 |
| Route 40 er en temmelig øde veistrekning. Uten mobildekning og hjelp fra NAF gjelder det å fikse problemer som skulle oppstå på egenhånd. Foto: Runar Larsen |
|
 |
| Det er ikke akkurat trangt om plassen på Rute 40 gjennom Patagonia, men uhell skjer likevel. Foto: Runar Larsen |
|
 |
| En av de mest majestetiske fjelltoppene i Patagonia, Mount Fitz Roy, ved El Calten. Foto: Runar Larsen |
|
 |
| Chile kan til tider minne litt om Norge med lange fjorder og bratte fjell. Foto: Runar Larsen |
|
 |
| Godt humør mens bilen går som den skal. Fotografering av Catedralen i chilenske Patagonia. |
|
 |
| Isbreen Perito Moreno helt sør i Patagonia, sett gjennom tåke og regn. Foto: Runar Larsen |
|
 |
| Rute 40 er en spennende veistrekning, men ofte er dette synet gjennom frontruta: En vei som ender i horisonten. TÃ¥lmodighet er en dyd. Foto: Runar Larsen |
|
LES MER OM BACKPACKING
MER OM ARGENTINA
Det kan være ille nok å havarere på E6 i Norge noen kilometer fra neste bensinstasjon. Da blir det tilnærmet katastrofalt når noe tilsvarende skjer hundrevis av kilometer fra sivilisasjonen midt i Argentina. Spesielt når sjåfør og passasjerer har en kombinert innsikt i bilmekanikk på nivå med ei postkasse.
SE DE FLOTTE BILDENE FRA PATAGONIA!
Kilometermåleren på dashbordet viser klare tall. Det er nesten nøyaktig 300 kilometer siden forrige bensinstasjon. Veien har vært mildt sagt håpløs hele strekningen. Underlaget består stort sett av grus og stein med ujevne mellomrom. Støvet virvles inn i vår vesle Golf gjennom et forhistorisk luftingsanlegg. Etter skilt forteller oss at neste mulighet til å fylle drivstoff er 300 kilometer unna. Vi befinner oss altså halvveis inn i ingenmannsland. Rundt oss lusker lamaer i hopetall som våre enslige beskuere. Siste tegn på mennesker i kjøretøy skjedde tre timer tidligere. Så tar vi plutselig igjen en firhjulstrekker i samme oppdrag som oss; å gjennomføre den legendariske Rute 40 i Patagonia. Våre frender holder imidlertid ikke tempo vi er tilfredse med. Forbikjøring er uunngåelig, men vanskelig. Manglende vedlikehold gjør at veien er delt inn i to renner. Skal man over i motsatt kjøreretning risikerer hele understellet på bilen å falle av.
TORRES DEL PAINE
- vakker nasjonalpark i Patagonia
Rob og Nick fra London er selvutnevnte sjåfører. Undertegnede skriver seg opp som tredjemann på kjørelisten Oppdraget er å utforske Patagonia i Argentina og Chile i en tredørs Golf på veier hvor traktorer og beltevogner trives best. Tidsrammen på den cirka 4.000 kilometer lange rundturen fra Bariloche til El Calafate via Chile er ni dager. Da gjelder det å holde tempo.
Tilbake på Rute 40. Andrepilot Rob styrer skuta for første gang og finner ut at firhjulstrekkeren må forbikjøres. En enkel sak i prinsippet, da uten å ta veiens underlag i betraktning. Steiner i hopetall spretter opp i understellet. Firhjulstrekkeren passeres uten problemer før vår sjåfør trykket gassen helt ned for å vise at det ikke er størrelsen det kommer an på. Plutselig går strømmen; vi sklir over hele veien totalt uten kontroll. Bilen spinner rundt i ei enorm støvsky før den stopper og står bom fast midt i veibanen. Før støvet har lagt seg ligger vi på rygg under bilen. Det lukter seriøst av bensin, og selv en mann uten et snev av kompetanse på området bil skjønner at alt ikke er som det skal.
LATINOJENTENES ANBEFALINGER FRA SØR-AMERIKA
Rute 40 er en av de mest øde veiene i Patagonia. Uskrevne regler sier at en skal stoppe dersom andre kjøretøy er i problemer. Firhjulstrekkeren er i ferd med å ta oss igjen, og vi øyner håp om hjelp. Den sakner farten og ruller ned vinduet i baksetet. Ut kommer ei hånd som viser mindre vennlige tegn og ei gammel bestemor ute av stand til å utrykke annet en skjellsord. Visst kjørte vi for fort. Dette var til pass for oss, uttrykker hun gjennom gloser jeg ikke vil repetere, hadde jeg skjønt hva hun sa.
Engelskmennene kan heldigvis noe mer om bil enn meg. Ikke at det sier så veldig mye; jeg aner knapt hvordan panseret åpnes. Nå er det uansett understellet som er i trøbbel, så min kompetanse er allerede overflødig. Konklusjonen er at bensinledningen er ødelagt. Vi lekker drivstoff. Jeg ser meg rundt og ser det samme jeg har sett de siste tre timene. Øde landskap. Ikke en sjel i sikte bortsett fra firhjulstrekkeren som allerede er i ferd med å forsvinne i horisonten. Her er gode råd dyre.
Vi tok fatt på Rute 40 relativt uforberedt. Rådene i forkant var klokkeklare. Bring vann, ekstra bensin og verktøy i tilfelle havari. Den siste vannslurken forsvant for en halvannen time siden, de øvrige tipsene ble ikke fulgt opp på noen måte. – Vi trenger tape og tråd, skriker en desperat hovedreparatør.
Godt forslag, vanskelig å oppdrive. Det beste vi har er et medisinskrin fra Sanitetsforeninga med litt tape og bandasjer. Toalettmappa inneholder dessuten tanntråd. Kan dette hjelpe, spør jeg forsiktig, redd for å ødelegge et allerede ruinert humør i gruppa.
- Tja, vi får prøve, godtar de andre ute av stand til å kritisere det som opplagt er et patetisk forsøk på å redde dagen.
FLERE EVENTYR I LATIN-AMERIKA
Ti minutter senere er skaden utrolig nok lappet. En potensielt hasardiøs situasjon er degradert til skummel. Bilen starter ved første forsøk, bensinlukta er borte. Vi lister oss videre, 300 kilometer fra neste bensinstasjon. I løpet av tiden det tok å lege skaden til vi er i funksjon igjen har vi mistet en god del bensin. Uten av vi på noen måte hadde overflod fra før.
Stemningen er trykket. Hasardiøs kjøring er umiddelbart skiftet ut med superforsiktig. Hver stein som spretter opp i understellet er en fare for bilens videre liv. Nå hadde det sikkert vært mulig å komme oss ut av ingenmannsland uten bilen. Problemet var forsikring og kostnader ved borttauing. Og en helvetes masse byråkrati og generelt bråk. Derfor var det helt nødvendig at vi nådde en bensinstasjon før det ble full stopp. I takt med en sakte framgang stirrer alle tre måpende på bensinmåleren. Den synker synkront med et svinnende håp om å klare bragden. Hvor lenge går bilen på håp og kjærlighet? Sjåføren kjærtegner en nydøpt kvinnelig bil. – Du klarer det jenta mi, lokker han. Trolig det mer romantiske han har ytret på årevis.
Bensinmåleren synker. Det er 90 kilometer igjen før veikartet lover noe som kan være bebyggelse og bensin. Så piper det. Tanken er tom. Manualen gjennomskues for tegn på hvor langt vi kan kjøre på tom tank.
- Åtte liter! finner vi ut.
- Det holder vel i åtte mil det, fastslår en samstemt trio etter å ha foretatt et en enkel kalkulasjon av sannsynlighet basert på ”en liter per mil”-prinsippet.
Så kjører vi videre med forslaget som fakta.
Joda. Vi kom fram og fikk fylt bensin selv om det så temmelig mørkt ut. Så gjennomførte vi fjellturer og isbresekspedisjoner som planlagt, slik at hardhausen av en bandasjelappet bil fikk hvile seg.
Den aller beste måten å se Patagonia på er i egen leiebil. Men gjør for all del forarbeidet før du legger ut på tur – og lytt til ekspertene. Etter 4.000 kilometer returnerte vi doningen. Fem punkteringer, et nært møte med totalhaveri og endeløse veistrekninger uten selskap fra andre enn lamaer og beltedyr var de mest spennende vi kom over mellom høydepunktene, som det for øvrig er mange av, i Patagonia. Målene var å fotografere fantastisk natur i form av isbreen Perito Moreno og fjellet Fitz Roy. Akkurat det oppdraget ble fullført i stil.
BILDEGALLERI FRA PATAGONIA
FLERE SAKER FRA ARGENTINA
TIL HOVEDSIDEN
|
