 |
| Aktiv | Backpacker | Bryllup | Cruise | Eksotisk | Natur | Kultur | Kuriosa | Langhelg | Luksus | Mat og drikke | Reis med barn | Sol og bad | Storby | Øko |
|
Eventyret i Andesfjellene
Hvor veien slutter, begynner eventyret. Vi dro på ekspedisjon til det utilgjengelige og isolerte Peru. Det ble et sterkt møte med mennesker og mektig natur.
Naturen i Andesfjellene er mektig. Til fots og med hest går ferden virkelig inn i en ukjent og uoppdaget del av Peru. Det blir et sterkt møte med mennesker og natur. Foto: Runar Larsen
|
TEKST: Runar Larsen Publisert: 10.august 2012 kl 10:58 Sist oppdatert: 10.august 2012 kl 12:22 |
   |
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Kokabonden Agustin Barreno Arteaga ser opp fra den grønne åkeren og peker mot himmelen.
– Det var der de kom.
Tidlig en sommermorgen i 2003. Sola kastet sine stråler over Marañon-dalen fra en skyfri himmel. Akkurat som denne dagen nesten 10 år senere. Så ble idyllen brutt av maskinell bråk fra oven. Storøyde beboere i kokasamfunnet Medan oppdaget to fly og et helikopter høyt over dalen. Sånt er ikke dagligdags. De fleste av de vel 120 familiene i den avsides landsbyen hadde aldri sett en flygende maskin før.
– Jeg sto i åkeren og tenkte: Hva i all verden skal de her? Leter de etter steder for gruvedrift? Og så begynte det plutselig å regne.
Nedbøren som ble sluppet fra fly og helikopter, viste seg å inneholde en slags sopp som raskt tok knekken på alt planteliv i kollektivsamfunnet hvor kokaproduksjon er alfa omega for økonomien.
– Det tok et par år før plantene var tilbake, mens selv i dag er den preget av giftangrepet. Vi får rett og slett ikke så store mengder som før, sukker Agustin.
Rundt oss står svarte trær som døde bevis på at naturen ikke er som den skal være. Kokabonden fikk snart høre at det var amerikanske fly som hadde seilt inn over luftrommet. Men verken amerikanerne eller Perus egne myndigheter advarte mot sprøytingen. Samfunnet fikk heller ingen forklaring på hva – og ikke minst hvorfor – dette skjedde. Ei heller vet de om tiden leger alle sår.
LES MER OM ØKOTURISME Spol et par dager tilbake i tid. Vi gjør oss klar for ekspedisjon. Åstedet er Nord-Peru, øst for byen Cajamarca, hvor inkakongen Atahuallpa ble tatt som gissel av den spanske erobreren Pizzarro i 1532, og det veldige inkariket falt som en direkte konsekvens av slaget ved byen. Underlegne mot en lokal hær på 70 0000, men med våpen og hester, red de 168 spanske konkvistadorene inn på hest og overmannet inkakongen og vant folket. Resten er historie. Nesten et halvt årtusen senere er den spanske innflytelsen fremdeles sterk over hele kontinentet, men akkurat det området vi er i ferd med å reise inn i er svært ukjent.
Vi kjører med bil i over 4000 meters høyde, og ned til Chumuch. Det hyppigste transportmiddelet er uansett muldyr og hest, så biler er sjeldne syn. En og annen støvsky i det fjerne røper at det er andre motoriserte fartøy her også. Men ikke mange. Chumuch er inngangsporten til det ukjente. Man skal lete lenge for å finne den lille landsbyen på et kart. Og her hvor veien slutter, overtar det virkelige eventyret. Denne gangen med firbeinte hardhauser som bærere og transport. Opp. Opp. Opp. Og ned igjen, på stier som stammer helt tilbake fra den over 2000 år gamle Chachapoyaskulturen. Inkastiene ved Cusco og Machu Picchu er til sammenligning «bare» 500 år gamle.. Andesfjellene har utallige daler, skjermet fra sivilisasjonen med enorme fjellkammer. Hvem var det som sa at det ikke finnes uoppdagede perler igjen her på kloden?
– Verden er jo blitt så liten, heter det.
Mellom frodige daler og golde høyder her oppe i Peru, skjønner vi at mantraet er feil. Hit kommer ingen turister. Ikke for at det er så lite å se, men på grunn av stedes avsides beliggenhet. Muligheten for å treffe urbefolkningen som knapt har sett et utenlandsk menneske er stor.
FLERE SAKER FRA PERU Det var nesten ved en tilfeldighet at Øyvind Wesseltoft og hans peruanske kompanjong Carlos Burgas kom over Marañondalen for fem år siden. Wesseltoft driver Coex Amazon sammen med sin peruanske kone Laura. Det er et lite reiseselskap som nå har tatt oss med på et eventyr heller enn en reise. Spesielt etter at veien er lagt bak oss, bokstavlig talt. Vi er inne i områder som faktisk ikke er offisielt kartlagt. Mobilsignalet blir borte, og de neste seks dagene skal vi føle oss som pionerer og utforskere.
Med nyinnkjøpt og skreddersydd hatt på hodet og én hestekraft som motor, går det raskt å drømme seg inn i rollen som en av de virkelig store oppdagelsesreisende i Peru. Da Hirham Bingham fektet seg gjennom tett skog og kom over den forlatte og overgrodde inkabyen Machu Picchu sør i landet i 1911, var det starten på det som i dag er en av kontinentets mest populære turistattraksjoner.
Du går sjelden alene i fjellene og daler ved den hellige byen, men her er virkeligheten en helt annen. Vi traver (ingen tidligere ridekompetanse er nødvendig – dette går som en lek), spaserer og klatrer på den ulendte sti, men ruten er slettes ikke tilfeldig. Det er heller ikke valget av overnattingssteder. Underveis sover vi blant annet på et tørkerom for kokablader og på gulvet i et klasserom. På hvert stoppested har Wesseltoft og Burgas initiert prosjekter innenfor helse og miljø. Mens økonomien i Peru offisielt går så det suser, har isolerte provinser utenfor storbyene store utfordringer. Mye handler om utdanning, men da gjerne på det enkle plan: I regi av Coex Amazon er det startet alt fra resirkuleringsprosjekter til landsbruksinitiativ. Sistnevnte spesielt for å skape alternativ til den tradisjonelle kokaproduksjonen. Jorda er fertil, men svært underutnyttet. Takket være den nevenyttige duoen blir det snart en ny vår – og frisk høst med produksjon av frukt.
Når vi padler over Marañon-elva med bambusflåte (hestene er sendt tilbake til start) til samfunnet i Medan, møtes vi av applaus og begeistring av barna.
– Don Øyvind! Don Carlos! Los turistas! Bienvenido!
Inntil for 40 år siden var stedet fullstendig isolert, ikke bare fra verden, men også fra Peru som stat.
De synes selvsagt det er stort å få besøk. Vi synes det er stort å være på besøk. Sjelden har uttrykket «utenfor allfarvei» passet bedre.
Det er her vi møter kokabonden Agustin. De mest synlige sårene etter sprøytingen er leget, men den hardføre planten har ikke kommet seg helt. Størrelsen på bladene er mindre. Det betyr færre kilo når de skal høstes, tørkes og selges. Og mindre penger.
Hva var så årsaken til at ukjente personer plutselig ville ta knekken på kokaplantasjen? Kokain, selvsagt.
Agustin trekker på skuldrende:
– La hoja de coca no es droga, sier han.
Kokabladet er da ikke narkotika.
Så hva er egentlig forskjellen på koka og kokain? Det kan tygges og drikkes, det er først når kokabladet foredles at det blir skummelt. For å lage kokain trenger du nemlig bensin, svovelsyre og masse annet svineri – i tillegg til kokablader. Men mange sperrer øynene opp i ren forferdelse om du røper at du har vært i nærkontakt med de grønne bladene. Og spør, i fullt alvor:
– Er ikke det akkurat det samme som å ta kokain?
Svaret er enkelt: Nei.
I Andesfjellene har kokaplanten vært en naturlig del av samfunnet så lenge man kan huske, både som medisin og i religiøse seremonier. Kokabladene inneholder en rekke næringsstoffer, og motvirker blant annet høydesyke. Det vanligste er å tygge bladene eller drikke dem som te. Det hjelper mot mageknipe, hodepine og kvalme. Helt naturlig. I tillegg skal planten hjelpe fordøyelsen. Temmelig uskyldig sammenliknet med det hvite pulveret kjent som de rikes partydop. Siden planten er en nødvendig ingrediens av kokainproduksjonen, er det selvsagt big business også i land som Peru. Det er nemlig ingen hemmelighet at mange bønder tjener store penger på å produsere kokaplanten for kokainprodusenter.
Stormakten ønsker totalforbud mot produksjon av koka, og har ved flere anledninger alliert seg med Sør-Amerikas kokaproduserende stater, som Peru, Bolivia og Colombia, og ødelagt åkrene. Problemstillingen blir dermed kompleks: En av de eldste kulturplantene og et moderne symbol på kulturell identitet i Andesregionen, eller dop?
– Vi produserer ikke kokain. Dessuten er vi pålagt å selge en viss prosent av avlingen til staten. De betaler imidlertid dårligere enn lokale bønder. Så situasjonen er vanskelig, sier Agustin.
Hva gjør så staten med innkjøpte kokaplanter? Selger det tilbake til markedet – til en høyere pris. Konsekvensen er selvsagt et gigantisk paradoks: Deretter har ingen kontroll på om produktet havner i ulovlig produksjon av narkotika…
SLIK BLIR DU EN BEDRE TURIST! Om kvelden samler hele landsbyen seg på fotballbanen for å underholde de merkelige gjestene fra Norge. Sang, dans, diktlesing og skuespill framføres på stolt vis. Mot slutten av det kulturelle programmet takker vi for kvelden med utdeling av små gaver. Selv får jeg i oppgave å demonstrere tannbørsting:
I begrenset belysning foran et par hundre små og store, pusser jeg så lenge og intenst at Flode ville blitt grønn av misunnelse. Enkle, men viktige grep for en bedre hverdag? Definitivt. Hjelp til selvhjelp, eller rett og slett bærekraftig turisme. Med tannkrem rundt hele munnen deler jeg og reisefølget ut tannkoster og tannkrem til de minste. Tidligere har vi gitt bort et par fotballer og volleyballer – til stor glede blant både barn og voksne.
– Men vi gir aldri ukritisk. Det er jo enorme behov, så derfor blir vi kjent med folket, og gjør ting sammen. Gjerne med fokus på miljø. Første gang vi kom til Medan var det søppel over alt. Nå er det så rent og pent. Samtidig handler det mye om å bevisstgjøre kultur, som de har grunn til å være stolt av, smiler Øyvind Wesseltoft.
Peru er et av landene i verden med flest typer mikroklima. Ørken, høyfjell og jungel ligger som lag fra vest til øst. Men selv oppe i fjellet forandrer naturen seg fra dal til dal. Nye hester har ankommet fra neste dal, og hjelper oss og bagasjen gjennom det nydelige terrenget. Underveis bader vi i elva, og spiser nystekt marsvin i den lille landsbyen Tupen.
– Kanskje møter vi Hitler, sier Wesseltoft, og forklarer:
– Slaveri ble offisielt avskaffet i Peru i 1823. Men i Tupen drev en despotisk slavedriver med jernhånd helt fram til sin død i 1995. En av hans løsunger fikk navnet Hitler. Det viser jo bare hvor lett det er å forsvinne fra det formelle og regulerte Peru, og leve fullstendig isolert, sier kjentmannen.
Hitler glimrer med sitt fravær i det idylliske og frodige stedet ved elva. Vi fortsetter bratt oppover dalen, til Corontas hvor hestepasser Edison holder hus. Den unge mannen har verken strøm eller vann innlagt, men en parabolantenne drevet av solcellepanel holder hobbyen hans i sjakk.
– Jeg elsker fotball! Så vidt jeg husker har ikke Norge vært i VM siden 1998. Men da slo dere jo Brasil, gliser Edison mens vi spiser fritert yukkarot og kylling.
Huset er laget av jord og stein, og vi har fått losji på gulvet i kokatørkerommet. Utsikten fra Corontas er like slående som Edisons fotballkunnskaper. Elva renner mange hundre meter nede i dalen, mens Andesfjellenes kuperte fjell og daler lager mektige vegger i alle retninger.
BLI ABONNENT PÅ MAGASINET REISELYST DU OGSÅ! Herfra går ferden mot sivilisasjonen igjen. De siste dagene rir vi gjennom jungel og tåkeskog og inn til kollektivsamfunnet Duraznillo. Kaffedyrking er den store inntektskilden, og den to tusen år gamle ruinbyen Getones i umiddelbar nærhet er et arkeologisk vidunder (men), overtatt av naturens grønne hånd. Det er fortsatt tre-fire timer til veiforbindelse, men siden veien stadig kommer nærmere er dette et sted hvor oppdagelseslystne turister i større grad – men fortsatt i liten skala– kommer til å kaste sine øyne på.
Etter en liten uke uten vante goder (eller plager?) som mobilsignal, internett og varm dusj, setter vi kursen mot sivilisasjonen igjen. Neste etappe går med bil mot fantastiske Kuelap, en festningsby som ble bygget i høytidene til Chachapoyaskulturen omkring år 900, lenge før de mer berømte inkaene kom til makten. Det er ikke like stort og mektig som Machu Picchu, men sannelig ikke langt unna. Og med fullstendig fravær av store mengder turister, er Kuelap kanskje en vel så imponerende opplevelse totalt sett. Men hit kommer du ikke med tog!
I provinshovedstaden Chachapoyas er det tid for refleksjon. For første gang på en liten uke sjekker vi inn på standsmessig hotell, og lar beina hvile mens hodet forsøker å bearbeide inntrykk fra ekspedisjonen. Peru er verdens 20. største land, men relativt ukjent for folk flest – om vi ikke regner med superkjendisen Machu Picchu.
I Andesfjellenes fjerne dalstrøk, kan selv den mest kresne turist finne høydepunkter vi trodde var forbeholdt oppdagere for hundre år siden. Men på lokalbefolkningens premisser.
Vårt fotavtrykk skal vises. Noe annet er uunngåelig. Men det skal være positive merker som settes på både natur og samfunn.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
| Les mer om Aktiv | |||||||||||||
|
|
| |||||||||||
|
|
| |||||||||||
 |
|
|
|
|
|
 |
| [ Annonsering ] [ Om Zine Travel ] [ Abonnement ] |
| Ansvarlig redaktør:
Torild Moland |
Salgsansvarlig:
Ronny Frimann
Besøksadresse: Zine Travel Bispegta 16 0191 Oslo Telefon: +47 901 22 242 | E-post: info@zinetravel.no Copyright © 2013 Zine Travel AS. All rights reserved. |
