stille. De nekter å ha høy musikk i gatene om kvelden. Det gjør det vanskelig for barene, sier han.

Les alt om Frankrike her!

Fresco antigraffiti

Du skal ikke kjøre mye rundt på Guadeloupe før du ser minst ett kunstverk av Jimmy Sheik Boudhou langs veien. Foto: Gjermund Glesnes

Du skal ikke kjøre mye rundt på Guadeloupe før du ser minst ett kunstverk av Jimmy Sheik Boudhou langs veien. Foto: Gjermund Glesnes

Samtidig er Guadeloupe unektelig fransk. Innbyggerne her velger og sender sine representanter til parlamentet i Paris. De går på franske skoler, har fransk veistandard, franske trafikkregler og franske velferdsordninger.

På en gardintrapp i undergangen i et av øyas planløse veikryss står nok et eksempel på fordelene ved EU-medlemskapet: Det gir tilgang til EU-midler. De finansierer veggmaleriene som Jimmy Sheik Boudhou foreløpt har sprayet på 100 murer rundt om på øyene. Denne skal feire påvirkningen fra øyrikets indiske befolkning.

– Jeg kaller dem «fresco antigrafitti». Når jeg er ferdig, dekkes hele maleriet med et stoff som gjør at eventuelle tagginger enkelt kan spyles av, forklarer 32-åringen. Solbrillene hans er svarte med stjernekart av malingsprut, både t-skjorta, shortsen og fingervantene er dekorert i alle sprayboksenes farger.

– For meg er malingen som å danse. Som musikk. Drømmen min er å gi maleriet liv. Å gi det så kjærlighet at det blir levende, smiler Jimmy.

Den nye vinen

Dunsten av spraybokser er fjernt fra velduften på Restaurant La Touna, som ligger klemt mellom veien og Det karibiske hav. Der blandes sjølukten med hilsenen fra tallerkenen: Sverdfisk med sopp, banan, søtpotetpuré og sjøgress.

På bordene står kort med en umiskjennelig fransk melding: «Årets beaujolais noveau har kommet!»

Restaurantsjef Patricia Sibilleau mener så absolutt at det er grunn til å feire. Men er den nye årgangen god? Det kan hun ikke svare på.

– Jeg liker ikke vin, sier hun.

Hun og mannen kom til Guadeloupe på ferie for snart seks år siden. Det var i november. Tre måneder senere, i februar, skrev de under kontrakten for La Touna.

– Vi hadde bestemt oss for å endre liv, å flytte fra Paris. Men vi tenkte å flytte til Alpene. Så bare forelsket vi oss i Guadeloupe, forklarer hun.

Historie lyder etter hvert umiskjennelig kjent. EU og Frankrike gjør Guadeloupe til et trygt valg. Men en ferie her kan likevel få store konsekvenser. Du kan rett og slett ende med å flytte hit.

Tilbake til hovedsiden